Ralph Høibakk skrev en kommentar der han stiller seg spørsmålet: – Skal frafall av et fåtall ubetalende klatrere nekte bygda fra å utvikle næringsgrunnlag som forhindrer fraflytting og forfall?
Nils Faarlund svarer på Ralph sin kommentar, og han tar en alvorsprat med Ralph vedrørende ståstedet om via ferrata på Andersnatten.
Nei, men Ralph, da! Du kaster deg med brask og bram inn mot bølgen av kritikk mot 'entringsanlegg' på Andersnatten med 'sjølråderetten' som argument for et brutalt inngrep.
Med mer enn femti års fartstid som forsvarer av fri natur på heltid er jeg helhjertet med på at lokalsamfunn bør få råderett over hva naturen byr på innenfor kommunegrensene. Det var jo det det sto om for 50 år siden da bygdefolk og utabygds naturvenner leiret seg i ett tusen meters høyde over havet til ikke-voldelig forsvar for Mardøla-vassdraget. Så dypt stakk dette engasjementet hos demonstrantene at de gikk til 'sivil ulydighetsaksjon' – en praktisk og filosofisk vel forberedt og disiplinert markering, der folk fra mye av Norge samlet seg i løpet av et par sommeruker. Fotnote: Den harde kjernen i aksjonen var 16 fjellklatrere.
Les mer om Mardøla-aksjonen, som for øvrig hadde 50-årsjubileum i år.
Med ditt sivilingeniør-blikk, Ralph, gjør du også et nummer av forskjellen i størrelsesorden mellom et vindkraftanlegg – i min hjemkommune omfattet det truede området på Totenåsen 12 km2 – og et via ferrata-anlegg med en installering av noen tonn med stål og trekonstruksjoner. Såpass mye sitter det igjen hos meg etter studieårene på Norges tekniske høgskole, hvor vi var sammen om å starte Tindegruppa i 1959, at jeg uten videre slutter meg til ditt syn her.
Men! Råderett og størrelsesorden er ikke absolutte størrelser. De må forstås ut fra en sammenheng. Andersnatten, har ikke bare en instrumentell verdi ved å by på mulighet til "ateistisk turning på Guds apparater" (filosofiprofessoren og fjellklatreren Arne Næss advarsel mot upassende bruk av tekniske hjelpemidler). Denne mektige steinstøtten som rager til himmels ut av et hav av granskog har først og fremst en egenverdi som fri natur. Det avtvinger en tilsvarende, respektfull behandling fra rettighetshavere, såvel som fra enhver som påberoper seg allemannnsretten. Sherpaene som du kjenner fra dine besøk i Himalaya, Ralph, tar denne forståelsen til sin ytterste konsekvens ved å tilbe fjell som hellige.
Andersnatten som naturarv er dertil også bærer av kulturell egenverdi, takket være arbeidene til begavede, norske billedkunstnere som var bofaste eller gjester i egnen på slutten av 1800-tallet: Theodor Kittelsen, Christian Skredsvig, Harriet Backer med flere. De dannet en kunstnerkoloni som arbeidet i tradisjonen etter Iohan Christian Dahl (professor ved det internasjonalt ledende kunstakademiet i Dresden fra 1826) og Hans Gude i generasjonen etter ham (den tyske keiseren Wilhelm IIs 'hoffmaler') og bidro til utpenslingen av vår nasjonale identitet. Bjørnson satte ord på denne vår egenart som i 1905 skulle holde til at Norge ble en fri nasjon uten å krige:
Ja, vi elsker dette landet
som det stiger frem,
furet, værbitt over vannet,
med de tusen hjem.
Størrelsesordenen av det prosjekterte 'entringsanlegget' er ikke nevneverdig stor. Det er sammenhengen som teller her. En måte å illustrere overtrampet et via ferrata-anlegg i Kittelsen-land ville representert, kan være å forestille seg en slik installasjon i vestveggen på Nidarosdomen. Vi snakker om verdier som har annen benevning enn kroner og øre! Fotnote: Via ferrata-anlegg er 'entringsanlegg' og har ikke det ringeste med fjellklatring å gjøre – forgrunnsfiguren fra Mardøla-aksjonen, Sigmund Kvaløy Setreng, betegnet slik hjerte-i-halsen underholdning som 'tivoli-effekt' (Sigmund hadde selv klatrebakgrunn).
Hva skulle så tale for at sigdøler kan være berettiget til å innrette det et eventselskap drømmer om skal bli en 'pengemaskin' i vår felles naturarv Andersnatten som også er bærer av en kulturarv? Det er vanskelig å finne andre motiv for oppføring av en 'jernveg' her enn at mye vil ha mer. Det fremgår i alle fall av argumentasjonen for prosjektet. Sigdal er imidlertid ikke blant de kommunene i landet som er i noen nødssituasjon med nesten 4.500 innbyggere og flest millionærer i Norge – 13% av antall skattebetalere. De havner riktig nok på 159. plass på listen over landets rikeste, men likevel i god avstand fra kjente turistdestinasjoner som Hemsedal og Trysil på henholdsvis plass nummer 423 og 427 – bunnplassen. Sigdal kan altså ikke vise til elendig økonomi – ikke rart, når lokalsamfunnet har profittert på salg og bygging av nærmer 5000 hytter.
Nei, Ralph, samfunnsnytten av fremmedelementer på Andersnatten trumfer ikke hensynet til nasjonale kultur- og naturverdier. Dersom Sigdals ansvarlige politikere ikke innser hvor begrensningene for deres lokale råderett går, må Fylkesmannen, eventuelt etter instruksjon fra overordnede departement, sette en stopper for det prosjekterte tivoli-anlegget.
Les mer om at via ferrata-anlegget må behandles på nytt av kommunen.
PS, Ralph, vi hadde jo gleden av å gjøre 2. bestigning av Andersnatten sammen med Anders Opdal i 1965 – uten å etterlate oss spor!
vi – det forplikter til å stå opp for en venn i nød!
