Småtindtraversen

Det finnes som sagt mange traverser i vårt langstrakte land, men Småtindtraversen er uten tvil en av de tøffeste – om ikke den aller tøffeste. Traversen består av ni klatretopper og -pinakler etter hverandre. Den totale lengden på turen fra start til slutt er på ca 10 km i luftlinje (+ 3 km langs vei). Opprinnelig står den oppført i føreren fra 1996 til 25 taulengder og 14 rappeller, med klatring på opptil grad 6-. Mye av dette er lett terreng på grad 2-3 og kan gås på løpende mellomforankringer, eller uten tau om man er stø på foten. Det samme gjelder også istedenfor flere av rappellene.

Udiskutabelt er det uansett at turen er verdt et besøk! Til tross for at det er en lang tur byr den på meget med moro; man bare klyver og klyver og klatrer og rappellerer – og før man vet ordet av det står man nedenfor den aller siste, men langdryge etappen opp mot Durmålstinden.

Det som er så fasinerende med traversen er ikke bare at den ser vill og avvisende ut eller at den er relativt lang og krevende, men også at steinkvaliteten er så fantastisk fin. Vi snakker bombefast granitt med klokkerene riss, feilfrie diedre og solide blokkoppstablinger av en annen verden – og mye av det!

Traversen er kun klatret fra vest til øst og består av følgende tinder og pinakler: Stortinden (1108 moh), 1. nål, Vestre Småtind, 2. nål, 3. nål, Midtre Småtind (1148 moh), Østre Småtind (1128 moh), Skaftet og Durmålstinden (1225 moh).   

Ung og djerv begynte jeg å planlegge å gjennomføre traversen på vinteren en vakker dag, kanskje til og med som førstemann!

Selv har jeg hatt to turer over Småtindan, en sommerstid og en vinterstid – hvorav begge to har vært av meget stor betydning. Jeg vokste nemlig mer eller mindre opp ikke langt unna Småtindan, i familien min sin dal Vindvika. Og gjennom store deler av oppveksten raget de over meg, fryktinngytende og tiltrekkende. Skjønt så var det ikke før i voksen alder, etter at jeg så smått hadde begynt å klatre, at jeg først lekte med tanken på å gå traversen. Det vil si etter at jeg hadde lest Torgeir Kjus og Tommy Skeides «Fjellfører for Bodøområdet». Der leste jeg også at de var blitt forsøkt i sin helhet vinterstid, dog ei fullført. Ung og djerv begynte jeg å planlegge å gjennomføre traversen på vinteren en vakker dag, kanskje til og med som førstemann! En ambisiøs plan, i hvert fall for en «knallis» som ennå ikke hadde klatret på vinteren.                                                                                                               

Tiden gikk og ferdighetene ble kvassere, men Småtindan ble proposjonalt glemt i skyggen av de mer kjente kjempene nede i Jotunheimen, i Romsdalen og på Sunnmøre. Helt til en vakker dag, etter å ha flyttet tilbake til mitt kjære Nordland, at jeg tok meg en impulsiv tur opp til Stortinden. Og der, på toppen av Stortinden, speidende utover de opprevne og takkete tindene begynte jeg for alvor å tenke på å gjennomføre turen. Sommerstid først, vel og merke.                                         

Et halvår senere dro jeg på tur med Signar Nilsen, som fra dag en ble en slags mentor for meg i god gammeldags light’n fast alpinklatring – og senere også en god venn. På mange måter delte vi de samme alpine ambisjonene, deriblant også Småtindtraversen vinterstid.                                                                                                                  

Så en nydelig og varm julidag med en sval avkjølende vind satt jeg og Signar avsted. Vi hadde begge to som nevnt ambisjoner om å kreve første vinterbestigning, men først måtte vi gjøre oss kjent på sommeren. Turen gikk meget greit og med fin flyt suste vi over på 12 timer fra bil til bil uten mye dramatikk – sett bort fra et kamera som tok seg en flyvetur og noe tidvis småspennende tauløs klyving. Ei tid vi var meget fornøyde med, om det er lov å si uten å bli tatt for uhemmet skryt. Ei stødig tid ja, men vi innså at vinterbestigningen kom til å bli langt mer krevende og fremdeles var godt utenfor rekkevidde.

Les også: Test av taubremser

Vinterturen

Så endelig, under den kalde vinteren i 2016 var tiden inne. Vi begynte for alvor å planlegge å gjennomføre den lenge avventede turen. Og med grundig studering av vær- og skredvarsel begynte vi å ane et visst håp mot slutten av februar. Men selvsagt dreide været og sendte en grim storm, først fra sørvest, og senere også fra nordvest. Alt håp virket å være formørket, den vinteren ihvertfall. Allikevel, på tross av åpenbar sunn fornuft begynte vi gradvis å innse at forholdene kanskje ikke var så ille som først antatt. Sterk vind og mye nedbør på vinteren trenger jo ikke alltid å være negativt. Tvert imot. I kjølvannet kan man av og til bevege seg fort over hardpakket snø på områder som ellers er krevende. Skredfaren var fortsatt stor, men vi skulle jo bare følge rygg og være trygg – ikke vase nede i skredutsatte renner. Attpåtil så været ut til å bli fint. Ikke bare fint skulle det vise seg, for da vi ringte Meteorologisk Institutt fikk vi vite at et lavtrykkssystem lå over oss, med Småtindan i senter – og slik skulle det ligge i to fulle dager! Og i øyet av stormen er det jo som kjent vindstille! En slik sjanse får man sjelden langs den værbitte kysten vår mens den arktiske vinteren herjer. Det var bare å gi gass! Vanligvis har vi ikke tatt værvarslingen så alvorlig og har bare snudd om vi har vært i tvil. Men der oppe, på en såpass lang tur med lite mat og planlagt overnatting, uten mulighet til å evakuere underveis grunnet skredfare på nord- og sydflankene, måtte været holde.                                                                                                                                                

Attpåtil så været ut til å bli fint. Ikke bare  fint  skulle det vise seg, for da vi ringte Meteorologisk Institutt fikk vi vite at et lavtrykkssystem lå over oss, med Småtindan i senter – og slik skulle det ligge i to fulle dager!

Vi pakket sakene og satte avgårde neste morgen den 25. februar, relativt sent i grunn. Ingen grunn til panikk og unødvendige alpinstarter under vinteren i nord om man er usikker på forholdene; man bør ha lys for å finne den beste og tryggeste starten. Den planlagte renna opp Nordvestsiden var godt pakket med potensielt skredfarlig snø og var utelukket, men sommerruta opp Vestryggen, som vi fryktet var bar klippe, viste seg å være et utmerket valg. Fin skare nesten hele veien, sett bort fra et småskummelt svaparti pakket med uplastret snø. Nå skal det være sagt at vi begynte å bli motløse da vi begynte på selveste Stortinden fra Fortoppen, siden klyvingen som var grad 3 på sommeren, bet meget godt i fra seg under rådende forhold. Crux-opptaket bet faktisk så godt i fra seg, at Signar, hvis bundet inn i den skarpe enden, plutselig ble spyttet ut av veggen. Men rødtoppen med de kvasse isblå øynene har lynskarpe reflekser, og i lufta hogg han inn ei ny øks i den frosne mosen, like før tyngdekraften sendte ham nedover til et solid – men heldigvis trygt – førstemannsfall. Hvis det skal fortsette slik hele denne lange turen vil vi aldri klare det, tenkte vi. Og da hjalp det ikke på moralen å finne meterdyp snø hele veien oppover mot Stortind akkurat. Allikevel valgte vi å kutte livslinja vår ved å rappellere ned i skaret. Vi ble enige om at slik måtte det bli. Troa kom heldigvis tilbake ved synet av is, skare og frossen mose – så var vi i gang!

Vi suste først opp 1. nål fra øst via et knalltøft iskledd dieder. Deretter klatret vi inn i Nordveggen på Vestre Småtind der en morsom taulengde miksklatring på 4-tallet bestående av snø, is og frossen mose ledet oss til topps! Flyten var fin og vi herjet over 2. nål også. 3. nål er på sin side knappe fem meter høy og var mer eller mindre begravd i snø, så vi bare labbet forbi. Hodelyktene ble så funnet fram og vi begav oss i kast med Midtre Småtind, der noe fortreffelig alpin is vi graderte til AI4 førte oss greit oppover Vestryggen i bekmørket.

Ved uttopping på Midtre Småtind gravde vi oss ned og slo opp mitt trofaste lettvektstelt – utviklet av selveste Mester Ueli Steck. Vi pakket ut, smeltet snø, spiste Real Turmat og gjorde oss klar til ei praktfull, men kald natt. Deretter tok jeg fram lommelerka og heiv innpå Fernet Branca mens jeg snuste og røykte cigarillos. Dette hadde i mange år vært en av mine store klatredrømmer, så dette måtte feires! Signar, som ikke akkurat er noen storforbruker av verken alkohol eller nikotin, var rystet.                                                                                                                                                             

Vi vandret rundt på toppen og nøt stillheten og utsikten. Fra snødekte fjell skimret det i hvitt under det sterke månelyset, mens skygge og svart klippe syntes ytterligere å dramatisere det hele. Det var helt vindstille og stjerneklart. Rett og slett magisk! Magisk ja, men som alltid i et lavtrykkssenter på vinteren: Kaldt! Vi fant senere ut at temperaturene var nede i -18, noe som kjentes godt i nattens mulm og mørke.                                                     

Ved morgengry fant vi fort ut, skjønt ikke overraskende, at gassen ikke lenger virket. Det ble verken Real Turmat eller overdådige mengder vann til frokost. Alt som gjaldt var å stå opp, få varme i kroppen og komme seg avgårde! I en perfekt verden skjønt skulle jeg gjerne tatt meg tid til å la utsikten virkelig synke inn. Men jeg var dessverre opptatt med å få varme til føttene i mine trofaste en-lags Mammut Nordwand-støvler. Signar på sin side var opptatt med å være kry som en godt polstret hanekylling i sine splitter nye og varmere to-lags Mammut Nordwand-støvler, samt i sin nye dunsovepose med hull til armer og ben. Må ha sett litt komisk ut i et større perspektiv, der jeg danset rundt på toppen som under en slags krigsdans, mens Signar vaklet fram og tilbake, like fornøyd som en pingvin i Antarktis ved synet av solens tilbakekomst, etter en lang og kald vinter. Som om at dette ikke var nok så gav heller ikke hanskene mine mye varme lenger, til tross for å ha tilbragt natta i soveposen. Jeg valgte å klatre med innerhansker av ull og dunvotter med håndleddsstropper i starten av turen. Light’n fast er vel og fint, men det er kjekt å ha et ekstra par hansker med på overnattingsturer på vinteren!        

Toppens blanke sva var nemlig dekket kun med pakket uplastret snø. Absolutt rolige bevegelser ble nøkkelen for å unngå å sjokkbelaste den skjøre snøen.

Uansett så var vi meget effektive ned fra toppen, og før vi visste ord av det suste vi opp Nordveggen på Østre Småtind via nydelig M4 miksklatring, til solskinn og «vårstemning» langs Langstrakt-ryggen. En simurappell og noe nedoverklatring brakte oss videre til pinakkelen Skaftet, som vi tenkte skulle være grei skuring. Klatringen var ikke vanskelig, men på tross av graden var uttoppingen en smule seriøs. Fra standplass like under toppen måtte vi løpe ut en god 10 meter til topps, en etter en, for så å klatre ned. Toppens blanke sva var nemlig dekket kun med pakket uplastret snø. Absolutt rolige bevegelser ble nøkkelen for å unngå å sjokkbelaste den skjøre snøen. Hadde det ikke vært for stormen i forveien av turen hadde dette muligens blitt meget hårete. Etter dette var det ingen ting som kunne stoppe oss og vi dundret avgårde til Grusdynga, omdøpte den Snydynga og hakket oss oppover.                                                                                                                                                        

Med all klatringen tilbakelagt kunne vi i ro og mak nyte den makeløse utsikten av svarte og hvite tinder og spir som lå bak oss, innhyllet i et klassisk kaldt arktisk vinterlys av isblå og fiolett i skjønn forening – i sterk kontrast til Signars sjokkoransje one piece.                               

Vi tok oss en velfortjent pause for å spise og drikke siste rest mens vi lot omgivelsene synke inn. Like sør om oss kunne vi se mektige Memaurtinden – hovedtoppen i fjellmassivet vi befant oss på; og Bjønnhatten – hvis Nordvegg er en 500 meter høy massiv isvegg. Enda lengre sør igjen dominerte Svartisen og de bratte Meløyfjella, mens i vest forbi Småtindan fløt Sandhornøy, Fugløya og Røst i det store åpne havet. Videre mot nord kunne vi mer eller mindre se hele kystlinja fra Bodø hele veien opp til Lofotveggen, mens Børvasstindan kunne skimtes lengre øst. Salten i vinterham leverte varene! Men uansett så vakker utsikten er så er ei de norske vinterfjellene noe blivende sted. Dessuten ventet mat og afterclimb!

Vi tok noen bilder, fistbumpet med øksene og tok fatt på den langdryge etappen opp til Durmålstinden – der vi selvsagt måtte vade gjennom en god halvmeter godt pakket snø. I denne seige motbakken valgte vi å gå brøyteskift på 10 minutter hver, for å holde moralen oppe. Dehydrerte og sultne kjente vi åssen kreftene sakte ebbet. Det var gått slutt på det noe begrensede mat- og drikkelageret vårt. Men alt har en ende sies det, og Durmålstinden var intet unntak; for før vi visste ord av det vadet vi oss gjennom snøen på vei ned mot Sautind. Derfra var det ihvertfall litt nedoverbakke om ikke annet.

Ikke lenge etterpå hadde vi også lagt bak oss den litt brattere bakken fra Sautind, omtrent samtidig som at aftensolen sank ned bak horisonten i vest-sørvest. Tinnan flammet opp i et intenst skarlagensrødt lys. Det var som om en voldsom tanngard var lyst i brann. Kanskje der den norrøne myten om ulven Skoll som under Ragnarokk sluker solen kom fra? Vakkert var det uansett. Som en slags bonus til fargespillet tok Signar plutselig fram ei lefse han hadde «glemt» av. Ei lefse som han broderlig delte med sin sultne slagbror. En luring han der Signar tenkte jeg mens jeg glefset innpå og humret for meg selv over tilfeldigheten med at han er fra Lurøy.                                                                                                                                                         

Med lefsa vel fordøyd ble det etterhvert fart på beina. Det var akkurat den som måtte til for å samle kreftene til «sjarmøretappen» på 700 høydemeter og 3 km i luftlinje. Heldigvis skimtet vi scooterspor i det fjerne – og som et skip på autopilot satt vi kursen rett vest. Helt greit med scooterkjøring på hyttetomter tenkte jeg der jeg spankulerte nedover scootersporene, mens jeg for alvor begynte å glede meg til indrefilet på Big Horn Steakhouse – og after climben som ventet i Bodø By denne mørke og stjerneklare fredagskvelden.

Må innrømme at dette på mange måter er en av de mest minneverdige turene jeg har vært på. Vi fikk oss en rett og slett magisk tur! I ettertid er jeg glad for at vi sparte den til tiden var inne. Ikke bare fordi vi fikk så fine forhold, men også fordi ferdighetene, i hvert fall mine, var blitt betraktelig bedre. Nå kunne vi bare leke oss over og nyte den fine turen til sitt fulle! Selvsagt kunne vi droppet mye utstyr og dundret over i en lang smell, men akk, da ville vi jo gått glipp av den fyrstelige overnattinga! Nei, på visse turer er det viktig å ta seg god tid og virkelig ta inn over seg hele turen.

Les også: Slik begynner du med isklatring

Historikk

Kjært barn har mange navn sies det, og Småtindan er intet unntak. De ble i eldre tider også kalt både Beiartindan og Tinnan. Sistnevnte i hovedsak av lokale gildeskålværinger. 

Småtindan ligger langs Kystriksveien i Gildeskål Kommune, en kvart breddegrad sør for Bodø – ca 1,5 time med bil.

Den vestligste toppen Stortinden fikk i 1920 besøk av ingen ringere enn en av sin tids store alpinklatrere, Ferdinand Schjelderup. Med seg på laget hadde han også Nils Backer Grøndahl og Einar Qvale. Trioen satt opp i god tro på førstebestigning, men toppen viste seg allerede å være besteget. Det er til dags dato ukjent hvem den eller disse var. Mest sannsynlig var det en eller annen lokal «fuling».

• 1920: Vestre, Midtre og Østre Småtind førstebestiges av F. Schjelderup, N. B. Innerdahl og E. Grale.

• 1976: Nordeggen av Stortinden bestiges av et engelsk klatrelag.

• 1978: Fullstendig travers av alle tindene fra vest til øst gjennomføres av Kjell Eugen Andersen, Erik Vike og Jan Christian Andersen.

• 1981: Vestveggen på Stortinden vinterbestiges av Jan Christian Andersen og Jørn Hansen.

• 1981: En liten uavhengig topp ved foten av Nordveggen som går under navnet Sfinxen (971 moh) førstebestiges via Nordvesteggen av Jan Christian Andersen og Kjell Eugen Andersen.

• 1981: Nordvestpillaren på Durmålstinden førstebestiges av Jan Christian Andersen og Kjell Eugen Andersen.

• 1987: Den vestligste renna på nordsiden kalt Ytterrenna får en mulig førstebestigning sammen med Østeggen på Stortinden, av Torgeir Kjus og Bjørn Petter Arntzen.

• 1988: 1. nål vinterbestiges av Bjørn Petter Arntzen og Roar Eikeland.

• 1989: Sfinxen vinterbestiges for første gang av Torgeir Kjus og Kjell Eugen Andersen.

• 1991: Travers over Småtindan forøkes vinterstid av ukjente

• 1993: Traversen repeteres og nedtegnes av Torgeir Kjus og Ingjerd Helen Karlsen.

• 2016: Traversen gjennomføres vinterstid av Kristian Vindvik og Signar Nilsen.

• Småtindan sett fra nord er ikke bare preget av kvasse tinder, men også av mange bratte renner. I gamledager tjente disse som klatreruter på vinteren, men i våre dager er Småtindan blitt et mekka for bratt skikjøring.                                                                                           

• Informasjon om skikjøring i Småtindan finnes i Torgeir Kjus toppturfører Toppturer rundt Bodø.

• Informasjon om klatring i Småtindan vinterstid finnes i Sveinung Bertnes Råheims vinterklatrefører Vinterklatring i Bodøområdet og på nettsiden hans isklatring.no

• Det finnes også litt informasjon om klatring i Småtindan sommerstid, men kun i Fjellfører for Bodøområdet skrevet av Torgeir Kjus og Tommy Skeide. Dessverre er denne gått ut av produksjon, og de få som besitter disse «siste av sitt slag», vil nok nødig kvitte seg med dem.

 Les også: Isguide til Oslo

Topo: Her er den imponerende tinderekken.  

Husk at du som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler fra Landevei.no, Terrengsykkel.no, FriFlyt.no, utemagasinet.no og norskklatring.no.