I slutten av mai døde 11 klatrere på en uke, enten på vei opp eller på vei ned fra verdens høyeste fjell, Mount Everest. Sammen med de triste nyhetene fikk vi også se et bilde av tilstanden mot toppen. En lang stillestående kø, med flere mennesker i bredden. Skulle altså dette være noe å søke etter? Å stå i kø for å komme til topps? Å risikere livet og bokstavelig talt gå over lik for denne drømmen; stå på toppen av verdens høyeste fjell?
Bildet og antall døde sjokkerte hele klatreverdenen – og nådde til og med main stream media. Selv Morgenbladet skrev om saken.
LES OGSÅ: 11 mennesker bekreftet døde på en uke på Mount Everest
Prestasjon? Kø på vei opp til topps. Foto: Nirmal Purja
Norges Klatreforbund har også en tydelig og klar uttalelse i saken: La Mount Everest få hvile:
«Norges klatreforbund vil sterkt oppfordre norske klatrere og andre til å avstå fra forsøk på å bestige Mt. Everest inntil virksomheten på fjellet er brakt inn i anstendige og ordnede former.
Vi har i mange år vært bekymret for utviklingen på Mt. Everest. Årets toppsesong viser at tilstanden går fra vond til verre. I alt 12 mennesker er omkommet under forsøk på å bestige toppen, flere av dem på grunn av regulær trengsel.
Mt. Everest bør nå få hvile i noen år, om ikke annet av respekt for de døde som ligger der. Menneskeskjebner er mer verd enn symbolske bestigninger.
Trafikken på fjellet har økt sterkt gjennom de siste 20 årene. Nesten alle bestigningene skjer nå på gruppeturer med guide, og denne virksomheten er dårlig regulert på nepalesisk side. Det utstedes for mange topptillatelser, og vi ser et økende innslag både av klatrere med mangelfull erfaring og av helt ukyndige toppturister. Selv om sikkerheten relativt sett er forbedret, er dødsfall blitt et påregnelig innslag i toppsesongen. De som skal bestige toppen må gå over lik og kanskje gå fra døende mennesker fordi redning ikke er mulig i den store høyden. Vanlige moralnormer brytes fordi hver enkelt klatrer må sette sin egen overlevelse først. I tillegg følger økende og til dels uhåndterlige problemer med forsøpling, forurensing og slitasje. Situasjonen er blitt uholdbar og uanstendig. Når klatrere bidrar til dette, setter det klatresporten i vanry. Vi kan ikke bidra til at denne utviklingen fortsetter.
Nepal har en skjør økonomi og turistinntektene er sårt tiltrengt i Khumbu og andre områder. Men Everestturismen blir en problematisk inntektskilde når den fører til at fattige sherpaførere og bærere må sette seg i livsfare for å ta uerfarne klienter til topps. Det finnes langt mer anstendige og bærekraftige måter å støtte sherpasamfunnet på enn å stille seg opp i trengselen på og under Mt. Everest.
Norges klatreforbund støtter denne erklæringen fra UIAA.»
UIAAs erklæring er denne, der de oppfordrer turoperatører og klatrere til å ta tak:
«Alle medlemsforeningene i UIAA (International Climbing and Mountaineering Federation) gir sin oppriktige kondolanser til familiene og vennene til de som mistet livet deres på Mount Everest nylig.
UIAA ser på de tragiske hendelsene på Mount Everest med stor bekymring og uro. Flertallet av hendelsene i 2019 klatresesongen har skjedd på grunn av massiv overbefolkning på den sørlige ruten på den nepalesiske siden av fjellet.
UIAA oppfordrer alle interessenter til å engasjere seg i en presserende dialog for å arbeide for en tryggere og mer bærekraftig tilnærming til å klatre på Everest. Dette inkluderer turoperatører, hvorav de fleste er anerkjent som svært erfarne og ansvarsfulle.
Løsninger bør fokusere på å støtte befolkningen som bor og jobber i regionen, øker sikkerheten til klatrere, forbedre opplevelsen av å klatre Everest, samt beskytte et stadig mer ømfintlig fjellmiljø der problemene med avfall og forurensning har blitt prekære.
UIAA mener at tilgangsadministrasjon, klatreropplevelse, opplæring og selvansvar er blant de viktigste temaene å ta opp. UIAA vil, sammen med sine internasjonale og lokale partnere, samt medlemsforeningene, samarbeide med denne grunnleggende prosessen. Tiden til handling er nå.»
LES OGSÅ: David Durkan om Everest-turismen
