Som så mye annet startet den turen her med Facebook. Halvor lurte på om jeg ville være med til Nepal – han hadde funnet et område som det ikke var klatret så mye i. Jo da, jada, kunne nå vel det tenkte jeg. Nyutdannet og arbeidsledig som jeg var, ble billetter bestilt og joggeskoa tatt i bruk for å få opp formen et par hakk. Med støtte fra NKF og NTK gikk ikke flybillettene altfor hardt utover kredittkort og andre slags kort.
Etter mange timer på reise, et par dager med fiksing og styring i byen, så var vi klare til å sette kursen til fjells. Vi hadde ordna oss med en Landcruiser, siden det var slutten på den hinduistisk festivalen Dalsain og bussene mest sannsynlig var meget fulle. Det skulle vise seg å være meget lurt, da de siste fire timene av bilturen var mer som et gjørmehull enn en vei. Etter 9 timer var sjåføren en smule trøtt, og slapp oss av i Singati hvor vi inntok den første av mange porsjoner med dahlbat.
Kostholdet vårt bestod stort sett av chapati og omelett til frokost, husker ikke helt hva vi spiste til lunsj, og dahlbat til middag. Vi hadde ganske noia for hva vi putta i oss, og spiste stort sett kokt eller stekt mat. Dahlbat, som består av linser og ris og noe grønnsaker, er tilgjengelig nesten over alt. Siden vi ikke hadde med oss eget kokketeam, men baserte oss på mat på hyttene underveis, spiste vi stort sett en del ris. Ris blir kokt, og er derfor trygt å spise med tanke på ustabil mage.
Ferden gikk videre oppover dalen, vi hadde beregnet tre dager til Beding som ligger på 3700 moh. Allerede første dagen fikk vi problemer med en lokal bærer som tydeligvis kjente mange på veien oppover, for han ble spandert på drikke ganske ofte. Bæreren vår fra byen, Datuk Bhote, sa at han drakk, var treg og vi stolte ikke helt på han. Etter mye venting, litt jogging og krangling, endte Halvor opp med den ene storsekken, jeg med to småsekker, og Datuk med den siste sekken. Den lokale bæreren fikk sparken dagen etterpå. En ung gutt ved navn Nima Sherpa fra landsbyen Simigaon tok villig en sekk og sammen dro guttene av gårde i et bra tempo oppover Rolwaling-dalen. Datuk og Nima ble våre trofaste bærere, som etter hvert ble meget gira på å høre på AC/DC på ipod.
Sol inne: Hjemme hos Ngawang Tenzing Sherpa. Foto: Halvor Dannevig
Rolwaling-dalen ligger et stykke øst for Kathmandu, og er hjemtraktene til mange Everest-klatrende sherpaer. Beding er den største landsbyen, og ligger på 3700 meter. Litt høyere opp ligger Na på 4200. Det har tidligere vært kjente nordmenn på tur i dette området. Arne Næss, Nils Faarlund og Sigmund Kvaløy Groven har alle latt seg fascinere av sherpaenes gjestfrihet og deres måte å leve i og av naturen. Sherpaene er et utrolig folk, herdet av vær og vind i mellom høye topper, men det er alltid et smil og en tekopp på lur.
På vei oppover møtte vi også på en norsk trekking-gruppe. De skulle over Treshi-Lapsa, et pass på 5700 meter, og ned til Namche Bazar og Lukla. Sistnevnte er stedet der flyene lander i motbakke og passasjerene ofte går inn til Everest Basecamp. Vi holdt følge med våre landsmenn et godt stykke oppover, da de bød på kake og likør og var riktig så trivelige. Guiden deres, Ngawang Tenzing Sherpa, var med på å hente ned Jarle Trå i fjor vår.
Morgenen vi skulle gå fra Beding våknet jeg med feber. Etter en kort frokost og litt febernedsettende føltes formen helt grei, og i samlet flokk gikk alle mann oppover mot Na. Halvor, som akklimatiserte ganske bra, fløy fram og tilbake og tok bilder. Jeg var en del av baktroppen. Det tok ikke mange timene å gå til Na, men utover dagen var jeg ikke helt i slag. Formen kom seg utpå kvelden, med suppe, middag, masse te og popcorn til dessert. Tapte riktignok i amerikaner, men den jobben må noen uansett gjøre.
Lang anmarsj: På vei mot Na med Gauri Shankar i bakgrunnen. Foto: Ole Kristian Nytrøen
Den natten våknet jeg av at pusten ikke var helt som den skulle. Siden Kathmandu hadde jeg slitt med en forkjølelse, som nå hadde utviklet seg til et lungeødem. Surklete lunger, kortpust og små-blå lepper. Påfølgende morgen gikk jeg og Datuk ned igjen til Beding. På veien traff vi på en gruppe med italienske trekkere, der en av bærerne nesten var bevisstløs.. Heldigvis hadde Halvor sendt med meg alle høydemedisinene. Den syke bæreren fikk en solid coctail, og lederne av gruppa bestilte helikopter etter en kort alvorsprat nede i Beding. Jeg og Datuk gikk videre nedover, og skulle møte Halvor i Simigaon dagen etter.
Vi brukte to dager ned til Simigaon, to hviledager, og to dager opp igjen til Na. Vi hadde nå mistet 6 dager som vi egentlig skulle ha brukt til akklimatisering. Videre var vi på en kort tur i høyden, der vi fikk snøvær på 5000 meter, og fikk ikke gjort mye da heller. Mat glømte vi og å ta med oss. Uansett, vi måtte jo inn å prøve oss på fjellet vi hadde planlagt. Linja vi egentlig hadde lyst til å gå, så litt for vanskelig ut, så vi fant ut at retur-veien var en rimelig sjanse. Derfor pakket vi sekkene våre for 3 dager og la i vei. Det er ganske rart å se at vi klarte oss med to 40-liters sekker i et par dager, mens det kom trekkinggrupper med 30 bærere.
Etter mange slitsomme timer i morene-terreng, skulle vi gå på bre. På med sele og stegjern for første gang på turen. Halvor var nok litt bedre akklimatisert enn meg, så han tråkka mye spor den dagen og beviste at de gamle er eldst. Planen var å komme seg opp til et pass på 5500, og så følge ryggen opp derfra. Vi kom oss opp til 5500, satte opp teltet og spiste middag, og var egentlig ved ganske godt mot. Mener å huske at vi hørte litt på Radioresepsjonen fra Halvors Ipod og. Kaldt var det, klokka slutta å funke i 14 minus, inne i teltet. Vi forsov oss dermed en liten time, men spiste allikevel frokost og la i vei. Kroppen kjentes ganske grei ut de første hundre meterne, men så kom kvalmen og ubehaget snikende på. Terrenget var egentlig ganske greit. 40-60 grader snøbakke med noen klippeopptak innimellom. Slikt terreng går vanligvis ganske fort, men ikke når du er på over 5500 meter og dårlig akklimatisert. Dessuten skulle vi trygt ned igjen samme vei, og vi ble enige om å gi oss mens leken var god. Det lukter fort epic om man begynner å tøye strikken under slike forhold.
Til fjells: Gutta på toppen av Yalung Ri. Foto: Selvportrett
Som en trøstetopp snek vi oss to dager senere opp på Yalung Ri (5630 moh). Alpin start i 4-tida fra Na (4200 moh), og på toppen i halv ni-tida, nede igjen til lunsj. Videre ned til Beding, hvor vi ble tatt godt i mot. Kona til Ngawang vinka oss rett inn på kjøkkenet og serverte oss te og varme smil. Mens vi var på Yalung Ri, så hadde bærerne våre gått i forveien. De hadde nemlig havnet i håndgemeng med noen lokale helter et par kvelder før, og fått beskjed om at dersom de viste seg i Beding ville de få juling. De startet kl ett på natta, snek seg forbi Beding, sov et par timer i skogen, og gikk rett til Simigaon (som er hjembygda til Nima). De beklaget seg på det sterkeste, men vi syntes det hele var ganske festlig.
Turen tilbake til Kathmandu gikk nesten knirkefritt, og de påfølgende dagene gikk med til å spise, spise og spise. Fordøyelsen hadde holdt seg stabil for begge to, men jeg endte opp med en 24-timers tarmskylling rett før vi skulle hjem. Halvor fråtset i kaker og lekre retter, mens jeg lå og prøvde å ikke bli dehydrert.
En sånn tur setter ting i perspektiv. Vi hadde betalt mye penger for tillatelse, liason-offiser (som faktisk møtte opp men ble høydesyk han og), flybilletter osv. Vi var bare to stykker som dro, og kunne derfor bevege oss lettere enn en stor trekkinggruppe, og fikk en helt annen kontakt med lokalbefolkningen. Losjien underveis var små hytter, og i Beding og Na ble vi godt kjent med de vi bodde hos. Siden sherpa-folket i dag tjener til livets opphold ved å guide rike vestlige på Everest og andre risikofylte fjell, er det også mange som har mistet sine kjære. Det er rart å sitte og høre historier om sønner og fedre som har gått bort, grunnet vestens jag etter ære og berømmelse. Sherpaene risikerer velvillig livet for sånne som oss, for at vi skal kunne skryte i riktige selskaper her hjemme. Nepal er et fattig land, med korrupte og ubrukelige politikere, dårlig helse og skolevesen og lav levealder. Borgerkrigen varte i 10 år fra 1996-2006, og samfunnet bærer fortsatt preg av dette. Det snakkes totalt 100 språk, og over 20 ulike folkegrupper utgjør befolkningen. På FNs liste over hvilke land det er godt å leve i, troner Norge på toppsjiktet, mens i den andre enden av skalaen finner vi Nepal.
Allikevel sitter jeg ikke igjen med et inntrykk av at folket var ulykkelige. De er et lykkelig folk som setter pris på familien sin og det de har. Et land og et folk som absolutt innbyr til et besøk en gang senere.
Sherpahjelp: Bæreren vår, Darduk. Foto: Ole Kristian Nytrøen
Høydetrening: Vi prøvde oss på liten akklimatiseringstur, men kvalmen og ubehaget skapte problemer. Foto: Ole Kristian Nytrøen
