Everestturismen

I anledning dødskaoset på Mount Everest nylig, republiserer vi denne saken, som sto på trykk i Klatring 134. Den tar for seg turistifiseringen av dette mektige fjellet.

Opprinnelig kalt Peak XV, med sine 8848 moh, har toppen inngitt ærefrykt i tusenvis av år – denne flotte pyramiden av sedimentære bergarter og omdannet kalkstein, dekket av slør av snø og is, rørt av virvlende vind og tåke. 

Hun ble i 1865 omdøpt til Mt. Everest – vestlig imperialistiskt og maskulint – oppkalt etter tidligere «Surveyor General» (regjeringens utsendte representant i det koloniserte landet, red. anm) i India, George Everest. I landene hun strekker seg over, er hun referert til med det kvinnelige kjønn og hedret med ærbødighet. I Tibet er hun Chomolungma: «Universets modergudinne av snø og vind». I Nepal Sagarmatha: «Jordens hersker som berører himmelen.»

Tidlige fjellpionerer så på henne med interesse og respekt – herdet av personlige ambisjoner og med tanker om nasjonsbygging. Hun var den tredje pol. Feil ble gjort, og erfaringer lært.

Begynnelsen

Britene sto for en rekke ekspedisjoner mellom 1921 og 1947 – fra den tibetanske siden. De brukte esler og tibetanske hjelpere til frakt av utstyr den lange reisen fra Darjeeling (britisk India) til Base Camp, på nordsiden av fjellet. Noen fraktet utstyr opp i fjellet, mens andre laget eller flikket på stien.

Nepalesere av sherpa-kasten, som var drevet fra Khumbu-regionen på grunn av fattigdom, reiste til Darjeeling på jakt etter arbeid. Her la de britiske klatrerne snart merke til dem som hardtarbeidende, ærlige og kjappe til å lære det grunnleggende «snø-håndverket» – og fremfor alt: De akklimatiserte godt. Himalayaklatringen gikk inn i en ny fase, da også andre nasjoner satte seg fore å nå topper så langt unna som dagens Pakistan, og som rekruttere sine høyde-arbeidere (Sherpa og Bhote) fra Darjeeling.

Tibet stengte grensene sine, fordi de antok at ekspedisjonene søkte å ta skattene fra «gudenenes hjem». Munkene i Rongbuck Mona mente at en «løve av rent gull» bodde på toppen av Everest, men det var politiske grunner også.

Samtidig åpnet Nepal sine grenser (1949-1950), slik at Everest ikke lenger bare var et britisk domene: Kappløpet var i gang, med stoltheten til det britiske imperiet på spill. Sveitserne besteg nesten toppen, med Lambert og Tenzing (1952), men hun var motvillig, og ventet på en britisk ekspedisjon. Det var Tenzing Norgay (tibetansk/nepalsk) ledsaget av Edmund Hillary (New Zealand), som i 1953 først sto på det høyeste punktet i verden.

Hillary bemerket: «Jeg husker at jeg så ut over Himalaya og fikk følelsen av at oppdagelsene ikke var slutt, men nettopp det motsatte. Gud, mulighetene var uendelige».

Dette var sant. I 1960 klatret kineserne en vanskelig rute opp North Coloire, og krediterte formann Mao sine inspirerende ord for suksessen. I 1963 ble den første traversen av fjellet gjort, av amerikanerne Tom Hornbein og Willi Usolgte. De klatret i krevende alpin stil på teknisk vanskelig klatring i høyden – uten mulighet for å snu. En annen milepæl var Chris Boningtons eksedisjon opp Southwest Face i 1975 – der Dougal Haston og Doug Scott nådde toppen og de gikk tom for oksygen. De tilbrakte natten under toppen, uten soveposer, men kom seg ned, uten hjelp og uskadd.

Les også: Klatremesteren

Mulighetene var endeløse

Hillarys ord på toppen av Everest om Himalayas muligheter skulle vise seg å stemme. Oppdagelsesreisende og klatreekspedisjoner kom fra fjern og nær for å søke etter skjulte daler, jomfruelige topper og nye ruter opp topper som allerede var klatret. Dette ble Himalaya-oppdagelsens tidsalder.

Nordmennene

Arne Næss junior ledet den første norske Everest-ekspedisjonen i 1985, bestående av erfarne og dyktige fjellklatrere. Sammen med sherpaer jobbet de seg opp det farlige isfallet, og valgte den sikreste, men ikke alltid enkleste veien – og møttet slitet og farene sammen. Likeledes nådde de toppen sammen og returnerte trygt – som venner.

Romantisk nostalgi? Nei – enkle fakta. Næss og Co var en av de siste av den gamle skolen ekspedisjoner – dyktige fjellklatrere som representerer sin nasjon. Dette var det siste året da bare en ekspedisjon ble tillatt på fjellet hver sesong.

Les også: Naturlig sommerklatring

The times, they are a changing. (Bob Dylan)

Så snart Nepal åpnet opp Everest for flere ekspedisjoner, falt begrensningene og tradisjonelle, nasjonale ekspedisjoner måtte blande seg, med kommersielle ekspedisjoner i Base Camp. De tidlige kommersielle ekspedisjonene var i hovedsak organisert i vesten, av erfarne høyde- og internasjonalt sertifiserte guider. Kundene hadde også en rimelig grad av erfaring.     

Etter som antallet klatrere vokste, så man et behov for å etablere en «passasje» gjennom det farlige Khumbu-isfallet. Ti ekspedisjoner kunne ikke følge ti forskjellige ruter – med misforståelser som resultat.

Brefallsdoktorene

Snart lignet Khumbu-breen mer på Bogstad Camping enn en ekspedisjons-basecamp, med opp til 50 «ekspedisjoner» om gangen. Klatrerne laget ikke lenger ruten selv – denne jobben fikk lokale bønder og yak-oksedrivere: Fjellets «anleggsarbeidere».

Brefallsdoktorene var erfarne høydearbeidere, fra tidligere ekspedisjoner, men ikke nødvendigvis kompetente klatrere. De i sin tur ansatt mindre erfarne arbeidere, og sammen laget de «tau og stige-veien» opp isfallet før klientene selv kom til Base Camp. Klientene treffer ikke arbeiderne, som bor i sin egen leir. Agentene betaler en avgift for å få passere isfallet.

Denne veien over isfallet følger minste motstands vei – ikke den sikreste – hastighet og effektivitet er det som betyr noe. Når anleggsarbeidet er gjort, leier de ulike ekspedisjonene bærere, som bærer utstyret dag ut og dag inn gjennom brefallet for å frakte forsyninger og hjelp til å etablere høydeleirene. De mangler ofte hensiktsmessig utstyr og trening, har dårlig forsikring og en lønn som ikke står i forhold til farene og anstrengelsene. Slike arbeidsforhold vil være ulovlige i de land guidene og pakketuristene kommer fra – for eksempel Norge.

Les også: Granheims guide til Europas høyeste

Kundene

Mange er erfarne fjellfolk, men mange har fått sin erfaring som «guide-klienter»; de er ikke vant til å lede og ikke vant til å ta beslutninger. En stor forskjell. Ofte totalt fremmede for hverandre møtes de gjerne i Summit Bar på et 5-stjerners hotell i Kathmandu. De skjuler sin usikkerhet bak at de er en «nasjonal» eller «internasjonal» ekspedisjon. De er ikke valgt på grunn av sin kunnskap om fjellklatring, og heller ikke er deres mål om å gå en ny rute. Heller ikke at ett medlem til topps regnes som ekspedisjonens suksess, slik det gjerne var før.

Nei, nå er det investeringen av tid og penger som styrer den enkeltes rett til å klatre og erobre Mt Everest!

Topp-turistene tilbringer akklimatiseringstiden på treningsturer i sikre fjell. Når værvinduet er der, snegler de seg frem til velutstyrte høydeleire med oksygenmasker som skåner dem for den tynne luften. Med dagens oksygenapparater har man på 7500 moh fortsatt 70% oksygenmetning i blodet – Som å være på Mt Blanc (!). Guidene setter opp teltet deres, koker maten til dem, setter på dem stegjerna og sørger for at de er klippet inn og ut av de faste tauene. Guidene får ned alt utstyret etterpå. Når de selvoppnevnte «heltene» vender hjem, presenterer de sine eventyr i bøker, filmer og foredrag krydret med lidelse og død.

Les også: Vertikale vrangforestillinger

Lidelse og død

I en ulykke i isfallet i 2014 døde 16 nepalske arbeidere. Etter tre dager var verdens medier mest opptatt av at «klatrerne» klaget, fordi de ble forhindret i å nå toppen som de hadde betalt dyrt for. De la skylden på høydebærerne som nektet å ta opp igjen arbeidet. Talsmenn for pakketurindustrien klaget på at de tapte penger. 16 døde og 32 barn mistet sine fedre. Ett tall manglet: 100.

Det vesentlige spørsmålet

Hvorfor var 100 nepalske arbeidere på en av verdens farligste arbeidsplasser uten at en eneste vestlig agent, leder, veileder eller klient var tilstede? De ansvarlige bak ekspedisjonene, både vestlige og nepalske, og deres klienter gjemmer seg bak begrepet fattigdomsturisme. Regjeringen er en av de mest korrupte i Asia, og lite av toppavgiftene kommer de fattige til gode. Ja, det er godt betalt arbeid, i forhold til lokale standarder, men problemet er at sikkerhetsforholdene må forbedres, antallet folk på fjellet må ned – og en mer rettferdig modell for fordeling av inntekter må etableres. Fattigdom er et svakt alibi, når vi vet hvor lite isfallarbeiderne får ut av de $60.000 hver kunde betaler.

Tre kritiske bøker

Into Thin Air, Høye Forbrytelser og Penguins på Everest har et rådende tema; den kommersielle ekspedisjonsindustrien er i hovedsak drevet av inkompetanse, uvitenhet, arroganse, egoisme og grådighet.

Det er kanskje på tide å på nytt spørre hvorfor vi driver fjellklatring – som igjen leder til spørsmålet om hvordan vi farer frem i fjellet. Det er på tide vi avviser det meningsløse i HVA vi klatrer.

Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel 

• Terrengsykkel: Test av elsykkel for sti 

• Klatring: Slik velger du klatresko 

• Landevei: Test robuste grussykler med bukkestyre 

• UTE:  Slik tar du vare på teltet 

• Fri Flyt:  Test av allsidige topptursekker