Med et drønn forsvinner grunnen under meg, og jeg seiler på baken nedover Drus snøkledde fjellside. Min alt for store gore-tex jakke fungerer utmerket som akebrett i det jeg akselererer nedover snø og islagt granitt. Instinktivt klemmer jeg høyrehånden så hardt jeg kan rundt vårt doble glasserte 10.5 mm, i det jeg pendler ut mot kanten. Jeg betrakter meg selv utenfra i det jeg får venstrehånd på tauet. Jeg føler ingen redsel, ingen frykt og alle handlinger skjer kun på refleks. Etter en evighet henger jeg som en potetsekk i Drus bratte fjellside med et desperat håndgrep rundt islagte tau som eneste sikring mot århundrets raskeste retur av American Direct.
Jeg får dratt meg litt opp, og koplet på åtteren som fortsatt henger i selen. Dette gir meg i hvert fall en viss følelse av sikring i det jeg kravler opp på stand. Da jeg endelig får koplet meg inn føler jeg meg dum. Kombinasjonen av ikke å være sikret og kollaps av en tilsynelatende solid snørampe var nær ved å få fatale konsekvenser.
Epicen på Dru skjedde i 1997. Etter 6 måneder på sportsklatretur var både Wangern og jeg enige om at vi trengte noe mer. Noe som gir større inntrykk og adrenalin enn bolteklipping. Harde onsights og anmarsjen opp til Ceuüse hadde blitt en jobb som vi begge hadde gått lei. Chamonix lå kun noen timers kjøring unna, med et utall muligheter for unge menn med mot. Eivind, som allerede hadde etablert seg som en støter bl.a. med friske bestigninger i Trollveggen, hadde hørt om American Direct, og mente dette var et passende mål for oppholdet.
Vi ankom dalen tidlig i juni, og burde ha skjønt bedre enn å starte på Dru så tidlig på året. Flere av rissene i starten av ruta var fylt av is, og i tillegg var vi psyket på om været ville holde. Metrologene meldte «pertubation», som betyr ustabilt, og ustabilt var dessverre bare forbokstaven på hva vi hadde i vente.
Etter en iskald bivuak på innsteget gikk klatringen relativt bra i starten, bortsett fra en suser på meg på en lang layback-lengde. Vi var på full fart opp mot Jammed block, hvor vi planla å tilbringe nok en kald natt før toppstøtet. 30 meter fra Jammed block, som ligger ca 20 taulengder opp i veggen, skjedde det noe drastisk med været. Utviklingen hadde foregått en stund, men vi hadde valgt å neglisjere dette i håp om at helvete ikke skulle bryte løs. Nå sto jeg imidlertid på stand og sikret, i samme høyde som et tordenvær som kom rullende mot oss i ekspressfart. Det var som å se Tor i hvitøyet i det første lynnedslag traff toppen. Smellet var øredøvende og lysskjæret blendende. Rett etter nedslaget hørte vi en umiskjennelig lyd som økte i desibelnivå; «Stein!»
Jeg prøvde desperat å krype lenger inn i risset hvor jeg stod, i det et flak av Dru-granitten på størrelse med et bildekk passerte meg med en meter. Dette gjentok seg 3-4 ganger samtidig som sludd og underkjølt regn la seg som glasur på veggen, og gjorde fjellet såpeglatt og umulig å klatre på.
Returen ble gjennomført i et frenetisk tempo. Her var det bare å komme seg vekk for å berge livet. Tauene våre ble isete og stive, og vi slet stadig med å dra ned disse. Etter rappell nr 10, satte de seg også bom fast. I et forsøk på å få de løs hadde snø og isbakken under meg glidd ut, og jeg var hårfint unna å havne på dødsstatistikken i Chamonix, hvor utglidning antagelig er en av de mest vanlige måtene for en klatrer å ta kvelden på.
Natten på innsteget var kald, og etter en lang dag i veggen, sto vi nå med 10 meter avstand på en fjellhylle i snø og sluddrev. Energireservene var i ferd med å tømmes, og i løpet av natten så jeg en elg, mens Eivind så en mann i shorts. Lysene fra byen nede i dalen spilte oss også et puss. Det var nesten som om man kunne høre skålingen fra barene, og kjenne duften av det franske kjøkken. Når vi ikke halvsov eller hallusinerte, ble natten brukt til knebøy og skyggeboksing for å holde varmen. I tillegg fiklet jeg med to 120 slynger med klemknuter, for å finne et praktisk system for å komme meg opp til forrige stand, for å løsne tauene neste dag.
Etter en av våre aller lengste, kaldeste og våteste netter, lysnet det omsider. På alle topper og tinder lå nysnøen fersk og fin. Vi hadde allerede fått tauene fri, og fortsatte vår omstendelige retur ned mot breen. Vi slet fortsatt med islagte tau, så for å ikke gå på samme smellen en gang til, satte vi igjen alt vi hadde av slynger og binere. Vel nede i dalen ble de tre neste dagene brukt til å sove ut, før vi satte nesa hjemover. Jeg tror vi begge fikk oss en vekker fra hendelsen på Dru. Både med tanke på hvor hjelpeløs man blir hvis været virkelig slår seg vrangt, men fremfor alt å alltid ha en eller annen form for sikring, selv om grunnen virker solid. Vi hadde i hvert fall fått nok av alpinisme og spenning for en stund, og lengtet tilbake til solfylte kalksteinsklipper.
Fjell! Eivind Wang foran Petit Dru. Foto: Claus Øiseth
Problemer: Claus Øiseth løsner tau i veggen. Foto: Eivind Wang
Denne saken sto på trykk i Klatring 71.
