Her er en gjennomgang av turen, som sto på trykk i Klatring 92. Den er skrevet av Norges Klatreforbunds og Magasinet Klatrings sikkerhetsekspert Stein Tronstad.
Alene på Everest
Den 24. mai ble Jarle Trå meldt savnet på Mt Everest etter et forsøk på å bestige toppen alene og uten ekstra oksygen. Dagen etter eksploderte saken i riksmedia. Hvorfor? Og hvorfor endte et så godt forberedt forsøk nesten galt?
Drama, død og mirakuløs overlevelse har vært en del av historien og sjelen til Mount Everest, Chomolungma, den hellige mor, helt siden George Mallory og Sandy Irvine forsvant under toppen på veg oppover eller nedover for 85 år siden. Jarle Trås episke opphold blant skyene er et oppsiktsvekkende og forunderlig ledd i denne historien, men likevel bare en enkeltepisode blant mange, en krisesituasjon lik andre vi ser på dette fjellet hvert eneste år.
Godt forberedt
Jarle Trå er ingen novise i høyden. Han er ikke den best kjente i klatremiljøet, men har en lang merittliste på høye fjell, inkludert solobestigninger uten ekstra oksygen på Shishapangma og Cho Oyu og et tidligere forsøk på Everest. Han har vist at han forbereder seg grundig og solid, legger vekt på å lære av andres erfaringer, akklimatiserer metodisk og godt, og har en fysisk kapasitet som overgår de fleste. Likevel skulle det vise seg at Everest uten oksygen er en utfordring i en annen divisjon enn Cho Oyu og Shishapangma.
Mot toppen
Trå reiste fra Norge i begynnelsen av april. Etter omhyggelig akklimatisering begynte han på selve toppforsøket med avmarsj fra hovedleiren nedenfor Rongbukbreen (BC) den 18. mai. Litt foran i løypa lå flere andre nordmenn fra tre ulike ekspedisjoner. Fire av dem nådde til slutt toppen: Tommy Rambøl den 21. mai og Petter Nyquist, Lars Oma Erichsrud og Stein Grønnerøe den 22. mai.
Den 19. passerte Jarle framskutt hovedleir (ABC) og kom seg helt opp i leir 1 i Nordskaret, på litt over 7000 meter. Han var i meget god form og gikk raskt og lett utstyrt, planen var å komme fort opp på toppen og fort ned igjen. Petter, Lars og Stein overnattet også i Nordskaret, og dagen etter, 20. mai, så de Jarle langt foran seg opp mot leir 2. Der satte Jarle opp teltet sitt på ca 7900 meters høyde, mens de tre andre etablerte seg et par hundre meter lavere.
Kroppslig motstand
Den 21. mai begynte det å gå tregere for Jarle. Han måtte hvile, og lå ennå i leir 2 da de tre andre passerte på morgenen. På ettermiddagen når Petter, Lars og Stein opp til leir 3, rundt 8300 m.o.h., og legger seg inn fram til de starter selve toppstøtet seint på kvelden. Først da kommer Jarle etter. Han gir opp å nå toppen uten støtte, spør om å få låne teltet til de andre og legger seg i leir 3 for å hvile noen timer. Rundt kl 2 på morgenen den 22. mai begir han seg ut igjen og fortsetter mot toppen. Sliten og uten oksygenflaske går han rimeligvis saktere enn de andre.
Toppen, eller nesten
Lars, Petter og Stein når toppen like etter daggry, kl 0628 den 22. mai. På veg ned igjen møter de Jarle et lite stykke nedenfor nøkkelpassasjen, klatreopptaket på ”andre trinn”, ”Second Step”. Jarle er fortsatt ved godt mot og tilsynelatende i bra form. Andre klatrere ser ham seinere på toppen av andre trinn, antakelig rundt kl 11 på formiddagen. Til det som videre skjer, er Jarles eget kamera det eneste vitnet. Ved foten av tredje trinn fotograferte han liket av tysk-canadieren Frank Ziebarth, en bekjent av ham som dagen før nådde toppen alene og uten ekstra oksygen, men ble liggende på veg ned igjen. Det siste bildet sitt tok Jarle et stykke oppe på snøpyramiden mot toppen. Et mislykket forsøk på å slå inn pinkoden på mobilkameraet noe seinere kan i teorien ha foregått på toppen, men Jarle selv antar at han snudde rundt 50 meter lavere.
Alene i ingenmannsland
Herfra og fram til Jarle vakler inn i leir 3 mer enn to døgn seinere, er begivenhetene hinsides det vi kan ta rede på eller forstå. Han må ha klart å komme seg ned under Second Step igjen samme dag. Så følger bare skygger av erindringer og bevegelser som ingen var vitne til. Han har beveget seg langsomt nedover ryggen, grepet seg selv i å gå oppover igjen, overnattet i en vindsekk, mer eller mindre bevisst og uten klare minner. Han har overlevd to netter oppe på ryggen, i omkring 8500 meters høyde, uten mat og drikke, uten oksygentilførsel, i framskredet hypoksi. Han har ganske enkelt vært på en lang reise i grenselandet mellom liv og død. Først på kvelden 24. mai kom han ut igjen på riktig side, og vi kan slå fast at få andre ville ha klart det.
Leteaksjon
På formiddagen 23. mai var Petter, Lars og Stein igjen samlet i framskutt hovedleir, ABC. Da kvelden kom og Jarle fortsatt ikke var dukket opp, begynte de tre å diskutere tiltak. Om morgenen den 24. fikk de skaffet til veie midler og organisert sherpaer til en leteaksjon. Disse gjennomsøkte alle de tre leirene over ABC og ruta mellom dem, mens norske myndigheter ble holdt orientert fra ABC. Sherpaene nådde leir 3 kl 17, og derfra måtte de melde tilbake at Jarle ikke var å finne. I samråd med Utenriksdepartementet (UD) ble søket da avblåst for å unngå å sette flere liv i fare. Sherpaene ble bedt om å ta med seg Jarles telt i leir 2 for å sikre de personlige eiendelene hans.
Til rette igjen
Det må ha vært en time eller to etter dette at Jarle kom ned til leir 3 og segnet inn i et tomt telt. Så hørte han stemmer i naboteltet, der to sherpaer lå i ly for uværet som var kommet inn. Det er litt ulike versjoner av hva som videre skjedde, men under alle omstendigheter klarte sherpaene å få med seg Jarle videre nedover – Jarle litt på egne bein og litt på rumpa, muligens slept over steinete terreng. Ved leir 2 ble Jarle rystet over at teltet hans var borte, men et telt på 7900 meter var uansett ikke sted eller tid for å stoppe. Seint på kvelden kom de tre ned til leir 1 i Nordskaret, der de fikk seg litt i kroppen og overnattet. Beskjed ble sendt til ABC, og om morgenen 25. mai gikk Petter, Lars og Stein oppover breen for å møte Jarle. De fant ham ved ”Crampon Point” et par hundre høydemeter oppover, og gjensynsgleden var stor. Omstendighetene i betraktning virket Jarle å være i god fysisk form, og kunne ringe hjem med sine egne gode nyheter.
Redning
På veg nedover mot ABC ble det fort klart at situasjonen var mer alvorlig enn den virket ved første øyekast. Det er ikke uvanlig at en hardt prøvet kropp kollapser når redningen er et faktum, og med en kroppstemperatur så vidt over 30 grader hadde ikke Jarle selv mer å stille opp. Det hadde til gjengjeld de tre andre nordmennene, hjelpere utenfra og utenrikstjenesten, og det som fulgte var et lærestykke av en evakuering. Medisinsk kyndig oppvarming ble iverksatt, ressurser ble mobilisert vidt og bredt, transportkjede med yakokser og biler ble organisert, og litt over et døgn seinere, midt på dagen 26. mai, var Jarle trygt på sykehus i Kathmandu.
Reality fra virkeligheten?
Sett på avstand er Jarles prøvelser en god historie om en tindebestiger som blir savnet og så uventet kommer til rette igjen – men vanligvis skal det mer til enn dette før det tar fyr i riksmediene. Jeg tror flere faktorer bidro. For det første var dramaturgien sterk i seg selv: savnet i flere dager, uventet tilbake i fin form, så i livsfare likevel, dramatisk og komplisert evakuering. Midt i dette fikk vi tilsatt noen konflikter, som er føde for enhver nyhetsdesk: Involvertes kritikk av myndighetenes bistand, offentlighetens kritikk av klatrernes ”rop på velferdsstaten”, andre klatreres kritikk av Trå. Reinhold Messner kritiserte dagens ekspedisjonsklatrere for å stole på hjelp fra andre når de gir seg de store høydene i vold, mens andre ekspedisjonsklatrere her hjemme så seg tjent med å mene ting i store, mediavennlige bokstaver om det å prøve seg på Everest uten tilført oksygen.
Men mer enn noe annet tror jeg nyhetsdekningen ble drevet av trangen til å forstå det ukjente. Everest er fortsatt verdens høyeste fjell og et sted hinsides de fleste menneskers ambisjoner og evner. Det er et sted utenfor vanlig, menneskelig erfaring, et sted ved grensene for det menneskelige herredømme. Mediaoppslagene ble ernært av fascinasjonen ved dette. Uten å vite det illustrerte journalistene selve kjernebegrunnelsen for å prøve seg på et fjell som Everest, nemlig ønsket om å utvide grensene for det som er personlig og menneskelig mulig.
Oksygennød
Det meste av kritikken har stilnet. Messners og offentlighetens kritikk er uberettiget overfor Trå, og kritikken av UD er vendt til berettiget ros. Men debatten for og mot bruk av ekstra oksygen er det ikke mulig å komme utenom. Det er åpenbart at risikoen øker ved å forsøke seg på Everest uten tilleggsoksygen, og det var oksygennød som nær felte Jarle Trå. Skal vi tro statistikkene på adventurestats.com, er dødsraten dobbelt så stor blant dem som prøver seg på Everest uten tilleggsoksygen, og suksessraten er bare halvparten. For dem som når toppen, blir dødsraten fire ganger så høy uten tilleggsoksygen.
En undersøkelse av alle dødsfall på Mt Everest 1921-2006, publisert i British Medical Journal i 2008, dokumenterer noen forhold med slående relevans for Trå:
De fleste dødsfall skjer over 8000 m, vanligvis på veg ned fra toppen
Kognitiv svekkelse og svekket muskelkontroll, symptomer på hjerneødem, er ofte til stede
Utmattelse og sein ankomst til toppen er tidlige karakteristika ved ikke-overlevelse.
Undersøkelsen konstaterer – i mer medisinske ordelag – at svekket hjernekapasitet og svekket muskelkontroll som følge av oksygennød er medvirkende ved de fleste dødsfall. Dette kan ramme alle, ikke minst klatrere som går tom for tilleggsoksygen på nedturen, men klatrere som går helt uten tilleggsoksygen er vesentlig mer utsatt.
Respektabelt, men farlig
Ikke desto mindre er det lov å prøve. UIAAs ”Mountain Code” slår fast at ”den høyeste standard (…) i stor høyde er å avstå fra å bruke tilleggsoksygen. Tindebestigere velger den stilen som passer dem best, gitt deres evner, erfaring og risikovurdering.” Dette har gjenklang blant klatrere flest, og en ambisjon om å nå Everest uten tilleggsoksygen er like respektabel som ethvert annet klatremål. Men ansvaret er stort, kravene likeså. Først i 1980 ble den første solobestigningen av Everest uten tilleggsoksygen gjennomført, av superalpinisten Reinhold Messner. Etterpå skrev han at han var ”ved sin ytterste grense”. Seinere har bare 5 % av de som har besteget Everest, klart det uten tilleggsoksygen.
Hvis det var så enkelt som å snu når man blir for sliten, ville ikke dette vært noe dilemma. Problemet ligger i eksponeringen på Everest og i måten oksygennød virker på: en snikende svekkelse av tenkeevner, situasjonsoppfatning, muskelkontroll og løsningsevne. Det setter klatreren ut av stand til å innse at det er på tide å snu, og ut av stand til å ta seg ned igjen. I mange tilfeller inntrer virkningene på veg ned, etter at toppen er nådd i tilsynelatende god stil.
Lærdom
Hvis vi kan lære noe av det som skjedde med Jarle Trå, tror jeg det ligger her: Oksygennød slår ut klatreren på en måte som klatreren ikke nødvendigvis oppfatter selv. Virkningene inntrer langsomt, og når de kommer for fullt er det for seint å gjøre noe. Det eneste mulige tiltaket er å planlegge for denne situasjonen på forhånd og å lage seg forholdsregler som kan komme en sviktende hjerne i forkjøpet: legge en framdriftsplan, og så sette noen kyniske kriterier: snu så fort man ikke lenger klarer å holde framriften, eller ved det minste tegn til fysisk svekkelse. På Everest er klatrere uten tilleggsoksygen ekstremt utsatt, og terskelen for å snu må være tilsvarende lav.
Lærdommen fra alle som har forsøkt er utvetydig: Å forsøke seg på Everest uten tilleggsoksygen er å begi seg inn i et område der ingen, selv ikke den beste, kan ha full kontroll over utfallet.
Her har du flere lenker til dekningen av denne saken på nettet
