Kristian er en god klatrekompis gjennom mange år. Det var han som fikk meg trygt ned i ura da jeg knuste et håndledd etter en selvforskyldt pendel i Trollveggen, så man kan vil si han hadde én til gode…
Kristian er en mann som ser muligheter der andre ser problemer, så da han skulle forsøke å klatre Hvite stripa på Andersnatten som første soloprosjekt, virket det ikke helt bak mål. Han kom innom og lånte litt utstyr, fikk noen formaninger og gode råd, og reiste av gårde. Det siste vi avtalte, var at han skulle ringe med én gang han var oppe. Om han ikke ringte før klokken elleve, skulle vi kontakte politiet og starte redningsaksjon. På soloturer er det viktig å ha en avtale med «bakkemannskap» i tilfelle ting går galt.
Jeg var ikke så bekymret, Kristian er en god klatrer. Lite soloerfaring hadde han, men «Stripa» lå godt innenfor hva han burde mestre. Problemet, skulle det vise seg, var at han ikke hadde klatret ruta fra før.
Dagen gikk, været var fint, og jeg var mest av alt misunnelig på Kristian som koste seg i veggen. Klokka ti la jeg telefonen i lomma og håpet det skulle ringe, men storveggsklatring tar ofte lengre tid enn forventet, så direkte nervøs var jeg ikke. Litt før elleve begynte jeg å ringe, men fikk ikke kontakt. Klokka elleve tenkte jeg «faen» – jeg gir ham ti minutter til. Ringer man politiet og melder om savnet klatrer, er det ikke noe lite apparat som settes i gang. Ti minutter senere tastet jeg 1 - 1 - 2. Akkurat da ringe Kristian. Samtalen var kort og lød omtrent slik: «Hei, det er Kristian… Jeg henger midt i veggen. Det er masse blod over alt, og jeg husker ingen ting». DA ringte jeg politiet, og ba dem sette i gang en redningsaksjon.
Les også: Slik klatrer du teknisk
TTT – eller «Ting Tar Tid» er høyst gyldig for redning i fjellvegg. Redningsgruppe skal kalles inn, man skal fraktes til helikopterbase, fly inn, lande på toppen, fire seg ned osv. osv. Det er mange mennesker involvert, og sikkerheten for redningsmannskapet står selvsagt i høysetet. Det er ikkesålangt fra Oslo til Andersnatten, og jeg lurte på om det ikke var noe jeg kunne gjøre selv. Ett kvarter senere var Mariann og jeg på E18, med fullt rack i bilen. Hastigheten kvalifiserte nok til ubetinget fengsel, men det var ikke mange biler ute, og fra Drammen var vi nesten alene på veien.
Etter en snau time var vi på parkeringsplassen. Vi pakket sekkene mens vi lyttet etter helikopteret, men hørte ingen ting og begynte å gå. Aldri tror jeg anmarsjen har vært unnagjort raskere, og etter kort tid stod vi i bunnen av veggen med blodsmak i munnen. Klokken var vel nærmere ett og det var nesten helt mørkt, men vi ante en mørk skygge midtveis på ruta. Kristian gav lyd fra seg, og vi visste han var i live.
Både Mariann og jeg hadde gått ruta flere ganger tidligere. Til tross for at vi klatret med hodelykt i mørket på våte sva, gikk klatringen raskt. Med 70-meterstau strakk jeg den andre taulengden, og nådde så vidt opp til Kristian, som hang mellom 2. og 3. standplass. Han var forslått og medtatt, ansiktet hans så ut som en blodig fotball, og han vekslet mellom å spytte og å svelge blod. Humøret var likevel bra, og han fikk frigjort seg fra standplass på egen hånd. I det jeg startet nedfiringen hørte vi helikopteret, og snart var vi blendet av sterke lyskastere som fulgte Kristian nedover veggen. Støyen fra rotorbladene gjorde det umulig å kommunisere, men snart var han nede på neste standplass og jeg kjente tauet ble slakt.. Mariann fikk ham ut av tauet, inn på et nytt tau, og etter kort tid var han nede på noenlunde flat mark. Helikopteret hang lavt i bunnen av veggen, Kristian ble tatt om bord, og noen minutter senere forsvant helikopteret i horisonten med retning Ringerike sykehus.
Det ble merkelig stille, adrenalinrushet var på vei ut av kroppen, og jeg følte meg fryktelig sliten og trøtt. En mann fra den lokale redningsgruppa ventet alene i bunnen av veggen, og vi slo følge tilbake til parkeringsplassen. Returen gikk langsom, og da vi nådde bilen var sola på vei opp. På turen tilbake til Oslo var vi nær ved å sovne flere ganger, men i nitiden var vi hjemme og stupte vi i seng.
Dagen etter var Mariann og jeg tilbake under veggen. Vi klatret ruta i ro og mak, og renset med oss tau og sikringsutstyr som hadde blitt hengende igjen. Ved 4. standplass så vi tydelig hvor Kristian hadde truffet veggen. 10-15 meter under hans siste sikring var det blodsprut i en radius på et par meter. På vei hjem besøkte vi ham på sykehuset. Jeg måtte bite meg selv hardt i munnviken for ikke å le, ansiktet var enda mer oppblåst, og han lå med en svær tampong i hvert nesebor. Han hadde flere brudd i ansiktsskjelettet, og hadde mistet en del blod.
Moderne medisin gjør underverker. Med noen titanplater og litt korrigerende plastikkirurgi er Kristian fremdeles en kjekk ung mann, med noen arr i ansiktet og noen på sjelen. Men hva var det så som gikk galt…?
Soloklatring er potensielt farlig. Når noe går galt er man avhengig av hjelp, som ofte er langt unna. Kristian gikk feil i toppen av ruta. I stedet for å traversere under et overheng gikk han rett opp, og havnet i et parti uten sikringsmuligheter. Han falt et sted mellom 20 og 30 meter, og var vel egentlig heldig som ikke ble hardere skadd. Han hang bevisstløs i tauet mellom en og to timer før han våknet – at det hele endte godt er vel egentlig mest flaks. Å klatre feil kan like godt skje om man er to, men konsekvensene er større når man er alene. Om man skal trekke noen lærdom av disse erfaringer, er det at man må være bevisst den risikoen man utsetter seg for. Risikovurdering endres underveis. Når mørket kommer, man er sliten og sulten, og burde vært oppe for lenge siden - aksepteres ofte en høyere risiko enn hva man i utgangspunktet var forberedt på. Til slutt en modifisert fjellvettregel; Si alltid fra hvor du går, og når du forventer å være tilbake.
Denne saken har tidligere stått på trykk i magasinet Klatring.
