En via ferrata på Andersnatten er å rasere en nasjonalskatt, skriver Marius Morstad i en kronikk på nrk.no. Jeg blir ikke lurt av byfolk i dress og slitte sko, fortsetter han, med en tynnslitt referanse til dem han mener har dyttet denne ideen på sigdalingene.
Selv er han en forhenværende bondegutt fra Gran som har urbanisert seg og nå vil nekte bygdene å utvikle et næringsgrunnlag som kan forhindre at flere gjør som han selv: Flykte til Oslo.
For å starte med den verste fornærmelsen: At sigdalingene mangler oppfinnsomhet og har latt seg lede av «byfolk i slitte sko». Satsing på reiseliv er ikke av ny dato i Sigdal. Kommunen er hjem for nær 5000 fritidsboliger. Byfolk på hyttebesøk, og andre tilreisende, er et marked for andre tjenester enn mer tomtemark. Folk ved foten av Andersnatten, som faktisk eier fjellet, trenger ikke råd fra noen på Holmenkollen eller St. Hanshaugen for å se denne muligheten. Initiativet til utviklingsselskapet Sigdal Aktiv er lokalt, og det er eiet av bygdefolket. Selskapet har pr i dag to ansatte: en daglig leder fra Krødsherad og en aktivitetsleder fra Larvik. Hva betyr det? Det betyr det motsatte av avfolking, det betyr at mennesker flytter TIL Sigdal.
Les saken om via ferrata på Andersnatten som fikk ballen til å rulle.
Marius Morstad er en internasjonalt anerkjent fjellklatrer. Som klatrer kjenner han Andersnatten ut og inn. Han bruker nå sin autoritet til å beskrive tanken om en via ferrata på dette fjellet som noe mindreverdig, noe som fryktsomme og svaksjelede mennesker tyr til fordi de ikke har motet og mestringsevnen til å gjøre det ekte: å klatre veggen slik han og de «ordenlige» fjellklatrerne har gjort. Det finnes et fremmedord for dette: Arroganse. Hvis hans egentlige motiv er å få ha bergveggen forbeholdt kun for fjellklatrere, å kunne bore de boltene han selv måtte ønske når frykten tar overhånd selv hos ham, uten å betale et øre til grunneierne, og uten å kjøpe mer lokalt enn en brus på bensinstasjonen, kunne vi kanskje legge til: Dobbeltmoral?
Aktivitetslederen i Sigdal Aktiv, Flemming Vatne, har drevet det langt innen en annen gren av friluftslivet, elvepadling. Han har et navn som internasjonalt antagelig er fullt på høyde med den anerkjennelse som Marius Morstad nyter innen fjellklatring. Det er et scoop for Sigdal at Vatne slår seg ned i bygda. Han er heller ikke ukjent med fjell og klatring. Han burde ha de beste forutsetninger for å utvikle et aktivitetstilbud i Sigdal som lokalbefolkningen kan være stolt av, og som vi andre vil ha stor glede av.
Personlig har jeg klatret mange av rutene på Andersnatten, sågar en av dem sammen med Marius Morstad. Det var en stor opplevelse. Det er mulig at noen fjellklatrere er så fintfølende at de vil betakke seg for å streve seg opp en av de klassiske klatrerutene mens noen turister blir guidet opp den planlagte via ferrata ved siden av dem. Hvor mange som faller fra, gjenstår å se. Og i alle fall: skal et frafall av et fåtall ubetalende klatrere kunne nekte bygda fra å utvikle et næringsgrunnlag som kan forhindre fraflytting og forfall?
Marius Morstad har rett i èn ting: en via ferrata er et naturinngrep. Det skal bores bolter og ståltrinn, det skal lages plankestiger og festes stålwirer. Men dette er ikke mer irreversibelt enn alle de boreboltene som fjellklatrerne har pepret Andersnatten med: Det blir igjen noen små hull i fjellet som neppe vil gro. En via ferrata er noe annet enn nedbyggingen av store fjellområder med vindmøller. Fra veien gjennom bygda vil en person med godt syn kanskje kunne se sikkerhetsplattingen ved starten av via ferrataen, og fra der Kittelsen sto da han malte sitt vakre bilde av Sigdal, ville han ikke kunne ane at det har skjedd noe med Andersnatten.
Les også kommentaren til Emil Faugli om Norges fjellheim er i ferd med å bli en fornøyelsespark.
Marius Morstad avslutter sitt innlegg med å skrive at noen av hans ni liv ligger igjen på Andersnatten, sammen med deler av hans sjel. Han mener at det gir ham, sitat: «rett til å mene». Det gir jeg ham rett i. Men når han videre sier at han ikke blir lurt av byfolk i dress og lave sko, vil jeg si til sigdalingene: Ikke la dere skremme av en bondegutt som har flyktet til byen. Eller for å skrive om på et av miljøvernernes slagord: La bygda leve!
