– Norskeruta på Trango i Himalaya står seg

– Men myten om Trango har levd og vokst i 30 år. Boka du skrev om turen er vel også delvis årsaken til det. Hvordan tenker du om dette nå?

– Det er noe som beveger seg utenfor meg. Det er nesten uvirkelig å registrere jakten på boka, at det er ventelister på den på antikvariater, og tenke at jeg var en del av dette. Men jeg tror ikke det er sunt å bruke tankekraft på dette, og det gjør jeg heller ikke. Men det er interessant å reflektere rundt hva det er som gjør at noe blir stort. Om vi alle fire hadde kommet tilbake – hadde Trango blitt den myten det er da? Kanskje historien har vokst litt utover seg selv. For meg personlig satte Trango i gang en kjede av begivenheter som har forandret livet mitt i høyeste grad, og jeg blir litt skrudd i hodet av å tenke på det. Jeg hadde ikke bodd i Romsdalen og hatt den familien jeg har dersom alle hadde kommet hjem i live.

Boka Trango - triumf og tragedie er på vår topp 10 liste av klatrebøker du bør ha lest for å kalle deg en klatrer.

– Hvordan ble det dere fire som dro?

– Hans Christian var drivkraften i prosjektet, og det var vel egentlig han som satte sammen laget. Han var allerede da legendarisk – både på bakgrunn av det han hadde gjort i Trollveggen, og hvordan han sprengte alle graderingene på klatrefeltene rundt omkring. Han og Dag hadde klatret mye sammen og kjente hverandre godt. Dag var en fremragende tekniker, og hadde storveggserfaring fra USA, men ikke så mye alpinerfaring. Jeg hadde mye alpin- og ekspedisjonserfaring, men hadde aldri hengt i en så stor vegg. Hans Christian og jeg hadde utviklet et nært og spesielt vennskap på kort tid, og kjemien der var nok viktig da jeg ble invitert med. Finn hadde ry på seg for å ha en beinhard psyke, men det var vel ingen av oss som hadde klatret mye med ham. Finn og jeg hadde snudd i et vinterforsøk på vestveggen på Store Skagastølstind et par år tidligere.

– Var du i tvil da du ble spurt?

– Jeg tror jeg sa ja med en gang. Jeg syntes det var et voldsomt prosjekt, og var ganske sikkert forskremt med tanke på å gjennomføre noe sånt. Men i den alderen har man jo en egen flyt, og livet dreide seg om ekspedisjoner. Jeg var også i gang med planene om den norske Everest-ekspedisjonen (1985), blant annet sammen med Hans Christian og Finn.

– Hvordan kjente dere til Trango i utgangspunktet? Du beskriver et fotografi av veggen i boka – var det sånn det startet?

– Det var et midtsideoppslag i britiske Mountain Magazine – jeg husker det som svart-hvitt. Jeg hadde revet det ut og hengt det på veggen hjemme. Mountain Magazine var det eneste utenlandske klatrebladet vi leste, og Hans Christian hadde nok et forhold til bildet allerede. Jeg husker han kom på besøk en gang, jeg hadde en ettroms loftsleilighet på Oslos østkant og bildet hang i gangen. Han stoppet foran bildet, dro fingeren opp etter profilen av veggen, og sa noe sånt som at «her går ruta vet du!». Selv hadde jeg ikke en gang tenkt på muligheten. Jeg syntes bare det var et utrolig rått bilde.

– Var Norskeruta forut for sin tid?

– Det kan andre vurdere. Men historikken viser at dette var en ekstraordinær prestasjon. Ulykken skapte kanskje myten, men myten reduserer ikke bestigningen i seg selv. Ruta står seg, det viser bestigningshistorien i ettertid, fastslår Aasheim.

– Det jeg kan si er at fortsatt, etter 30 år, preges minnene av motsetningen mellom på den ene siden å være stolt av at jeg var med på «Norskeruta på Trango», og på den andre ønsket om at vi alle fire skulle ha kommet hjem. Men dette er altså ikke noe jeg går og grubler på, men – vel, det hender jeg går og grubler på det…