Sherpaenes triumf på K2

Første akt fant sted i fjor på disse tider, og kan ha vært noe av opphavet både til årets triumf og tragedie. Men først et aldri så lite faktisk og historisk bakteppe:

K2 (8611 m) ligger på grensen mellom Pakistan og Tibet og er mest kjent for sine tragedier. Den største ulykken rent tallmessig skjedde i 2008 da elleve klatrere omkom i løpet av et døgn etter fatale misforståelser mellom ekspedisjonene om legging av faste tau opp det siste vanskelige partiet omkring The Bottleneck. Det var her den norske klatreren Rolf Bae mistet livet da isblokker løsnet fra den overhengende breen som gjør passasjen til det farligste stedet på denne ruta. 

Litt bakgrunnshistorie og fakta om K2 

Det mest brukte lokale navnet på K2 fra pakistansk side er Chhogori. Det stammer fra baltispråket og betyr rett og slett bare «stort fjell». Internasjonalt har fjellet ofte fått betegnelsen The Savage Mountain (det onde fjellet) som refererer seg til George Bell, en av deltakerne på den amerikanske ekspedisjon til K2 i 1953 som etterpå sa: «It's a savage mountain that tries to kill you». Da hadde en av klatrerne forsvunnet og det var bokstavelig talt på hengende håret; ett eneste tau som var viklet rundt en isøks, at ikke også de seks andre ekspedisjonsmedlemmene som var på fjellet samtidig, mistet livet på veien ned – uten å ha nådd toppen. 

Den første bestigningen ble gjort året etter av en stor italiensk ekspedisjon. I motsetning til amerikanerne som delvis klatret i alpin stil, la italienerne faste tau opp hele ruta. To klatrere, Achille Compagnoni og Lino Lacedelli, nådde toppen 31. juli. Fram til 2018 hadde 367 mennesker vært på toppen, og drøye 70 omkommet. Til sammenligning har det pr. februar 2021 vært 5788 forskjellige personer på toppen av Everest, mens rundt 300 har mistet livet.

Etter at det siste av de 14 fjellene i verden over 8000 meter var besteget i 1964, ble rommet for førstebestigninger som kunne vekke internasjonal oppsikt og publisitet, mer begrenset. Da startet racet etter å klatre nye ruter, bestige flest mulig av dem på kortest mulig tid, gjerne uten oksygen – og ikke minst: være den første som klatret dem om vinteren. 

De to polske klatrerne Leszek Cichy og Krzysztof Wielicki var de første som nådde toppen av Mount Everest om vinteren. Det skjedde allerede i 1980. Under mottoet «Himalayan climbing is the gentle art of suffering» fikk totalt ni av 8000-meterne sine første vinterbesøk av polske klatrere. Det var også polakker som første gang tok seg opp Trollveggen vinterstid. På fire av de fem resterende av verdens 14 høyeste fjell, var den italienske klatreren Simone Moro første vintermann sammen med forskjellige klatrere fra andre nasjoner.

Da Nanga Parbat (8125 m) i Pakistan var vinterbesteget for første gang i 2016, var det bare «vinterumulige» K2 igjen. Både Moro, mange av polakkene og erfarne Himalaya-klatrere fra andre deler av verden hadde gjort en rekke forsøk på å klatre K2 om vinteren. Alle ble blitt drevet tilbake av den dødelige kombinasjonen av ekstrem kulde, uforutsigbare vindstormer og teknisk krevende klatring, selv med faste tau.

Første akt – oppgjøret

I begynnelsen av januar 2020 ankom den islandske klatreren John Snorri Sigurjónsson sammen med fire sherpaer fra Nepal, en slovener og en kineser. Leder for sherpaene var Mingma Gyalje Sherpa, som etter å ha bygget en solid og selvstendig klatrekarriere, bare kaller seg Mingma G. Han er en sterk og stolt personlighet fra Rolwaling, den antatt eldste sherpabosetningen i Nepal. Den ligger rett under Nepals helligste fjell, på nepalsk kalt Gauri Shankar fordi det består av to topper som er oppkalt etter to hinduguder med samme navn. Fjellet er faktisk så betydningsfullt at landets nasjonaltid er satt i skaret mellom de to toppene. Derfor måles tidsforskjellen mellom Nepal og andre land i tre kvarter og ikke i hele timer.

I Rolwaling heter fjellet Tseringma som betyr «Det lange livs mor», og for sherpaene er det minst like hellig. Ifølge flere av deres gamle sagn var det hun som lot dem bosette seg i dalen da de kom inn i Nepal fra øst for over 500 år siden. Derav navnet Sherpa som kommer av ordene shar og pa, og som betyr «øst» og «folk» (og altså ikke «en bærer» som mange fremdeles tror). Da hadde det fredsæle folket i flere hundre år flyktet fra stammekrigene på den tibetansk/mongolske høysletta, trolig helt siden den fryktede mongolske hærføreren Djengis Khans herjinger på 1200-tallet.

Mingma G tilhører den yngre generasjon av Rolwaling-sherpaer, og er en av dem som har engasjert seg for å få nytt liv i den gamle bygda der familien hans kommer fra. Han har i flere år også vært opptatt av å markere at sherpaene ikke bare en nyttige hjelpemenn på andres ekspedisjoner, men like gjerne kan utrette ting på egenhånd. I 2016 gjorde han tre førstebestigninger av 6000-metertopper i Rolwaling sammen med et par kamerater. Det vanskeligste og mest utsatte fjellet klatret han like godt alene. Han er hittil den yngste i verden – og en av de få sherpaene – som har besteget alle 8000-meterne.

Jeg har selv aldri hatt gleden av å klatre med ham. Men min erfarne Himalaya-klatrekamerat Tore Sunde-Rasmussen som har besteget Everest fra både nord og sør, gir en treffende beskrivelse av ham etter deres andre forsøk på Annapurna (8091 m) for tre år siden, den eneste 8000-meteren der det ennå ikke har vært nordmenn på toppen:

– Han er den råeste fyren jeg noen gang har vært på tur med. Han gikk ikke, han  løp  mellom leirene med tunge bører. Samtidig leste han fjellet, snøen og været så grundig og presist at han visste nøyaktig når det ble så farlig at vi dessverre måtte snu - Tore Sunde Rasmussen

John Snorri (også han med nedkortet klatrenavn), var profesjonell fjellklatrer og en av Islands mest erfarne Himalaya-klatrere. Etter å ha toppet både Lhotse (8516 m), K2 og nabofjellet Broad Peak (8051 m) i løpet av våren og sommeren 2017, og Manaslu (8163 m) i 2019, hadde han satt seg fore å bestige alle 8000-meterne. Det har nå noen dusin klatrere gjort siden Reinhold Messner tikket av sin 14. i 1986. Trolig var det derfor Snorri – uten så mange flere virkelig høye fjell under dunvesten, men med årelang fjellerfaring fra hjemlandets nesten polare klima – i tillegg lot seg fange av muligheten til å kunne bli den første som greide «det siste store uløste Himalaya-problemet»: å bestige K2 vinterstid. 

Med et lag som opprinnelig besto av fire erfarne og sterke sherpaer og en kinesisk lege, burde han ha gode sjanser. Men været var ekstremt ille i området den vinteren, med konstante temperaturer på minus 40-50 grader og ustanselige jetvinder som feide over fjellet og langt nedover til de laveste leirene på 6000 meter. Selv den offensive og hardføre Mingma G og hans sherpabrødre følte seg etter hvert sjanseløse. Trolig framsto fjellet som så overmektig og skremmende at de ble minnet om sin opprinnelige tro der snøgrensen markerer skillet mellom menneskenes og gudenes rike. Det er bare typisk menneskelige begjær foranlediget av egoisme, ærgjerrighet og forfengelighet som kan forlede mennesker i dette livet til å våge seg så høyt. Og siden dette er egenskaper som strider mot buddhismens grunnleggende idé om å fri seg fra flest mulige personlige behov, kan sherpaene ifølge sin gamle tro – og om de skulle være så uheldige å dø der oppe – risikere at mulighetene til å oppnå en høyere tilværelse i neste liv blir sterkt redusert.

Eller enda verre: De kan bli gjenfødt i et av de to fjellbuddhistiske helveter som enten kan være å bli sjakal eller det såkalte pretadyret, en dinosaurlignende skapning med en enorm kropp, et bittelite hode og en syltynn hals, og som derfor hele tiden sliter med å få i seg nok føde for å holde liv i den svære kroppen. Altså en høyst aktuell tilstand i et av verdens fattigste land: evig sult! 

Ingen ekspedisjoner nådde høyere enn leir 2 på 6800 meter vinter 2019/2020. Etter at ekspedisjonen var avbrutt la Snorri ut en melding på Instagram der han takket de andre høflig for innsatsen. Men innledningen lød: 

Summiting K2 in winter is a formidable task that necessitates all team members being fully prepared, both mentally and physically, to face the challenge. Team members Mingma G, the three sherpas of Nepal and Ga Li of China have all expressed that they don’t feel fully prepared to make the scheduled attempt of personal reason.  

Uttalelsen falt den ærgjerrige Mingma G en smule tungt for brystet. Han svarte:

When there is success, people try to take the credit, when there is failure, people try to blame. […] When I gave up because of my continuous cough and Gao Li wanted to go back home because of this deadly Corona Virus, other members lost their hope. For me, my health is important. The whole expedition ended when one of Sherpas was hit by an ice block and fell into the crevasse.

Sherpafolket har med årene fått mer anerkjennelse for sin innsats på ekspedisjoner enn tidligere. Tidligere ble de nektet å gå på toppen fordi det skulle se ut som sahibene (en sahib i denne sammenhengen betyr en «herre». En som var sjefen) hadde tatt seg dit helt og holdent for egen maskin. En som bidro sterkt til å snu denne trenden var Arne Næss jr. på den første norske Everest-ekspedisjonen i 1985. Han ville at alle sherpaene som hadde lyst, skulle få bestige Chomolungma. Det er deres navn på fjellet og betyr «Alle vinders mor». De fikk dessuten anstendig lønn for strevet. Ingen Everest-ekspedisjon hadde inntil da fått flere klatrere og sherpaer til topps på verdens høyeste fjell eller andre 8000-metere. Ingen ekspedisjon siden førstebestigningen i 1953, har trolig heller noensinne mottatt større lokale ovasjoner på sin triumfferd nedover Khumbudalen.

Men fremdeles finnes det ekspedisjoner og ekspedisjonsdeltakere, også norske, som både er blitt hjulpet opp og ned igjen fra høye fjell i Himalaya – uten å kreditere sherpaene noe mer en rolle som statister, i den grad de i det hele tatt har fått noen plass i deres heroiske fortellinger og foredrag etterpå. 

Andre akt – triumfen

I begynnelsen av desember 2020 var Mingma G tilbake i Pakistan med et nytt K2-team som bare besto av ham selv og de to brødrene Dawa Tenjin Sherpa og Kilu Pemba Sherpa. De er også fra Rolwaling og har enda sterkere tilknytning til Norge enn Mingma G. gjennom mer enn ti år som guider, vaktmestere og altmuligmenn på henholdsvis Leirvassbu og Juvasshytta i Jotunheimen. I motsetning til Mingma G som har en utadvendt stil, framstår de to brødrene som svært beskjedne og forsiktige – helt til du opplever dem på et høyt fjell, slik jeg har vært så heldig å gjøre på mange ekspedisjoner.

Jeg må likevel tilstå at jeg ikke likte tanken på at to av mine beste sherpavenner skulle prøve seg på K2 vinterstid, og særlig ikke da jeg gjennom en ny melding som Mingma G hadde lagt ut, forsto at de var med på et lag som muligens skulle revansjere noe fra året før. 

We learned too many lessons from our previous winter K2 and we are going back this winter again in full preparation. […] This year, we are only Sherpa team and 2020 is nightmare for Sherpas without earning from climbing. 

Et slikt utgangspunkt kan gjøre farlige fjell enda farligere. Da det også ble klart at verdens raskeste 8000-meterbestiger, Nirmal Purja fra Nepal, skulle prøve seg på K2 vinterstid etter å ha besteget alle 8000-meterne på seks måneder og seks dager i løpet av våren, sommeren og høsten 2019, fryktet jeg at det i tillegg kunne oppstå et nepalsk derby oppi fjellveggene på K2. Forhåndsvarslet på nettsiden til den 37 år gamle tidligere Gurkha-soldaten som bare kaller seg Nims eller Nimsdai (dai betyr «bror» på nepalsk), kunne i alle fall indikere noe slikt:

Right now, we believe no team is better placed to achieve this final monumental mountaineering challenge.

Nirmal Purja er heller ikke Sherpa, men Magar, et av de mest utbredte folkeslagene i Gandaki-provinsen lenger vest der Nepals nest største by Pokhara ligger. Den allerede verdensberømte Nimsdai kastet seg på den vinterlige K2-karusellen nærmest i fart, bare to måneder før han dro av gårde til Pakistan sammen med et solid lag av sherpaer. Alle hadde vært med på deler av magarens rekordrace gjennom Nepal, Tibet og Pakistan året før. 

Den største ekspedisjonen på K2 denne vinteren besto av flere mindre grupperinger av noen meget erfarne klatrere og sherpaer, og en større gjeng klatrere og supportere med liten eller ingen Himalaya-erfaring – til sammen 45 personer. De var formelt og kommersielt organisert gjennom det nepalske selskapet Seven Summit Treks, ledet av en av selskapets fire eiere, Chhang Dawa Sherpa. 

Det fjerde laget var John Snorri som denne gang hadde slått seg sammen Pakistans mest meritterte ekspedisjonsklatrer Muhammed Ali Sadpara og hans 22 år gamle sønn Sajid. Sadpara hadde besteget åtte 8000-metere, blant annet K2 sommerstid der han var blitt kjent med Snorri. Før den siste ekspedisjonen hadde han fått statsstøtte fra Pakistans regjering for å bestige de seks siste og kunne bli den første pakistaner som greide alle.

Ekspedisjonene begynte som vanlig å samarbeide om å legge faste tau oppover Abruzzi-ryggen, den mest brukte, men bratte og eksponerte ruta. De etablerte hver sine fire leirer i omtrent 6000, 6700, 7200 og 7800 meters høyde. Sistnevnte var allerede ny vinterrekord. Ingen hadde tidligere greid å bite seg fast høyere enn 7200 meter før de var blitt presset ned igjen av jetvinder med hastighet på opptil 200 kilometer i timen og i temperaturer ned til minus 40-50 grader. Det gir en kuldeeffekt hinsides alle utendørs temperaturskalaer.

En av leirene blåste ned under et forrykende stormvær allerede i begynnelsen av januar i år, og innvarslet en ny dramatisk og mislykket vintersesong. Det var ikke filla igjen av verken telt eller innhold. Men det var ikke nok til å stanse noen av lagene. De bar opp nye telt og nytt utstyr. Om kvelden den 15. januar var Mingma G, Dawa Tenjin og Kilu Pemba, Nimsdai og fem av hans sherpaer pluss en sherpa fra Seven Summit-ekspedisjonen på plass i sine små rimfrosne telt i leir 3 på 7200 meter. I et eget telt lå John Snorri og hans to pakistanske klatrekamerater.

Det var minus 40 grader, men nesten vindstille og klart vær Nimsdai og de ni sherpaene de krøp ut av teltene ved 5-tiden om morgenen etter å ha hutret og slumret seg gjennom natta. Ingen truende skyformasjoner var heller å se, bare intens stjernehimmel på alle kanter. Beslutningen om å gjøre et hurtig toppframstøt var nærmest blitt til av seg selv for både Mingma G og magaren. Derfor slo de seg like godt sammen og fortsatte å jobbe som et lag med de siste faste tauene slik de hadde gjort lenger nede på fjellet. Kan hende kom den plutselige avgjørelsen overraskende på John Snorri og far og sønn Sadhara. De valgte i alle fall ikke å følge sherpaene oppover, men bestemte seg for å gå ned igjen. 

Mingma G fortalte etterpå i flere intervjuer at han etter et par timer var så kald at han nesten ikke greide å bevege seg. Han prøvde å kalle opp Dawa Tenjin for å si at han ville snu, men fikk ikke radioen til å virke. Da så han sola stå opp. Og selv om den neppe varmet særlig mye, hadde den åpenbart en varmende virkning. I det samme kom Nimsdai forbi – uten ekstra oksygen, og ga ham noen oppmuntrende tilrop. Dette tente en ny gnist et eller annet sted langt inne i. I alle fall kom Mingma G seg på beina og kunne snart slutte seg til resten av gruppen.

De var allerede godt i gang med leggingen av tau opp gjennom flaskehalsen (Bottleneck) og på traversen under den overhengende isbreen. For den rutinerte gjengen gikk det fort unna, og snart var de siste faste tauene lagt opp den bratte snøveggen ved siden av breen. Derfra legger terrenget seg de siste par hundre høydemetrene til topps.  20-30 meter under toppen ventet de raskeste på de andre. Sammen toget alle ti side om side, noen arm i arm, opp til toppunktet mens de sang det de orket av strofer fra den nepalske nasjonalsangen.

Videosnuttene fra dette historiske øyeblikket viser at gudene denne gang må ha vært på deres side. Ettermiddagssolen skinte. Snøen var hardpakket av vinterstormer. Det var så stille at det nepalske flagget og noen bønneflagg knapt rørte seg. Kulda gjorde at det heller ikke var særlig fare for isras, og fortsatt flere timer med dagslys ville trygge den mest utsatte delen av returen under hengebreen og ned til leir 2 de ville overnatte.  

Det var som om «det onde fjellet» var fullstendig temmet i disse dagene, som en forhåndsgave en måned før den tibetansk-buddhistiske nyttårsfeiringen Sonam Lhosar som i år startet den 12. februar (etter vår kalender). Lhosar er den største høytiden for både sherpaer og buddhister i Nepal og andre sørasiatiske land. Sherpaene feirer det nye året med ekstra bønneseremonier, takksigelser og festlige sammenkomster i fjorten dager. Etter triumfen på K2 ble det i år enda mer å takke for. Ingen av de ti hadde heller mer alvorlige frostskader enn at de lot seg hele med alminnelig førstehjelp.

Bragden ble behørig og høflig markert i Pakistan – til tross for at det ikke var deres egne folk som kom først på toppen. Ved hjemkomst til Nepal en drøy uke senere, ble de ti klatrerne feiret som nasjonale helter. Nedlesset i kathas (bønneskjerf) i alle farger ble de fraktet fra den ene seremonien til den andre, og tildelt æresbevisninger fra en rekke offisielle og private institusjoner som på den måten fikk sin lille del av suksessen. Seremoniene varte i dagevis.

Tredje akt – tragedien

I K2 Base Camp ble nepalernes formidable suksess møtt med en blanding av jubel, beundring, skuffelse og optimisme. Sjansen til første vinterbestigning av verdens nest høyeste fjell var tapt, men når det først var noen som skulle vinne, var det hyggelig at det var en gjeng med sherpaer. Samtidig hadde det store nepalske topplaget demonstrert at det ikke var umulig å nå toppen, selv i minus 40 grader. Men det som preget stemningen i leiren enda mer, var at den populære spanske klatreren Sergi Mingote hadde falt i døden under retur fra Leir 1 på 6000 meter samme ettermiddag som nepaleserne sto på toppen.

John Snorri og far og sønn Ali og Sajid Sadpara, var ikke til stede fordi de deltok i en leteaksjon lenger oppe i dalen der en amerikansk klatrer var meldt savnet etter å ha klatret alene over en bre under akklimatisering til Broad Peak. Han ble funnet død i en bresprekk. 

Islendingen og de to pakistanerne gjorde sitt første toppforsøk 24.  januar. De nådde leir 3 på 7200 meter, men ble tvunget ned igjen til leir 2 på grunn av voldsomme vinder. En uke senere sa John Snorri til en reporter i magasinet Rock & Ice:

We 3 are pretty sure if there will be any chance to reach the summit in this window we will. And we are looking forward to stand on the summit with the Pakistani flag and Icelandic flag Want to make our nations proud.

Men heller ikke det neste toppforsøket 2. februar ga direkte uttelling, og Snorri returnerte igjen til leir 2. Dit var det i mellomtiden ankommet 20 klatrere fra Seven Summit-ekspedisjonen. De hadde også inntatt Snorris telt, og det endte med at alle måtte dele på de teltene på fantes, og tilbringe natta med opp seks personer i et tremanns telt. Mange av dem returnerte dagen etter da været ikke bedret seg.

To team fortsatte oppover til leir 3. Det var Snorri & Co og de to klatrerne Tamara Lunger fra Tyrol (Italia) og Juan Pablo Mohr fra Chile. Da den tyrolske kvinnen bestemte seg for å gå ned igjen neste dag fordi hun ikke følte seg i form til noe toppframstøt, ble chileneren invitert til å slå seg sammen med Snorri og pakistanerne. Før de startet mot toppen sent om kvelden 4. februar, sendte Snorri en melding hjem, den siste før hans forbindelse med omverdenen forsvant:

Today I am feeling emotional and excitement towards the summit push, we have been here for long time. It has filled our hearts with gratitude to hear about all the support we have from people all over the world. Hopefully this will be our window to make it to the winter summit of K2.

Det berømmelige «vinduet» med lite vind og nedbør som alle venter på under ekspedisjoner, var imidlertid ikke veldig åpent. Planen var å bruke 15-16 timer til toppen, og deretter returnere direkte til leir 3 før det var ventet nye vinder. Derfor bestemte både Snorri og Sadpara junior seg for å bruke oksygen, mens faren og Mohr skulle klatre uten. Chileneren hadde allerede besteget fem 8000-metere oksygenfritt, og skulle derfor greie de resterende i samme stil, selv vinterkalde K2. En jevn liten strøm med ekstra oksygen gjør ikke nødvendigvis klatringen mindre anstrengende, men sikrer bedre blodsirkulasjon og reduserer faren for alvorlige forfrysninger.

Alle fire gikk greit opp til flaskehalsen på 8200 meter, men der begynte yngstemann å få pusteproblemer. Det viste seg at det enten var noe galt med masken eller regulatoren som hindret oksygentilførsel. Den erfarne Ali bestemte derfor at Sajid skulle snu, mens han selv og de tre andre fortsatte oppover. Det var det siste far og sønn så til hverandre.

Sajid Sadpara gikk ned til leir 3 og ventet hele dagen på at faren og hans to klatrekamerater skulle komme tilbake. Ut på ettermiddagen klatret han opp til kanten av det det store platået under flaskehalsen for å se etter dem. Men han så verken bevegelige mørke flekker så lenge det var lyst, eller lysglimt av hodelykter eller at det var blitt mørkt. Da vinden økte på gikk han ned igjen til teltet i leir 3 og tente han lys så de skulle finne veien i mørket, i fall også hodelyktene deres kaputt. Men ingen kom.

Neste morgen hadde han radiokontakt med Base Camp og ble innstendig oppfordret av lederen for Seven Summit Ekspedisjonen, Chhang Dawa Sherpa om å komme seg ned igjen – og å gjøre det forsiktig. Ekspedisjonslederen hadde dagen før mistet enda et av sine medlemmer. Det var den bulgarske klatreren Atanas Skatov som under returen fra leir 3 sammen med de andre, hadde feilkoblet et tau og falt.

Sajid Sadpara ble fløyet i helikopter til Skardu, den nærmeste byen der alle K2-ekspedisjoner i Pakistan går ut fra. Der uttalte han til pressen: 

I think they reached the summit. They must have had the accident on the descent because at night it started to get very windy. They have been eight thousand meters for two days, at that height in winter I have no hope that they are alive. 

Han håpet at søk med helikopter ville gjøre det mulig lokalisere levningene av de tre, men dårlig vær gjorde det vanskelig å få nok sikt på selve fjellet, selv om et spesialhelikopter greide å fly helt opp i 7800 meters høyde.

Senere ble de tre erklært døde:

Etterspill

Mine to sherpabrødre Dawa Tenjin og Kilu Pemba takker og bukker for alle gratulasjoner og hedersbevisninger. Jeg har likevel inntrykk av at de kanskje har litt av den samme følelsen som Tenzing Norgay Sherpa beskrev i sin selvbiografi etter å ha reist verden rundt med Edmund Hillary for å feire førstebestigningen av Mount Everest:

«Jaja, jeg var på vei hjem igjen. Men hjem til hva? Hva skulle jeg ta meg til nå? Hva ville skje med meg? Først ville det blir enda flere mottakelser, flere intervjuer, flere folkemasser, mer feiring. Men hva når også det var slutt?  Jeg hadde beseiret fjellet mitt. Men inni meg var jeg fremdeles den samme gamle Tenzing. Og livet mitt måtte jeg fortsatt leve.» - Tenzing Norgay Sherpa

Jeg vet at de også hadde noe av den samme følelsen som jeg selv hadde etter vår suksessfulle Everest-ekspedisjon i 1996 da vi fikk åtte av ti klatrere på toppen i den inntil da verste ulykkesesong på fjellet med totalt 16 døde: «Joda, vi vant, men det er vanskelig å juble når så mange av våre kamerater ble liggende igjen på slagmarken.»   

For Tenzing Norgay gikk det heller ikke så bra hjemme i Darjeeling. Han bodde i en liten sherpakoloni i Darjeeling i India. Det svære landet var bare seks år tidligere blitt løsrevet fra det britiske imperiet og trengte i likhet med Norge i 1905, lokale helter som kunne forsterke landets nye identitet og selvstendighet. Plutselig ble bestigningen et politisk spørsmål: For hvem av de to kom egentlig først på toppen? Verken britiske Hillary (som riktignok kom fra New Zealand) eller (og for denne anledningen) indiske Tenzing hadde tenkt den tanken. Men omverdenen ga seg ikke. Én av dem måtte ha satt foten på verdens høyeste punkt før den andre! 

I et forsøk på å dempe spekulasjonene ble det sendt ut en pressemelding på vegne av de to. Der sto det: «Vi kom på toppen nesten samtidig.» Effekten var naturligvis den motsatte. Presset fortsatte mot begge, og særlig mot Tenzing Norgay. I sin selvbiografi som ble ført i pennen av en amerikansk journalist og som utkom i 1955, fortalte han at Hillary gikk halvannen meter foran opp på selve toppunktet, men at den mikroskopiske distansen ikke hadde noen betydning, verken for ham selv eller Hillary. De hadde besteget fjellet sammen. Det var alt.

Dermed satte Norgay Tenzing Sherpa samtidig punktum for sin lokale heltestatus. Ja, han ble anklaget for å ha sveket både sitt folk og land. Det hjalp ikke at den eneste der er bilde av på toppen 29. mai 1953, er Norgay Tenzing. Noen ville ha det til at Hillary bare tok bilde av sin sherpakamerat fordi det egentlig var hans fjell. En annen historie forteller at briten var livredd for at Tenzing skulle fikle til eller miste kameraet der oppe, så de ikke fikk noen bilder i det hele tatt.

Mange av mine nepalske venner håper nå at det kan gå politikk i den første vinterbestigningen av K2. Ikke for å splitte, som i 1953, men for å forene. Den politiske situasjonen i Nepal har neppe vært mer kaotisk enn siden The Peoples War pågikk for fullt på begynnelsen av 2000-tallet, en krig som kostet minst 10 000 mennesker livet. Da kongen omsider abdiserte tok maoistene over styringen av landet. En stund så det lovende ut, men heller ikke republikken Nepal har greid å bekjempe det mest lammende og fattigdomsskapende problemet: korrupsjonen. Styringsfarten er heller ikke blitt større av at maoistbevegelsen med årene er blitt splittet i fem forskjellige politiske partier som kjemper like hardt mot hverandre innad i regjeringen, som de gjør mot sine felles politiske motstandere i opposisjonen. 

På K2 greide ti nepalske klatrere fra tre forskjellige ekspedisjoner og to ulike folkeslag å forene kreftene om «det umulige». De burde være et godt forbilde også for Nepals politikere. Heldigvis ser heller ikke koronasmitten så langt ut til å ha rammet landet veldig hardt rent helsemessig, selv om både testkapasitet og -registrering er begrenset og målingene derfor kan være upresise. Men de økonomiske konsekvensene i et land som lever av turisme, og som i snart et år har vært mer eller mindre nedstengt, er enorme.  

Dawa Tenjin og Kilu Pemba er ikke blant dem som er mest opptatt av politikk. De håper nå aller mest på at de kan kommer tilbake til sommerjobbene sine i Norge i år. I 2020 ble alt avlyst, og de gikk derfor glipp av inntekter som i mange år har gitt dem muligheten til å gi barna en god utdannelse, og resten av familien et godt og trygt sted å bo. I Nepal er det fremdeles vanlig at de yngre forsørger sine eldre også. Denne uken ble det fløyet opp nødrasjoner til familiene i Rolwaling.

Selv på randen av det menneskelig mulige viste sherpaene at det er viktigere å ta vare på hverandre og å seire sammen – selv med et par superkjendiser på laget. Dawa Tenjin som tidligere har vært på toppen av Everest tolv ganger, og har like mange andre 8000-meterbestigninger bak seg, sier at K2 er det farligste, vanskeligste  og tyngste han noen gang har vært med på. Min aller nærmeste sherpabror Dawa Chhiri Sherpa, onkelen til Dawa Tenjin og Kili Pemba, og som selv har en lang klatrekarriere bak seg, er dessuten ikke i tvil om at høyere makter også hadde en finger med i spillet. Han skriver:

Our sherpas have been very lucky that they got to summit and descend back safely, thanks to their safety and courage – and of course blessing from mountain God.    

Jon Gangdal

• Journalist, forfatter og en erfaren fjellklatrer.

• Gangdal har selv vært ekspedisjonsleder fire ganger opp til Mount Everest. Han har vært på toppen en gang selv, i 2005. 

• Hadde første norske bestigning av Kanchenjunga i 2009.