Dette er Thomas Cosgriff

Cosgriff hadde aldri hoppet i fallskjerm fra fjell før. Han gjorde som han fikk beskjed om, hoppet, falt, så El Cap Tower suse forbi, kastet piloten etter 15 sekunder, hadde en fin åpning og fløy ned til slettene hvor noen venner ventet.

Så enkelt kan det gjøres. Jeg hadde hørt historien og var veldig fascinert. Hvordan er det mulig å være så tøff at du bare tar på deg en fallskjerm og kaster deg utfor El Cap – uten å ha gjort det før?

Jeg har selv klatret opp diverse storvegger og sett – og hørt – mange basehoppere på vei ned, rett bak meg, men alle sammen har nok hatt mange hopp i bagasjen på forhånd. 

Denne inngangen skulle lede til åpenbaringen av en utrolig imponerende klatrekarriere – ispedd noen vanvittige basehopp. Vi har avtalt en økt på Klatreverket i Oslo. «10 minutter forsinket», tikker det inn på melding, Cosgriff kommer presis ti over halv tolv, med et godt smil.

Når man passerer 60 er det lov å være litt grå, noe han har blitt. Jobben som boreleder på plattform i Nordsjøen, med opptil tre ukers varighet der ute tar på, og han kjenner at han ikke orker stresset lenger. 

– Man kan bli vekket flere ganger om natten, og man må ta viktige avgjørelser. En feil beslutning kan medføre at flere titalls millioner i inntekt går fløyten. Jeg kjenner stresset på kroppen, og skal førtidspensjonere meg. Til vinteren er det slutt på jobb, fra da av er det kun familie og klatring.

Thomas er først. Han klatrer solid og hver bevegelse bærer preg av et helt liv i veggen. Selv hevder han at han er en middelmådig klatrer, men jeg ser ingen på senteret med bedre pump denne dagen. Man kan se at klatringen er vanskelig, men han hviler og drar seg videre – slipper aldri taket – og alltid på led.

– Første gang jeg klatret var i en alder av 12-13 år, en kollega av min mor tok oss med. Han var fjellguide og hadde med seg en gjeng pensjonister på kurs, og jeg og kompisen min fikk bli med. Det var kjempegøy og en av pensjonistene var en gammel britisk offiser.

– Han var veldig dannet og utrolig kul. Jeg klatret med han flere år senere, da jeg var 16. Jeg var fyllesyk, og da han fikk høre det, kjørte han rett til en liquor-store og kjøpte øl til meg. Han mente det var det eneste som hjalp.

Cosgriff forteller at klatringen hjalp han ut av en trøblete oppvekst, på kant med loven. Det ble nemlig lite klatring før han var 16. 

– Jeg er utrolig glad for at jeg fant klatringen. Jeg var nok det man i USA kaller en juvenile delinquent, altså en ungdomsforbryter. Da jeg og kompisen min var 14 år tok vi kurs som låsesmeder, og lærte oss å lage nøkler.

– Vi kunne åpne hva som helst og drev med mye rart som vi kunne havnet i fengsel for. Jeg ble aldri tatt, men kompisen min ble det og satt inn for en stund. 

Som 18-åring klatret han El Capitan for første gang. 

– Jeg klatret The Nose på El Cap i 1976, og vi brukte fire dager. Det var ingen andre taulag på ruta, noe som er helt utenkelig idag. Jeg ble bitt av storveggsbasillen, og i Yosemite klatret vi etter hvert mange av den tids flotteste og bratteste ruter, som Zenith og Tangerine Trip.

Og det var klatringen på El Cap som åpnet Thomas øyne for en enklere retur enn den slitsomme gåturen. 

– Vi klatret Pacific Ocean wall og hadde med for lite mat og vann. Etter fem dager toppet vi ut, supersultne og tørste. Vi så et bål på toppen, over der Dawn Wall topper ut, 100 meter lenger opp.

– Vi gikk bort dit for å be om mat og vann, og det fikk vi – til og med pølser og øl! Gutta het begge to Phil, og var kule. Da det nærmet seg midnatt sa de plutselig «we gotta be going now». Jeg stusset over det, fordi det var temmelig mørkt, og jeg sa til de at det var for mørkt til å se stien.

– Da svarte de enkelt og greit at «we’re not walking». Så tok de på seg baseutstyr og hoppet hånd i hånd ut i mørket. Det skulle vise seg å være Phil Smith og Phil Mayfield fra Houston, to av landets beste base-hoppere.

Og det var ikke tilfeldig at de hoppet ut i mørket. 

– Basehopping fra El Cap var nemlig ulovlig, og rangerne sto klare nede på sletten for å ferske dårlig planlagte luftsvev. Hoppet man på dagtid ble man nesten garantert tatt.

Etter en lang og slitsom tur ned morgenen etterpå, traff de tilfeldigvis Phil og Phil i dalen. Thomas var nysgjerrig på basehopping, og Philene forklarte litt om «BASE», som står for Building, Antenna, Span and Earth. BASE som begrep oppsto i 1978, og det var noen veldig få, men meget erfarne hoppere som drev med det.

For å være en «BASE-hopper», måtte man hoppe alle fire typer avsatser. Da fikk man et «BASE-number». De to Philene hadde fått sine BASE-numre tidligere samme år som Thomas traff dem: Smith var BASE nr 1 og Mayfield var nr 2. De var de første pionerene i basehopping.

– Det viste seg at Phil Smith bodde i Houston, og det var der jeg hadde tatt en jobb som skulle begynne en måned etterpå. Så uken etter at jeg flyttet fra Boulder til Houston ringte jeg Phil, og han invitert meg til å være med han og to andre og basehoppe følgende dag fra en bro rett utenfor Houston.

– Hoppet var gøy, og heldigvis for meg ikke det minste krevende. Vi brukte vanlig fly-fallskjermutstyr og hoppet med pilotskjerm i hånden og kastet den med en gang, før det var tid til å kunne komme ut av stilling med kroppen.

– Men jeg hadde litt problemer med å få hoppet ut fra broen for det var en politimann som grep selen min og prøvde å dra meg ned fra rekkverket. Men jeg lente mer og mer utover til han mistet grepet og jeg fortsatte ned til vannet uten videre dramatikk. 

Men Thomas ble nå arrestert sammen med de andre som hoppet samtidig. Politimannen uttalte at Thomas var heldig som var i live, fordi at om Thomas hadde dratt han med seg over kanten på brua ville han ha skutt Thomas før de traff vannet. 

Neste prosjekt var en 600 meter høy radioantenne sør for Houston. For dette måtte han bruke en firkantskjerm istedenfor en enkel rund skjerm som på broen. 

– Phil mente at jeg burde ha noen vanlig flyhopp først for å lære å fly en mer moderne firkantskjerm. Dette for å kunne styre unna de store wirene som støttet antennen. 

– Jeg hadde ikke hoppet fra fly før, og hadde derfor ikke fallskjermbevis. Men Phil var en praktisk mann, og instruerte meg til å kjøpe en fallskjermloggbok til meg selv, og to kasser Budwieser øl til Phil og to av hans venner.

– Mens de drakk opp ølet, skrev de inn i min loggbok over hundre oppdiktede hopp. Plutselig var jeg en erfaren fallskjermhopper! Dagen etterpå kunne jeg dra ned til den lokale flyplassen, leie utstyr og hoppe som en vanlig fallskjermhopper. Uken etterpå, en vakker sommernatt, hoppet vi av en 600 meter høy antenne sør for Houston. 

Cosgriff reiste ut til Yosemite kort tid etterpå, og klatret noen dager der på kortere ruter. Han bestemte seg da for å gå rundt på baksiden for å komme til toppen av El Capitan. 

– På dette tidspunkt hadde min tidligere klatrepartner Rob Slater også begynt med fallskjermhopping og basehopping. Før jeg hoppet, gav Rob meg nyttige instrukser og en liten leksjon om hvordan man skal posisjonere kroppen for å komme vekk fra veggen.

– På grunn av 30 til 50 meter høye trær på bunnen av El Cap, er det viktig å ikke vente for lenge med å trekke skjermen, for å kunne fly til landingen på El Cap Meadows. Rob var en praktisk mann, og avsluttet leksjonen med noen visdomsord:

– «Cos, you have 15 seconds to figure it out, and if you don’t have it figured out by then, you deserve whatever happens». Jeg ventet til solen gikk ned og stjernene og månen lyste opp dalen, og hadde det beste hoppet i min korte karrier.

– Jeg telte 15 sekunder som jeg skulle, så El Cap Tower suse forbi, kastet pilotskjermen, hadde en fin åpning, og fløy ned til dalen hvor noe venner ventet for meg.

Tilbake i Houston ville han også hoppe fra en bygning. Houston var en by i sterk utvikling på dette tidspunktet, og det var fortsatt mye byggeaktivitet på den 72-etasjers høye Allied Bank.

 – En sen ettermiddag kledde Randy Harrison og jeg oss ut som bygningsarbeidere og spaserte inn i bygningen med fallskjermene våre pakket diskret inn i svarte søppelposer. Vi snek oss forsiktig oppover, og ventet til det ble mørkt før vi gikk ut på taket på bygningen.

– Akkurat som på antennehoppet mitt insistert jeg på at jeg skulle hoppe først – jeg syntes det var alt for skummelt å se noe andre hoppe for å så hoppe etter dem.

Det skulle ta ni sekunder for en stein å treffe bakken fra 72 etasjer. Planen var å hoppe av veldig forsiktig for å unngå å begynne å rotere eller slå salto i luften, og så trekke og kaste pilotskjermen etter fire sekunder. 

– Jeg husker fortsatt klart hvordan det føltes å stå på hjørnet og se ned på toppen av takene på alle de andre høye bygninger omkring, og så videre ned til gatene, bilene og menneskene langt under.

– Jeg hoppet rolig av og med godt spenn i ryggen, og etter et par sekunder kunne jeg se min refleksjon i vinduene på bygningen på den andre siden av gata. Ulikt fra en klippe eller antenne, gir fritt fall ned en bygning, der du ser etasjene fly forbi raskere og raskere, et utrolig kult perspektiv og sterk følelse av tyngdekraftens makt.

– Det var fantastisk! Etter fire sekunder kastet jeg ut pilotskjermen. Jeg syntes utsikten og akselerasjonen var kjempespennende, helt til jeg telte forbi syv sekunder og fallskjermen min enda ikke hadde åpnet. Da var det plutselig ikke så gøy lenger.

– Med under to sekunder til bakken, trakk jeg utløseren til reserveskjermen og strakk ut armer og bein alt jeg kunne for å sakte den vertikale hastigheten. 

– Akkurat da jeg begynte å passere toppen av et tre, følte jeg selen stramme opp og jeg svang fremover da reserven åpnet opp. Hadde jeg vært fire meter lenger frem eller til høyre, hadde jeg gått rett i taket på et treetasjers bibliotek.

– Til høyre var det en 10 meter høy skulptur med masse spyd som stakk opp, og bak meg var der et 15 meter høyt tre. Jeg hadde en rimelig høy hastighet fremover, og da jeg så opp så jeg at jeg var på vei mot et stort vindu på biblioteket.

– Heldigvis slo jeg inn med beina først på en halv meter bred sprosse midt i vinduet og falt så videre ned til bakken.Jeg våknet fem minutter etterpå til noe forferdelig hyling og i en sirkel av folk som stod et par meter fra meg.

– Hylingen var fra min samboer som hadde sett meg falle ned fra 72 etasjer og så forsvinne bak treetasjersbygningen uten å se en fallskjerm løse seg ut. De andre folkene hadde vært på gaten i nærheten da jeg landet.

– De rørte meg ikke fordi de antok at jeg var død. Da jeg slo inn i bygningen, var det som at skoene mine mer eller mindre eksploderte. Huden under hælbeina mine ble revet åpen slik at man så rett inn på beinet. Jeg krabbet til gaten og ble nesten påkjørt av fluktbilen som skulle hente oss. 

Tilbake i Yosemite hadde han et sterkt ønske om å klatre opp El Cap og hoppe ned. Å gå opp på baksiden, for så å hoppe var ikke en full og hel opplevelse. Men Thomas skulle ende opp i en langt mer ubehagelig situasjon enn han hadde ant.

– Helt siden jeg så de to Philene hoppe av, bestemte jeg meg for å klatre El Cap, for å så hoppe ned. Det beste exit-punktet er The Visor, et granitt-flak som henger ut over veggen mellom The Nose og The Dawn Wall.

– Jeg bestemte meg for å soloklatre Trible Rite, en perfekt linje som går rett opp til exitpunktet, via tynne riss og diedre. Jeg satt i portaledgen om kveldene og drømte om hvordan det ville være å fly ned samme vei.

– Jeg toppet ut en nydelig ettermiddag, men måtte jo vente til det ble mørkt med å hoppe, og brukte derfor god tid til å pakke heisesekken med utstyret – alt måtte ligge riktig for å tåle turen ned i fritt fall.

– Sekken ble kastet ut over Zodiac, der veggen er noe kortere og brattere. Solen var i ferd med å gå ned, og jeg gikk rastløs rundt og ventet på mørket. Jeg sparket borti en tre meter lang trestamme som lå der, og som endte opp med å rulle ut i fritt fall.

– Dette var ikke bra, for under var det to venner av meg som var på vei opp, 300 meter nede i veggen. Jeg tittet ned fra The Visor, men så ingen. Jeg fikk panikk, og antok at trestammen hadde truffet dem. Jeg bare måtte hoppe for å se hvordan det hadde gått.

– På med fallskjermen og ut bar det. Straks jeg hoppet så jeg mine venner under et overheng. Etter ti sekunder passerte jeg de og vinket, og etter 15 sekunder åpnet jeg skjermen og fløy ned mot landingen på The Meadows. På grunn av liten høyde holdt jeg på å lande på to Park Rangers som satt på panseret på bilen sin. Fallskjermen ble samlet opp i en fei, og jeg begynte å løpe det jeg klarte.

– En bil som passerte håpet jeg kunne plukke meg opp, men de låste dørene sine og gasset på. Skogen var da eneste escape, og jeg løp i det jeg følte var en evighet før jeg endelig hadde ristet rangerne av. Så gjorde jeg generaltabben. Jeg burde jo bare gravd ned drakten og skjermen, løpt i motsatt retning og latet som jeg var en jogger.

– Rangerne hadde bare sett meg bakfra, og ville aldri kunnet bevise at det var meg som hoppet. Men jeg beholdt klærne på og gikk mot campingen, og tenkte å ta klærne av ved veien, for å ikke bli for oppskrapet av buskas.

– Det jeg ikke visste var at rangerne hadde mobilisert fire andre, samt nightvision-briller. Hver gang jeg passerte en åpning i skogen, kunne de seg meg, og i hvilken retning jeg beveget meg. Intetanende gikk jeg og tenkte at dette jo hadde vært en bra opplevelse, med hopping og rangere og nå hadde jo alt gått bra.

– Plutselig ble jeg blendet av sterkt lys og «you are under arrest». Straks etter var jeg i håndjern og ble kjørt rett i arresten på Yosemite Visitors Centre. Etter en uke i orange fangedress ble jeg dømt til to ukers fengsel, av dommeren som påpekte hvilke farer jeg hadde påført de andre rangerne og hvilken trussel jeg var for samfunnet. 

Så hvordan havner en slik fyr i Norge?

I 1989 forlot kjæresten hans ham en uke før bryllupet i Texas. 

– Hun sa plutselig at hun ville forlate meg og aldri se meg igjen. Jeg undret når hun hadde bestemt seg for det, og hun svarte at det kom til henne sist helg. Jeg pakket sakene mine og dro, jeg orket ikke å se de stedene som minnet meg om henne. 

Så da ble det Norge og jobb som programmerer i Geco.

– Da jeg kom til Oslo var det skikkelig kaldt, og jeg fikk litt kuldesjokk må jeg si. Men jeg kunne neppe fått en bedre klatremottagelse, for på samme jobb var Nils Engelstad (norsk klatrelegende, journ. anm.). Han tipset om Kolsåstoppen som ligger like ved mitt daværende kontor. Jeg ble deretter kjent med Jappe (Pålsgård, journ. anm) og Robert (Caspersen).

Og det ble mer og større vegger rimelig kjapt. Samme sommer klatret han Arch Wall med Aslak Aastorp. Planen var å soloere den, men så dukket Aastorp opp på anmarsjen (!).

– Jeg måtte jo ha med mye utstyr opp i veggen, og da jeg drev og bar så traff jeg Aslak. Han sa han ville være med, og slik ble det. Og bra var det, for det viste seg at han jo hadde klatret Trollveggen flere ganger før. 

– 10 dager brukte vi og det var en veldig fin tur, tross regn 9 av 10 dager. På cruxtaulengden, grad A4+ brukte jeg fire timer. Aslak satt bokstavelig talt i en foss mens han sikret meg. En klatrer spurte senere om råd, for han hadde planer om å repetere ruta. Jeg ba han på fullt alvor å ta med dykkermaske og snorkel. Han gjorde ikke det, og snudde under denne fossen, fikk jeg senere vite. 

Det skulle bli flere turer opp Trollveggen. Blant annet med Ivar Tollefsen, senere kjent fra diverse turer til Antarktis. Tollefsen planla ekspedisjon, og Thomas var i søkelyset.

– Jeg var et prospect til å bli med, og jeg hadde jo kjempelyst. Jeg tenkte at det nok var smart å bli kjent, så jeg tok med Ivar på Rimmonruta. Dette var i mai måned og det viste seg at hele topprenna bare var snø og is.

– Derfor måtte vi klatre på kanten til venstre, men der var det veldig lite sikringsmuligheter. Jeg husker at jeg på en stand kun fikk inn én RP minikile. Da jeg ledet videre fikk jeg heller ikke inn noe som helst, og det var løst, mosete og vått – og midt på natta.

– Jeg var livredd, jeg har faktisk aldri vært så redd. Men Ivar virket helt uberørt. Jeg var imponert over hvor rolig han var. Etter 20 meter fikk jeg inn en sikring igjen. Hadde jeg falt ville vi ikke stoppet før bunnen av veggen – 800 meter lenger ned. Men vi kom opp, og to dager etter ble jeg invitert med til Antarktis. 

Turen til Antarktis ble en suksess, selv om Thomas ikke fikk klatret storveggsruta som han hadde  planlagt. Grunnen var at han hadde tatt med seg en type borrebolter som ikke var kompatible med fjelltypen.

De var for korte og fjellet var for krystallisk, slik at boltene ikke satt godt nok, men bare sprengte fjellet og tålte liten belastning.

– Jeg burde ha sjekket fjelltypen isteden for å bare bruke de boltene jeg var vant til. Men det så jo veldig Yosemite-aktig ut på bilder, så jeg regnet med fjellet var likt. Hadde vi hatt andre bolter ville vi nok ha toppet ut, for der vi gav oss var det bare 15 meter opp til et sprekksystem som gikk til topps.

– Noen dager senere kom de andre klatrerne opp via en annen rute på baksiden. I de ukene vi var der klatret vi mange utrolig flotte ny ruter, og i det hele tatt var turen til Antarktis en av mine beste klatreopplevelser.

I dag er denne tidligere «trusselen for samfunnet» altså en av garantistene for det norske oljeeventyret. 

– Jeg jobber for tiden ut fra Vestlandet på en halvt nedsenkbar borerigg, med to på og fire uker av. Men arbeidet er som sagt for mye stress og det er ikke lenger bra for meg. Jeg skal altså pensjonere meg til vinteren og jeg vil konsentrere meg om klatringen før kroppen min gir seg.

– Jeg har drømmer om å klatre flere storvegger rundt omkring i verden, og håper at de er ikke bare er livsløgner slik som min kone liker å påstå. Kanskje jeg til og med skaffer meg en gammel VW-buss!