Dette burde ha vært overskriften i medier verden over for et år siden. Men nei, vi ble servert: «16 nepalesere døde på Everest». Vi leste at «pakketurklatrere» skrek, fordi de ble forhindret i å nå toppen som de hadde betalt dyrt for. De la skylden på høydebærerne som nektet å ta opp igjen arbeidet. Talsmenn for pakketurindustrien klaget at de tapte penger.
16 døde og 31 mistet sine fedre. Men ett tall manglet: Tallet 50. Det vesentlige spørsmålet er nemlig:
Hvorfor arbeidet 50 nepalesere på en av verdens farligste arbeidsplasser uten at en eneste vestlig leder, guide eller erfaren fjellklatrer var til stede?
Svaret er pinlig for regjeringen, Nepali Tourist Board, Nepal Mountaineering Association, Trekking Agents Association and Expedition Operators Association – blant andre. Og pinlig for turoperatørene som selger pakketurer til verdens høyeste fjell og ledere/guider som sov i luksus/sikkerhet i Base Camp mens tragedien skjedde.
Les også: Yngstemann på Everest
Regjeringen i Nepal oppnevnet en undersøkelseskommisjon. Og de oppnevnte var de jeg nevnte over. På våre kanter av verden ville det være uhørt å sette bukken til å passe havresekken. Agenturer ville ha mistet sine lisenser mens ledere og guidene ville ha blitt stilt for retten. I Nepal skjedde ingen av delene. De ansvarlige har utviklet sin monopol-business uten snev av etiske eller føringer for god forretningsskikk – preget av arroganse, inkompetanse og griskhet.
Det toppturisten «glemmer» å fortelle er at de bodde i 5-stjernres lodger, drakk cafe latte i luksustelt, surfet på internett med mer, mens de ventet på at fattige høydemannskaper skulle få på plass stiger og det faste sikringstauet som de var avhengig av for å komme seg opp «verdens lengste motbakke».
Vi kan spørre:
(1) Hvem er disse «anleggsarbeiderene»?
(2) Hvorfor ble stigene og de faste tauene – en via ferrata av tau – lagt i utløpet for kjente skred?
Svaret er: «The Ice-fall Doctors» – ikke profesjonelle fjellklatrere, men fjellets anleggsarbeidere med erfaring fra å gjøre Khumbu-breen overkommelig for de uten ferdigheter til å klatre i is. Brefalldokterene valgte minste motstands vei, ikke den sikreste.
Les også: Det enorme skredet som tok livet av 16 sherpaer på Everest er nå målt.
Når anleggsarbeidet er gjort, kommer bærerne – «muldyrene» – som bærer utstyret dag ut og dag inn gjennom brefallet for å etablere høydeleirene og frakte forsyninger. De mangler ofte hensiktsmessig utstyr og trening, få en lønn som ikke står i forhold til farene og anstrengelsene. Slike arbeidsforhold vil være ulovelige i de land pakketuristene kommer fra – for eksempel Norge. Umoralsk også. Siden 1922 har 104 nepalesere omkommet på verdens høyeste fjell. De betaler en høy pris for sin fattigdom: Arbeidsulykker og dødsfall.
Toppturistene og deres mer eller mindre kvalifiserte guider fra Nepal og verden rundt tilbringer akklimatiseringstiden på treningsturer i sikre fjell. Når værvinduet er der, snegler de seg frem til velutstyrte høydeleire med oksygenmasker som skåner dem for den tynne luften. I 7500 meters høyde får de fortsatt 70% oksygenmetning i blodet: «Like being at sea-level». Når de selvoppnevnte heltene vender hjem, presenterer de sine eventyr i bøker, filmer og foredrag krydret med lidelse og død.
Målgruppen for turoperatører er de rike pakketuristene som er villige til å betale 500 000 kroner for Everest, kjent som: Fjellets Gucci-veske. En gruppe som er ute etter det kostbare og eksklusive. Men, Gucci-toppturpakken smaker McDonaldsk – overflatisk og irrelevant, uten substans, uten sjel.
I desember 2014 la jeg frem 24 forslag til forbedringer for statsråden for turisme og 70 representanter for bransjen. Et selvsagt forslag var å redusere tallet på grupper i løpet av en sesong. Ikke helt uventet, gikk ministeren til det motsatte skritt, nok etter lobbyvirksomhet fra en mektig turistbransje. Jeg stiller spørsmål ved deres mangel på rettskaffenhet og visjoner. Det er fortsatt 140 ubestegne fjell i Nepal og en mengde fjell som bare har en bestigning. Ved å åpne for klatring i ulike områder, kan myndighetene sørge for arbeid og inntekter i ikke utviklet omrader. Fjellklatrere verden over ønsker å slippe til, men kan ikke betale de store adgangsavgiftene, eller de store provisjon og kostnader som operatørene beregner seg.
Sir Edmund Hillary, en av førstebestigerne av Chomo Lungma, fant utviklingen av toppturismen motbydelig. Tiden har kommet til på nytt å spørre HVORFOR vi driver fjellklatring – som leder videre til spørsmålet om HVORDAN vi farer frem i fjellet. Det er på tid at vi bryr oss og avviser det meningsløse i HVA vi klatrer.
David Durkan, «traveler, mountaineer (37 visits to Nepal) and author of the controversial book: Penguins on Everest»
«Even if they reach the top, they have failed!»
- Thomaz Humar
