Joakim (Gaupset Eide) hadde en plan for et nytt eventyr i Snøvasskjerdingan i Sunndalen, Rune (Kvalnes) skulle ta en fridag fra jobb og jeg hadde et vindu i turnusen – dermed var avtalen gjort. Alpinisten hadde tenkt start klokka syv fra Oppdal, men jeg gikk av vakt først klokka åtte i byen, så klokka var nærmere 10 før vi kom oss av gårde. I Sunndalen parkerte vi i 16 minusgrader ved hjorteslakteriet på Snøva, rett under de mektige Skjerdingan.
Smilene satt løst der vi satte i gang og prøvde å finne åpninger i krattkogen oppover lia. Etter noe slossing med villnisset kom vi inn på bekkefaret som førte oss lettere opp mot innsteget. Centraltinden vokste seg sakte større og villere, og jeg koste meg i tøffe omgivelser. Etter to timers trasking fra bilen, på høyrekant av foten til Centraltind, fant vi fram tauene. Joakim ledet an opp dårlig sikret miksterreng, jeg og Rune spiste litt mat, drakk og frøs den timen han brukte opp de første 60.
Deretter ble det klart for min miks-debut. Etter å ha kreket meg opp det første opptaket fikk Rune beskjed om at miksklatring definitivt ikke var noe som lå for meg, der jeg savnet tjukk is som jeg kan dundre øksene inn i. Men jeg kom da opp til standplass med gode tålmodige råd, og det var jo egentlig ganske så artig og spennende likevel. Jeg syntes at Joakim er passe gal som går det der på led. Det tenker jeg for så vidt ganske ofte om de jeg henger etter som toer.
Videre basket vi oss oppover en bratt snørenne i rundt 80 meter, med mer eller mindre fast snø. Der dukket det opp en ren islinje som Joakim igjen ledet opp. Digg med håndfast is! Stemninga var god, og utsikten mot Sunndalen vill og vakker. Himmelen begynte å bli rød, så hodelyktene ble tatt fram til neste lengde som var opp ei bratt rampe med stort overheng på siden. Inne i lysbobla blir ikke ting like luftig lengere, og med et fint, stramt tau fra oven så føltes alt bra. Temperaturen var slettes ikke verst, vindstille, og bare litt kalde føtter. Etter rampa var det bratt snørenne, litt miks, og videre snø igjen.
Baskinga hadde vart i timesvis, og ting begynte å bli litt tungt syntes jeg. Oppe i høyden var det puddersnø, hvert steg gjorde at jeg sank litt lengere ned enn forrige steget. Prøvde å ikke sutre. Gutta kikket oppover i mørket, og lurte på om vi så toppen snart – de trodde det var litt lengere enn det så ut som. Faen. Krumme nakken. Joakim stoppet og trengte litt påfyll av mat, så jeg og Rune tråkket spor videre for han for første gang på turen. Vi trodde vi skulle svinge litt rundt venstre bak Centraltind, at det fortsatt var et stykke igjen. Jeg jobbet med hodet mitt, og Rune gikk forbi, rundet neste hjørne, og yes! «Vi er på toppen!» ropte han ned. Jeg kjente energien kom susende tilbake.
Vel oppe, sur vind, lett snødrev og kaldt, ni timer etter avgang fra bil, og utrolig digg. Joakim dro som vanlig opp noe urtebrennevin så vi kunne feire. Lysene fra Sunndalsøra glitret i det fjerne. Fornøyd!
Les også: Filmsnutt fra Centraltind ad høyre
Jeg hadde bare tenkt «oppover». Nå skulle vi bortover, bort og finne renna «Glidelåsen», der returen vår var. Det gikk ok greit, det var jo ikke oppover lengere, bare litt djupsnø, vind og mørkt. Men det var lengre enn jeg trodde, det så mye kortere ut fra Snøva. Joakim hadde heldigvis bra kontroll på hvor vi skulle, det gikk greit å finne renna.
Glisade ned den øverste delen, snøen var myk og fin. Joakim suste ned hele veien, men jeg syntes det ble for skummelt når snøen ble hardere og hardere nedover. Stamping i 40 grader med stegjern. Sliten fra før. Gi meg oppover når som helst, det er bare tungt! Nedover er vondt. Lyst til å grine. Tenkte på hvor godt det skulle bli når Joakim går ut av bila på Oppdal, så jeg kan grine til Rune. Men det gikk da nedover, Snøva kom nærmere og nærmere. Tålmodige snille gutter fikk meg med ned.
Etter 12 timer bil til bil var Landcruisern himmelen! Kake, saft, vann og varme i bilrn helt fantastisk. Kokfornøyd med turen, et skikkelig eventyr, slik turer skal være. Joakim hoppet ut av bilen, og alt om grining var glemt.
LES OGSÅ: Kilian Jornet- verdens sprekeste mann
Centraltind ad høyre
Førstebestigning: Trine Bakke, Rune Kvalsnes og Joakim G. Eide i januar 2013
Anmarsj: 750 høydemeter opp dalsiden og inn i snørenne
Lengde og grad: 640 meter, grad WI3+, MI4
Karakter: Lang linje med moderat teknisk vanskelighetsgrad i et fullblods alpint miljø. Mye enkel stegjernsklatring på snø, med innslag av taulengder med miks og is.
Retur: Traverser 1,5 km vestover etter uttopping for så ta ned snørenne (retur-renna) mot utgangspunktet.
Tidsforbruk: Ca 10 timer bil til bil
LES OGSÅ: Test: Osprey Kamber 22
LES OGSÅ: Nyheter og tips om randonee
