– So, where in Scotland are you from?
– Just a few miles north of Inverness. Have you heard of it?
La oss ta en rask pustepause for å gi en nødvendig forklaring. Vi sitter på 08:30-toget fra Chamonix til Mer de Glace. Den over fem kilometer lange, og to hundre meter tykke isbreen som en kort travers fra Aiguille du Midi-gondolen strekker seg innover de franske alpene. Med andre ord: Det perfekte stedet for å få et unikt innblikk i isklatring, og lære teknikk fra noen av de beste. Med på toget er 10 andre fjellentusiaster fra Europa - i byen for det årlige Arc’teryx Alpine Academy, en av verdens beste isklatrere, Will Gadd (i skihjelm for anledningen), og sentralt i denne historien- Mac MacKay og en dødelig spent Anders Holtet (meg).
Mac McKay har siden 90-tallet jobbet som guide i både Skottland og i Alpene. Skikjøreren og fjellklatreren har for anledningen den utakknemlige oppgaven å trene opp undertegnede i isklatring. Men la oss først rykke tilbake til start. For det her denne historien virkelig starter.
LES OGSÅ: 200 mil fra komfortsonen
Et møte mellom kulturer
Jeg tok en kort tenkepause før jeg repliserte på Macs spørsmål. Du skjønner, som en ivrig Celtic-supporter (fotball-lag fra Glasgow i Skottland red.anm.) kan svaret være helt avgjørende for relasjonen. Skal man røpe det, eller holde munn? På grunn av den anspente situasjonen i den skotske storbyen, hvor byen er delt i to av religiøse og kulturelle forskjeller, kan man derfor risikere at han er blå i blodet, og følger erkerivalen Rangers. Men la gå, jeg tok en råsjanse.
– Yes, I know that place. I´m a Celtic supporter, so I watch some Scottish football, svarte jeg nervøst, og med et håp en livlig samtale om brune, irske puber, keltisk slekt og røverhistorier fra gamle fotballkamper.
– Then we might have a problem, kom svaret kontant fra Rangers-supporteren.
Så kom den pinlige stillheten som bare en fotballentusiast kan forstå. Sekundene ble til minutter, og minuttene til timer før vi ankom togets endestasjon, som ligger en kort spasertur unna breen. Ikke et ord til ble sagt før avstigningen. I forkant ble det snakket om de vertikale stigene som gjorde det mulig å komme seg til bunnen av fjellet.
For 150 år siden var den enorme isbreen så stor at den strakk seg helt ned til sentrum av Chamonix, og man kunne enkelt ankomme severdigheten. Lokalbefolkningen drev til og med sauedrift i området. Siden den tid har den, som en konsekvens av global oppvarming, blitt over to kilometer kortere, og langt tynnere. Der man før kunne gå rett ut breen er derfor disse stigene den eneste muligheten til å komme ned.
– When we go down to Mer de Glace, there is a ladder. If anyone feel uncomfortable with it, we will use a rope. If not, just going down will save us a lot of time, sa guiden. Stillheten var igjen et faktum. Få minutter senere var i der. Ved de tynne metallstigene. Jeg kjente magen vrenge seg tusen ganger. Jeg ble kvalm, og angret umiddelbart på stillheten fra toget. Men la gå, her var det bare å angripe med alt motet jeg hadde. Som for anledningen ikke var mye.
LES OGSÅ: En idiot på High Camp
Dødsangsten
Glem at det faktisk var ganske fysisk krevende. For det er det å gå opp og ned en kvart kilometer med vertikale stiger. Glem at man klamrer seg fast til rustne metallrør femti meter med frisk luft, med bare egne armer og ben som redskap. Glem den vertikale fjellveggen man faller ned. Og husk at dersom noe går galt, tar jeg med meg resten av gruppa i fallet. Jeg møtte rett og slett meg selv og min egen frykt. Der. To hundre meter over Mer de Glace, på en stige. Det var meg mot naturen. Meg mot metallrørene. En umiddelbar tanke, der jeg hang i min egen adeenalinsvette, var at jeg angret på at testamentet fremdeles var uskrevet. Jeg var rett og slett for første gang i livet- livredd. En slags erkjennelse om at nå kan alt gå galt. Den følelsen gir et uvanlig stort tunnelsyn, og en nervøsitet og tilstedeværelse. Plutselig så jeg meg selv på stigen. Nikkende, og erkjennende at nå kan alt gå galt. Stoler jeg så mye på meg selv?
Det var da den falske tryggheten kom. Erfarne Mac McKay tok slyngen, og spente seg fast i meg. Nå ville jeg i alle fall ikke være alene i fallet. – Kuk, sa McKay. That´s a Norwegian word, right? Jeg lo, men syntes egentlig ikke noe var morsomt. Spesielt ikke når han tidligere, som supporter av erkerivalen, advarte meg mot å la han sikre meg. Ble jeg nødt til å stole på en Rangers-supporter? Jeg la mitt liv i hans hender, og nikket takknemlig. - Stirrer du lenge nok på avgrunnen, stirrer avgrunnen tilbake på deg, sa Friedrich Nietzsche en gang. Sjeldent har ord vært sannere.
Fire stiger
Vel nede på stigen innså jeg nok et faktum. Den var bare en av fire. Ingen tid til å slappe av, puste lettet og si. – That was not too bad. Vi måtte holde tempoet, og rekke breen før uværet kom. Jeg var rett og slett nødt til å ta til takke med en hel halvtime. Livredd, med kun meg selv og mine egne tanker. Hva gjør man egentlig i en slik situasjon? Halvveis nede er det like langt opp. Man kan ikke snu? De påfølgende stigene gikk heldigvis slik de skulle. Nede, i live, kunne jeg endelig puste ut. I et sekund var tilfredstillelsen komplett. Helt til jeg innså at jeg var fanget på breen.
Eneste veien opp var de samme stigene. Den kvalmende følelsen kom tilbake. Fokuset forsvant, og alt jeg tenkte på var hjemturen. Alt jeg ville var å komme ut herfra i live. For det var egentlig her denne historien skulle starte. Der jeg skulle fortelle om et fantastiske møte med isvegger i alpesolen. Om teknisk klatring og effektiv teknikk. For det skjedde- etterhvert. Mitt møte med isklatring var et fantastisk møte. Med unntak av et solid møte med bakenden av en isøks gjorde jeg flere kvantesprang både teknisk og mentalt. Isklatring, som handler om et unikt samarbeid med naturen. Om is som kan svikte deg, men som man er nødt til å stole på.
– It´s all about new experiences, sa Mac, der vi var på vei tilbake opp stigene- en dagsmarsj etter.
Jeg antar at han har rett.
