800 meter med eventyrklatring

– Mest av alt handler klatring i Litldalen om eventyret i hverdagen. Du slipper å reise kloden rundt. Jeg liker den tanken, sier Hugaas, som de siste tre årene har bodd i Møre og Romsdal.

Opplagt øyefanger

Selv oppdaget han Tågveggen, eller Nordmøres El Cap, som han spøkefullt kaller den, vinteren 2017/2018. Da var han på tur i Litldalen sammen med kompisen Nelson Muir Neirinck. Det var her den vestvendte kjempeveggen steg frem som en opplagt øyefanger i all sin 800 meter bratte majestet.

– Den så utrolig kul ut.

Senere ble Hugaas kjent med Aslak Aastorp som kunne fortelle om Tågveggens interessante klatrehistorie. Selv hadde Aastorp sammen med Trond Hilde i løpet av et par uker vinteren i 1995 gått aid-ruta Mitt Hjertes Trell, som de satte i A3.

RÅSKINN: Trond Hilde i Tågveggen vinteren 1995. Foto: Aslak Aastorp

VINTERTUR: Aslak Aastorp på Mitt Hjertes Trell. Foto: Trond Hilde

ENDELIG OPPE: Trond Hilde har toppet ut etter nesten to uker i Tågveggen i 1995. Foto: Aslak Aastorp

Ruta overlappet på flere steder den legendariske ruta Skapelsen, fribesteget av svenskene Anders Lundahl og Eva Selin så tidlig som sommeren 1986. Svenskene hadde uttalt etterpå at dette måtte være Norges hardeste storveggsrute, og satte graden til 7+. Ifølge det svenske klatremagasinet Bergsport hadde norske klatrere «vanskelig for å akseptere dette, og det oppsto en del debatt i norske klatremedier».

Aastorp husker debatten godt.

– Det startet som en debatt, men utartet til en ren mobbekampanje fra Norklatt mot Lundahl og Selin etter mitt syn, sier Aastorp, som synes svenskene fortjener honnør for stilen de gikk ruta i.

– De var naturlig nok veldig stolte av turen sin, men det kom skeivt ut da det ble snakk om å rangere deres bestigning mot andre bigwalls i Norge på den tiden, som Trollkjerringruta og nordvestveggen på Stetinden. Debattantene på norsk side hadde forresten verken vært på disse rutene eller på Skapelsen.

Eva Selin og Anders Lundahl

Anders Lundahl på toppen av Tågveggen. Klatreskoene er gjort om til sandaler for den drøyt 2,5 mil lange returen tilbake til bilen. Foto: Eva Selin

Aastorp tror ordkrigen startet på grunn av en misforståelse fordi de la igjen nyheten om Skapelsen hos en lokal bekjent på Sunndalsøra i den tro at han ville rapportere videre til Norklatt.

– Det skjedde aldri, mest fordi den lokale bekjente ikke var en så dedikert klatrer og skjønte hvor oppsiktsvekkende dette var. Tausheten ble vel tolket som en bevisst forbigåelse av Norklatt, og et norsk klatremiljø som faktisk ikke visste at verken veggen eller ruta eksisterte.

Løste kruxet teknisk

Da Aastorp selv og Kasper Kotake forsøkte å repetere Skapelsen i 2001, var de usikre på om de hadde fulgt linja helt slik svenskene hadde gjort. Dessuten fikk de ikke til å gå ruta helt i fri, men måtte løse kruxet teknisk.

– Lundahl og Selin gikk ruta i fri på en dag. De hadde jo klatret opp med minst mulig vekt, så de gikk barfot ned fra toppen etterpå. Jeg fant igjen Ecco- skoene til Lundahl ved innsteget mange år etter, forteller Aslak Aastorp.

Etter Aastorp og Kotakes fribestigningsforsøk skulle det gå ytterligere 22 år før ruta ble repetert.

– Jeg var fascinert av at ingen hadde repetert Skapelsen på så mange år, sier Eivind Hugaas som sammen med Kalle Olsson gikk ruta i fri i 2023.

Bestigningen lyktes etter at han først hadde forsøkt tre ganger å gå den sammen med Nelson Muir Neirinck. Disse forsøkene ble ifølge Hugaas egen beretning «surra bort på tordenvær, for lite tid og off-route».

Haikjeft på toppen

Mens Lundahl og Selin i sin tid satte kruxet i 7+, vurderte Hugaas og Olsson graden til å være rundt 8. Begge topptauet kruxlengden før de ledet den en gang hver på preplasserte sikringer.

Etter kruxet kom de opp i den mer seriøse delen av ruta, der fjellkvaliteten ble dårligere.

– Toppen er som en haikjeft med tenner, som du liksom må mantle deg opp på. Sent på kvelden var det spennende å stole hele vekta på et surfebrett etter flere seriøse taulengder med litt varierende fjellkvalitet, forteller Hugaas.

Han innrømmer at det psykisk var en ganske tøff påkjenning å dingle i et lite takoverheng over en kamkile der han for å spare vekt på toppstøtet hadde hengt igjen sekken sin. Det var begynt å skumre og gutta hadde nesten 19 timer med klatring bak seg.

Men det gikk bra og gutta kunne slitne og fornøyde ta fatt på returen.

– Det hadde vært artig om flere repeterer ruta, sier Hugaas.

Den bratteste delen

Klatringen på Tågveggen ga solid mersmak. Sommeren 2024 hadde han fem forsøk på en splitter ny linje på granittmastodonten ved Dalavatnet. Fire av forsøkene ble gjennomført sammen med Kalle Olsson og ett med Aslak Aastorp.

– Linja går rett gjennom den bratteste delen av hovedveggen. Hittil har vi fått til å lenke sammen de 400-500 meterne som går opp til toppveggen. Fortsatt står det igjen rundt 300 meter med klatring som vi ikke har fått til å gå ennå. Vi skal prøve igjen til neste år, sier Hugaas, som nylig gikk av som redaktør for Tidsskrift for Norsk Alpinklatring.

SKINNER: Tågveggen i vinterdrakt sett fra toppen av Tågryggen. Foto: Kalle Olsson

EKSPONERT OPPLEGG: Nelson Muir Neirinck med godt grep om tauet på standplass 9 på Skapelsen. Foto: Eivind Hugaas.

SELFIE: Kalle Olsson og Eivind Hugaas i veggen.

Løst og begrodd

Aslak Aastorp mener den imponerende høyden på veggen kan gi assosiasjoner til El Cap, men ikke fjellkvaliteten.

– Innimellom kan det være skikkelig fint. Men deler av veggen er litt for kompakt slik at det tidvis er dårlige sikringsmuligheter Dessuten er det ganske mye løst og begrodd fjell, sier han.

Han får klar støtte fra en annen kjent klatrestørrelse i Norge, Eivind Wang, på dette siste. Sammen med Roar Eriksen gikk Wang i 1994 en linje til høyre for Skapelsen.

– Det var en grunn til at vi kalte ruta Milde Moses, for å si det sånn. Den første delen av ruta er nemlig full av mose. Men midtpartiet er fint og fast, ganske vertikalt og tidvis overhengende. Så blir det litt rotete igjen mot toppen. Det finnes finere vegger her til lands, men jeg synes absolutt det er verdt å gå den, sier Wang.

Trondheimsmannen anslår at hvis man skal gå flere ruter i Tågveggen er det lurt å komme seg opp omtrent der Skapelsen starter, og heller utvikle ruter ut fra midtpartiet som i en vifte.

– Så slipper du å klatre deg gjennom så mye dritt i starten, sier veteranen, som også har vært på et par rekognoseringsturer til venstre for hovedveggen.

– Der er det ekstremt bratt overheng. Det er brutale greier for den som skulle ha lyst til å prøve.

LES OGSÅ

Stort i Litldalen

Litldalen er alt annet enn liten. Ja, eller fossene inni Litldalen er i hvert fall alt annet enn små. Denne vinteren er det uvanlig gode forhold for isklatring i Sunndalens hissige sidedal.

Monstertur i Litldalen

Historien om førstebestigning i Gjølagapet i Litldalen på Nordmøre – og ei monstrøs, direkte isklatrelinje som fortsatt er ubesteget.

Hva har alpinist Eivind Hugaas i sekken?

Eivind Hugaas er en av Norges mest erfarne klatrere, men en drøss sterke prestasjoner i bratte, store og høye fjell på merittlista. Her avslører han sitt viktigste innhold i klatresekken.

Kungen av Demperhylla

Svenske Kalle Olsson har høvla over alle rutene på den legendariske Demperhylla på Damtjern – en sesongprestasjon få kan matche.

220 sider alpinklatring

Norsk Tindeklub frir til nye medlemmer med en ny massiv utgave av Tidsskrift for Norsk Alpinklatring.