På tross av dette reiste undertegnede og Kristian Vindvik sørover, bort mørketida her oppe i nord, sulteforet på sol og alpinismus.
Med i bagasjen hadde vi lette halvtau, noen isskruer, friends, kiler og et par gode gamle bankebolter. Jeg var i dette området og klatret i mars i år, og de fleste alpinrutene var rimelig tørre da, man kan trygt si at det ble en liten overdose drytooling. Ferske rapporter kunne fortelle om mye is og gode forhold. Forventningene var skyhøye.
Etter å ha sust opp mot Chamonix på svingete veier med Alpybus ankom vi alpinismens vugge, og fant fort ut at Aiguille du Midi var stengt og åpnet ikke før 19. desember på grunn av vedlikehold, snømangel osv.
Gode råd var dyre, men jeg kom raskt på at heisen på andre siden av Mont Blanc, Funivieheisen, var åpen. Den går opp til Rifugio Torino som ligger på 3375 moh, rett ved siden av gigantenes tann, Dent du Geant. Dette er en av de mer teknisk krevende topper over 4000 meter for de som samler på slikt.
I området rundt hytta ligger det masse alpine godbiter, nevner i fleng Grandes Jorasses, Rochefort-ryggen, La Tour Ronde, Mont Maudit ov.
Vel etablert på hytta dagen etterpå startet vi med en liten akklimatiseringstur over Aiguilles d`Entrèves – traversen som ligger like ved hytta. Det er en lett rangletur, men som likevel byr på vel så spennende klatring som feks Skagastølstraversen på vinterstid, dog uten innmarsj.
Les også: Alt om skilegenden Jon Olsson
De neste dagene gikk med til miksklatring i nordvendte isrenner. La tour Ronde ligger like ved hytta, og der finner man 3-4 flotte ruter på 6-8 taulengder mellom grad M3-M5. Vi gikk blant annet Rebuffat Gully (M4), 350 meter lang, som var helt nydelig selv om isen glimret med sitt fravær på første taulengde.
Hvis man kjører litt lengre bort på ski fra hytta kommer man til de virkelige godbitene, lange ruter opp mot Mont Blanc Du Tacul. Her er det masse å velge i fra rene snørenner til miksklatring opp mot M7. En klassiker her er Super Couloir (M6), en lang rute på 850 meter hvor man topper ut nesten på Tacul. Denne gikk jeg i mars, og husker den som en relativt voksen rute som tok lang tid. På grunn av relativt korte dager nøyde vi oss derfor med kortere ruter som feks Valerie (M4+), 350 meter som avslutter med en fantastisk uttopping rett ved siden av Grand Cappucin. Det er en enorm pinakkel som virkelig flerrer opp himmelen sammenlignet med snøkuppelen på Mont Blanc som ruver i bakgrunnen.
Vi ble oppe på hytta i en uke klatret vi, kjørte bratte skirenner og storkoste oss i ett av kanskje verdens mest alpine og villeste områder. Siden det er lavsesong bodde vi så og si alene på Rifugioen, og det er ganske behagelig hvis man er vant til det vanlige trykket på hyttene i alpene i høysesongen.
Les også: X Games kan vrake Hafjell
Forholdene var glimrende, de fleste rutene var iset ned og vi brukte stort sett bare isskruer under klatringen.
De fleste rapellene var boltede, noe som kanskje ikke er helt innenfor sett med norske boltemotstandsøyne, men tror nok ikke dette er rette stedet å ta frem vinkelsliperen.
Hvis desember måned hjemme i Norge er grå og stusselig og isen har ikke formet seg noen steder er dette virkelig stedet å dra. Opp mot hundre miks/isruter innenfor en times anmarsj er luksus, og at sola også ofte viser seg gjør at det er verdt turen alene!
Signar Andre Nilsen er en del av Team Mammut Skandinavia, og driver nettsiden www.alpinklatring.no hvor han skriver om sine turer.
Les også: Fri Flyt gir deg masse tips om Twintip
Les også: Alt om X Games 2017
Is: Andre taulengde på Valerie. Foto: Signar Andre Nilsen
Mix: Uttopping på Valerie. Foto: Signar Andre Nilsen
