Trango - det fins neppe ett enkelt ord som gir større klang av mytisk og skjebnesvangert eventyr i moderne norsk klatring.
I det minste ikke for klatrere over en viss alder.
Er man under 30 er fortellingene om norske klatrere i dette fjellet nordøst i Pakistan kanskje mest å regne som historisk kuriosa. For mange av oss andre vil Trango sannsynligvis for alltid være tema på klatreturen eller over en øl etter trening – en evig lengsel mot et sted man aldri har vært og mest sannsynlig aldri kommer til å dra til.
Men vi har vært på Trango i fantasien, gjennom år med dagdrømmeri, omgitt av kilometerhøy vertikal granitt som reiser seg fra breene under K2 og Gasherbrum som spirene på forvokste gotiske katedraler.
For enkelte av oss er Trango rett og slett årsaken til at man begynte med klatring i det hele tatt.
Det er også en bok som skal ha mye av skylda for det. En bok i bare ett opplag og 5000 sakte falmende eksemplarer som klatrehistorie-junkies tråler antikvariater og biblioteker over hele landet for å finne.
En sjelden gang er det en som har flaks – følgende melding tikket for eksempel inn på facebookveggen fra en kompis for et par år siden: «Ifølge kona hvisket jeg ’nei det er ikke mulig’ da jeg snubla over Stein Ps Trango – triumf og tragedie i en brukt-sjappe i Sandefjord i dag. Tror enda ikke det er sant.»
LES OGSÅ: Kristin Harila mener det var umulig å frakte ned den pakistanske klatreren som døde på K2s vanskeligste punkt samme dag som hun selv besteg fjellet:
Bokstavrimene i tittelen smeller fremdeles som ferske steinsprang over forsiden. Stein P. Aasheims Trango – triumf og tragedie fra 1985 handler om mannsmot, karakterstyrke og brå død. Men minst like mye er den en fortelling om vennskap og motløshet, våte soveposer og hjemlengsel.
Den er førstehåndsberetningen om førstebestigningen av «verdens høyeste loddrette stup», i den drøyt 1500 meter høye østveggen, eller nordøstpilaren, på Great Trango Tower i Karakoram, pakistansk Himalaya.
Trango – triumf og tragedie er med årene blitt nesten like legendarisk som selve turen, «en bibel for generasjoner norske fjellfolk», som kan gå unna for en pen bunke hundrelapper om selger vet sitt eget beste.
Trango og norsk klatrehistorie
Den norske ekspedisjonen til Trango i 1984 resulterte i en av storveggsklatringens mest banebrytende bestigninger, men også en av de største tragedier i norsk klatrehistorie.
En gang mellom 5. og 7. august dette året omkom Hans Christian Doseth og Finn Dæhli på returen ned veggen etter å ha fullført Norskeruta, eller Norskepilaren (Norwegian Buttress), i løpet av 21 dager fra midten av juli og frem til det tragiske øyeblikket da et rappellanker, mest sannsynlig, sviktet og to av norsk klatrings fremste profiler falt i døden. Aasheim og Dag Kolsrud hadde da snudd høyt på ruta på grunn av matmangel, og sto trygt på bakken idet Doseth og Dæhli toppet ut på Great Trangos østtopp.
Siden da har ytterligere to norske bestigninger av veggene på Trango-massivets østside gitt fjellet et visst ry som «vårt» fjell i Karakoram.
I 1999 gjorde en ekspedisjon ledet av Robert Caspersen en krevende førstebestigning av den bratte nordøstveggen på Trango Pulpit: 38 dager i veggen, teknisk klatring opp til A4 og friklatring på sjuertallet (Caspersen, Karlsen, Skjerven, Wold).
Og i 2008 kunne fire norske klatrere se tilbake på en fullverdig repetisjon, med retur, av Norskeruta. Rolf Bae, Bjarte Bø, Sigurd Nordeide-Felde og Stein-Ivar Gravdal brukte 30 dager under kalde forhold og med mye vær i mai og juni dette året på en dramatisk tur i 1984-ekspedisjonens fotspor.
Utgangspunktet for alle norskehistoriene om Trango starter i entreen i Aasheims osloleilighet tidlig på 1980-tallet. Aasheim skriver dette i innledningskapitlet i Triumf og tragedie: «Det var Hans Chr. Doseths idé. I flere år hadde jeg hatt et bilde av Trangos sørøstvegg 3 hengende i gangen hjemme.
Den var så vanvittig fryktinngytende at enhver klatrer måtte kjenne dragningen bare ved å tenke seg hvordan det ville være å henge i denne fjellveggen. Det var et så enormt og avskrekkende stup at man knapt kunne forestille seg at det eksisterte. […] Hans Chr. kommenterte bildet i entreen første gangen.
– Se på den linjen, sa han og førte pekefingeren langs en tynn svart stripe opp veggen. – Det er noe til rute! Han lagde en lang vislelyd mellom tennene, omtrent som soldater på brakka foran et midtsidebilde i Playboy.»
Denne tynne stripa skulle bli Norskeruta bare et par år senere. Linja har blitt beskrevet av durkdrevne storveggsklatrere som «verdens vakreste linje». Og den er virkelig verdt litt plystring fra sofaen. Hvordan den tar seg ut idet man står og gaper på Dungebreen med hele Trango-panoramaet i fleisen kan man altså bare fantasere om.
Fra et estetisk synspunkt er denne delen av Trango slående i sin blankskurte formfullendthet – en elegant, utstrakt s-form som dannes av to massive, avrundede bautaer stablet oppå hverandre. Den er som en gigantisk Brâncusi-skulptur i grå og gyllenrød granitt. Norskeruta går opp den åpenbare bunnpilaren som skiller øst- og nordveggen, før den tipper inn på en langstrakt, skrånende snøhylle et stykke over midtveis.
Derfra traverserer den ut og opp i høyrekant av den like åpenbare, 500 meter høye og delvis overhengende toppveggen, inntil den runder kanten og derfra forserer ytterligere noen taulengder med krevende alpint terreng over bratt snø og is – i alt over to tusen meter klatring; 55 taulengder 4 i tillegg til noe løpende langt nede og oppunder toppunktet.
Norskeruta
Norskeruta var ikke teknisk sett den hardeste storveggen som var klatret på denne tiden, men den skulle like fullt vise seg å være på linje med mange av de vanskeligste rutene i Yosemite, Patagonia eller Dolomittene: teknisk grad A4, is WI5 og miks M6, med 7-8 taulengder friklatring opp til 6+.
Forskjellen fra ruter i disse områdene er naturligvis høyden og beliggenheten. Great Trangos østtopp er 6231 meter over havet; høydeforskjellen fra Dungebreen til toppunktet er etter ulike rapporter å dømme godt over 2000 meter. All veggklatringen skjer mellom 4500 og 6000 meter – ruta starter altså omtrent der Mont Blanc slutter, høydemessig.
I tillegg er det sentrale Karakoram, hvor både Trango og fire av verdens 14 fjell over 8000 meter ligger, blant de mest avsidesliggende og utilgjengelige fjellområder i verden – base camp for ekspedisjonene hit ligger flere dagsmarsjer i ulendt terreng fra nærmeste landsby.
Den britiske klatrelegenden Doug Scott omtalte Trango i boka Big Wall Climbing (1974) som «the ultimate challenge of verticality, uncertain weather conditions and altitude». På El Cap kan du, som Aasheim påpeker, heise med deg ølkasser opp i veggen, og klatringen skjer til stor forlystelse for turister med kikkert og kortbukser nede i dalen. På Trango, om uhellet skulle være ute, er du kort og godt føkka.
I 1984 var det knapt gjort noe lignende, og den norske ekspedisjonen innførte en ny standard for klatring i Himalaya: kombinasjonen av høyfjellsalpinisme og ekstremt vanskelig teknisk veggklatring.
Bestigningen av Trango ble i tillegg gjort i god alpin stil, med ytterst få borebolter og uten hjelp av såkalt «beleiringstaktikk» der hundrevis av meter faste tau opp veggen sørger for en ekspressline hjem til base camp. Den amerikanske storveggsveteranen John Middendorf har beskrevet den norske bestigningen som «the purest of pure forms» og «a momentous blend of spirit, human will and tragedy […] a milestone of style and commitment in big wall climbing» i sine oversikter over klatring i Trango-massivet.
Norskeruta banet vei for en ny generasjon ekstrembestigninger i Himalaya, men det er verdt å merke seg at det den dag i dag bare går to ruter opp østveggen på Great Trango: I 1992 ble det etablert en linje som går opp til venstre for bunnpilaren og krysser til høyre for Norskeruta i toppveggen – Grand Voyage, gått av nevnte Middendorf og sveitseren Xaver Bongard.
Denne ruta er ikke repetert. Norskeruta har (visstnok) sett fire forsøk på repetisjoner utover nordmennenes tur i 2008, hvorav et spansk og et japansk klatrelag kom til topps i selve veggen, men snudde under toppyramiden. I tillegg har et koreansk lag klatret helt opp (1997), via en variasjon i form av 12 separate taulengder. En av koreanerne benyttet endog anledningen til å bli førstemann ned fra Trango i paraglider.
Great Trango må fortone seg som uimotståelig for enhver klatrer med ambisjon og noenlunde utviklet estetisk sans. Men østveggen er åpenbart fremdeles forbeholdt de få med en ekstra porsjon visjon og vilje. Likevel er det altså ikke alltid tilstrekkelig for å komme helskinnet ned igjen.
«Jeg ville heller kommet hjem sammen med Hans Christian og Finn enn at Norskeruta på Trango var et begrep i klatreverdenen», har Stein P. Aasheim sagt i intervjuer. For oss nordmenn vil døden for alltid være forbundet med Trango.
Om man vil kjenne litt på overtro og mulig forbannelse, kan man i tillegg til hendelsen i august 1984 legge til at halve klatrelaget fra repetisjonen i 2008 også er døde – riktignok uten at det har noen direkte sammenheng med Trango.
Rolf Bae omkom på K2 knappe to måneder etter suksessen på Trango. Stein-Ivar Gravdal døde på Kjerag i februar 2012, da han sammen med Bjørn-Eivind Årtun ble tatt av steinras i en ulykke like rystende for det norske klatremiljøet som 84-tragedien.
Overskriftene om ulykken på Trango kan jeg huske fra min barndoms Romsdals Budstikke. Hans Christian Doseth var en lokal kjendis man visste hadde lekt seg opp Trollveggen flere ganger («til og med uten tau!», var det enkelte som hardnakket påsto – ikke-klatrere visste heller ikke den gang forskjellen på friklatring og frisoloering), og hendelsen gjorde et mektig inntrykk selv om man ikke hadde den ringeste peiling på verken klatring eller fjellvegger i Pakistan.
Og enkelte av oss blir tydeligvis aldri lei av å spekulere i hvor langt han kunne drevet det som friklatrer (han gikk de første rutene av grad 8- og 8 i Norge, pluss en hel del voksent graderte testpiecer på naturlige sikringer rundt om) og høyfjellsalpinist – han ble tross alt bare 25 år. Finn Dæhli, den tause sluggeren som tilsynelatende ikke lot seg affisere verken av blodslit eller sludd helt ned i fjellstøvlene, ble 30.
De kunne begge vært her i dag og klatret med oss. Da hadde ikke Trango vært den myten det er. Norskeruta ville «bare» vært en enorm prestasjon; en merkestein i norsk og internasjonal klatrehistorie og sånn sett en historisk kuriositet også for resten av oss. En fortelling til inspirasjon. Det er sånn det burde vært. Det er jo det klatring først og fremst handler om: gode historier, kameratskap og, som Doseth selv skrev en gang, «brede glis på varm stein».
Doseth og Dæhli ble skylt ned i sprekkene i brefallet under Norskepilaren av et av snørasene som regelmessig dundrer ned rennene på hver side av pilaren, etter først å ha blitt observert fra helikopter, liggende mellom pilarbunnen og breen. Kolsrud og Aasheim rakk aldri å få med seg kameratene sine hjem. Respekt, men ingen smil er det vi møter 30-årsjubilanten med.
Denne artikkelen ble publisert papirutgaven av Klatring i forbindelse med 30-årsjubileet til turen, i august 2014. Men denne historien fortjener i aller høyeste grad å leve videre på Internett, til gleder for både gamle og nye lesere.
Trango-massivet
