Buldring på Åland

Den som antagelig innførte klatresporten på Åland var nok svenske Erik Massih. Familien hans har hus på øya, og det var der de tilbrakte somrene.
– Jeg er jo delvis oppvokst på Åland, og det er nok det stedet som kjennes mest som hjemme fremdeles. Vardö på østre Åland var det faste punktet vi alltid kom tilbake til om sommeren, uansett hvor vi bodde i verden da jeg var liten. Jeg var sikkert ikke først til å klatre på steinene – det har vel folk alltid gjort.

Les også: Val di Mello

Djuviksgrottorna har lenge vært et populært utfluktsmål på Åland, med klipper og fin natur.
– Vi var der av og til da jeg var barn og hadde picnic og lekte. Da jeg etter hvert begynte å klatre husket jeg klippene og dro dit. Jeg ble litt skuffet for de var så mye mindre enn det jeg husket. Jeg klatret uansett litt – traverserte og lekte rundt. Jeg klatret faktisk noen risslinjer teknisk. Husker at jeg lot som jeg holdt på med «ekte» klatring. Jeg hadde lest om buldring, men det var jo ikke ekte klatring. I 1993 var jeg i Australia og traff folk som nesten bare klatret. Jeg kom hjem med et helt nytt syn på sporten.

Åland har etter hvert utviklet seg til å bli et av Skandinavias største buldreområder.
– Hele Åland huser 5-600 buldreproblemer spredd på et 30-talls felter, der majoriteten er konsentrert rundt Geta nord på Åland, og da først og fremst de tre store feltene Djupviksgrottorna, Kasviken og Fågelberget. Djupviksgrottorna er ganske lett tilgjengelig på tross av 20 minutters anmarsj. Der er det buldreproblemer fra kjempelett og opp til 8B.

– Mange av problemene er delvise eliminasjoner, men har allikevel etablert seg som klassikere, sier Erik Massih videre.
– Det var her jeg utviklet den første buldringen på øya, og da helt uten å tenke på at det noen gang andre skulle klatre der. Å lage topo, eller gradere problemene slo meg ikke da.

Klatringen er relativt linjeløs og med mange tak. Massih sier det er derfor det har oppstått mange definisjonsproblemer.
–  Jeg tenkte lenge at området skulle være uten topo og grader og at klatrere skulle definere sine egne utfordringer, men det funker jo aldri. Uansett er det veldig kul klatring og det er relativt unikt å kunne klatre rene takproblemer som ikke er veldig vanskelige.

Omgivelsene er vakre og svært barnevennlige, på tross av anmarsjen.
– Fågelberget har en enda lengre anmarsj og ligger på en odde ut mot Nordhavet, noe som kan være fantastisk spektakulært når nordavinden ligger på med full kraft. Her er steinkvaliteten mer avrundet, og klatringen sjelden like bratt som ved grottene eller Kasviken. Problemer opp til grad 8B+, med Living the dream og The Sphinx. I tillegg veldig mange bra 7-ere.

Kasviken har den korteste anmarsjen, med to minutter å gå fra veien.
– Her som alle andre steder gjelder det vanlige; bruk hodet, og ta hensyn til fastboende!

Kasviken byr på brattere og litt mer blokkete steiner, med problemer opp til 8B, og kanskje Ålands fineste 8A+; Dodo.
– I tillegg er det massevis av fine småområder som er mer eller mindre dokumenterte. Noe av det finnes på 27crags.com – inkomplett, men et bra grunnlag.

Guider er det altså dårlig med.

– Det finnes en guidebok der buldringen i Sør-Finland og Åland er med. Den er dessverre bare en trykket versjon av 27crags med alle dens feil og mangler. Jeg har gjenopptatt arbeidet med å samle og gi ut info om Åland i trykket form, så etter hvert kommer det vel en relativt komplett guide til klatring og buldring på Åland.

– Hvor vil du anbefale en nordmann å dra først?
– De tre områdene jeg har nevnt er nok de jeg vil anbefale først. Der finnes mange problemer på alle vanskelighetsgrader. Det er en grunn til at de er mest populære. Det er nesten som Bas Cuvier i Fontainebleau, uten sammenligning for øvrig. Drar man til Font er de populære områdene naturlig å begynne på, selv om det er mye folk der. På Åland er det sjelden mye folk, og det pleier å være både sosialt og hyggelig.

– Hva med camping?
– Det er kanskje best ved Soltuna, der man bør parkere for å gå til Fågelberget og Djupviken. Der er det også hytter til leie og cafe med minigolf og restaurant. Er man mange eller en stor familie, finnes Dånö Strandvillor. Store hus med alle fasiliteter. Ellers er det mange steder å leie hytte.

– Hvilke buldere vil du trekke frem som de aller beste?
– Oi, hva skal jeg anbefale … egentlig har jeg fremdeles den romantiske tanken at man bare bør komme dit og la seg inspirere. Når det er sagt vil jeg vel anbefale en tur til Fågelberget og klatre Puerto Rico (6C), Pictor (6C), Orange (7C), Slouperidyno (6C),  som ikke er noen dyno, eller i alle fall mye lettere om man gjør den statisk. Og så Neverland (7C) – bra klatring, høy og veldig fotogen. Synes det er så utrolig vakkert der ute og det kan være svalt på sommeren.

Ved Djupvisgrottorna kan jeg trekke fram Drakguld (8A), Tomi's Roof (7B) og Normipaivä (8B) – mulig Paskapaiva (8A) er enda finere. Har ikke gått Normipaivä, det er kanskje derfor. Ellers har man Supermartikainen (7C) og Martikainen (6C), Hallonpingvin (6A), Steel Pulse(7B), Kali Mist (7A). Klassikeren Hammas, før 7A, nå 6B, er dessverre død og begravet. Ved Kasviken er Dodo (7B+, ss 8A+) noe spesiell.

– Andre tips for klatrere som reiser fra Norge?
– Dere kan glede dere over å handle billig øl og kjøtt på fergen. Om man liker å fiske bør man ta med seg stang og utstyr. Har man multisporttalent kan man jo ta med seg kajakk og padle rundt i den fantastiske skjærgården. Det er også fint å sykle på hellerne rundt grottene. For mat er ålandspannekake verdt å prøve. Røkt sik og flyndre med svartbrød er bra greier. For bading så dra til Fågelberget. Kasviken og Djupviken er veldig barnevennlig.

Åland har også tauklatring, for den som ikke bare vil ta i hardt på lave klipper.

– Jeg har førstebesteget noen ruter på både Fågelberget og ved Djupviksgrottorna. Tror også at Tomi Nytorp gikk en 9- på kiler på Fågelberget. Helt ok faktisk. Siden har Rickard Hedman gått en haug med ruter på Skålberget, mellom 6+ og 8+. Virkelig bra klatring. Jeg har klatret noen naturlige linjer på det samme felt og har et fint, men litt skarpt rissprosjekt der. Rickard har boltet et prosjekt som er ganske vanskelig. Jeg har klart å gjøre cruxet isolert en gang. Nå ble jeg gira på å prøve det igjen!

– Så er det et kult sva ute på Dånö. Umulig å sikre og så har jeg ikke villet bolte så det er bare topptau-ruter der. Superintensivt! I Mariehamn på fargeterminalen er det en liten fjellknaus med noen boltede ruter. Ikke så bra for annet enn å klatre litt mens man venter på fergen. Så er det en ganske kul, stor klippe ved golfbanen i Sund. 40 meter høy. Et riktig fint dieder, 35 meter av grad 6+. Og så er det en 35 meter høy veggrute, av grad 8/8+, som bare er topptauet. Superfine, men dessverre det er klatreforbud der nå.

Åland er et paradis som vi nordmenn kanskje bør få øynene opp for. Topp buldring, familievennlig, bading, kajakk, fisking og god mat bør vel borge for at vi klatrere vurderer legge den finske øya som en mulighet i sommerferieplanene.

Les også: Buldrefører for Häller i Bohuslän