Det stilles mange kritiske spørsmål fra klatrere til de som bygger via ferrata på Andersnatten. Selv mener jeg det er helt unødvendig at vi skal bygge store installasjoner i naturen, spesielt under argumentet om å få flere ut i naturen. Jeg føler at vi klatrere malt oss opp i et hjørne.
Vi plasserer bolter for å sikre oss, noe som uten tvil gjør det vanskeligere for Ola og Kari Nordmann å skille klatring fra via ferrata. Samtidig er det klart at vi klatrere, voktere av den eneste gode etikk, klarer å skille disse fra hverandre. Og, vi liker å mene, som Peter Wessel Zappfe, at klatring skiller seg fra annen sport som bokkøl fra champagne.
Når sant skal sies, er det vel også sånn at vi liker oss best alene i veggen.
NKF skrev et skikkelig bra innspill til Sigdal Kommune der de utdyper klatreres synspunkt. Det er slike handlinger klatrenorge trenger nå. Marius Morstad har vært en innbitt og synlig motstander helt siden saken ble kjent, og når Nils Faarlund også melder seg på denne debatten er det veldig positivt. Uttalelser fra disse legendene er veldig bra for debatten.
Allikevel er det antakelig handling fra de store organisasjonene som har mest tyngde hos beslutningstakerne. Vi kan alle være enige i at uttalelsen fra NKF kunne kommet tidligere, men det er ingen grunn til å dvele ved dette når forbundet har tatt selvkritikk på akkurat det. Nå skal til og med saken behandles på nytt hos plan og bygg, og det er grunn til å tro at NKF og kanskje NTK får være parter i saken under neste behandlingsrunde.
Med NKF sitt innspill virker det som om noe er på gang, forhåpentligvis gir også Nils og Marius sine bidrag vår sak mer tyngde.
At vi som enkeltindivider kommer med innspill, tanker og ikke minst minner organisasjonene våre om å ta tak er viktig. Samtidig synes jeg ikke alle innspillene rundt dette som bidrar til noen løsning eller samler partene rundt et bord for en samtale. Lukkede forum på nettet kan være med på å øke polariseringsgraden rundt debatten.
Jeg har lyst til å slå et slag for å lytte til den andre parten og se om ikke vi kan møte de på noen punkter. Kanskje vi klatrere har noe å tilføre. Vi har jo gått den lange veien fra drømmen om et fjell til å faktisk bestige det, så hvorfor ikke hjelpe nybegynneren? Være litt vegledere som Nils Faarlund ville kalt det.
I perioden mellom 2017 og 2020 var jeg med på å lage en ny rute på Andersnatten. En klatrerute. En fullbolta rute, etablert topp-down. Da hun var ferdig kalte vi henne Eira, hun står i grad 7+ og er på ca. åtte taulengder. Noen kaller det dårlig stil, mens andre roser innsatsen vår. Det vi uansett ikke kommer unna er at fremgangsmåten reduserer forskjellen på klatring og via ferrata, og at det er bedre stil å gjøre en førstebestigning fra bakken og opp.
Andersnatten har en lang historie med klatring, og historien spenner seg over en periode hvor utstyr, metoder og risikovillighet har utviklet seg. Jeg tør påstå at rutenes karakter har endret seg i stil med klatrernes generelle utvikling, utstyr og samfunnet forøvrig. Det er flere bolter på de nye rutene enn de gamle, men bolter finner vi på langt de fleste rutene.
Tilskuddet av nye ruter på Andersnatten er rimelig beskjedent, cirka en rute per tiende år de siste 30 årene. Det er tre ruter. Det er ingenting. Den moderne klatrer er mer opptatt av å klatre enn å utvikle nye ruter og nye eventyr, og det er en helt ærlig sak.
Men, det betyr at nye ruter får litt oppmerksomhet når de kommer. Vår Eira ble feiret med en liten sak i Aftenpostens Magasinet og ble samtidig kalt «en rute fullstendig uten ambisjoner» fra enkelte i klatremiljøet. Den Sorte Stripa fikk lite omtale, men den første fullboltede ruta Andersnatten 2000 ble slaktet fordi det var så tett mellom boltene. Noen påstod nylig at den er en via ferrata, noe de fleste klatrere forstår at den ikke er.
I dag trekker enkelte klatrere paralleller mellom boltede ruter og via ferrataer. Langt på vei de fleste klatrere mener likevel det er lett å skille de, men Ola og Kari opplever selvsagt at disse stilartene er slående like. Det er jo likheter, og det er ikke vanskelig å forstå Ola og Kari. Jeg skal være den første til å innrømme at vi har tilrettelagt for klatring ved å bore hull, lime inn bolter og fjerne store steiner som er til fare for de som klatrer. Og med det som bakteppe har redusert forskjellen mellom via ferrata og klatring.
Jeg synes Robert Caspersen sa det så enkelt og fint i DNT´s podcast Utestemmer. Jeg husker ikke ordrett, men han sa noe sånt som at han skulle ønske bolter ikke fantes. "Det ville gjort alt så mye enklere". Greit med bolter i byggebransjen og sånn, men vi skulle ikke ta de med til fjells. Der skulle klatring bare foregått på naturlige sikringsmidler.
Det Robert sier her ville fjernet disse diskusjonene om bolter på klatreruter, og kanskje om via ferrata. Samtidig er jeg overbevist om at vi hadde hatt andre diskusjoner og uenigheter. Kanskje ville etikken blitt at det var bedre å bruke slynger rundt utspring enn å legge tekniske kiler eller kamsikringer. Jeg vet ikke. Den verden ble det ikke noe av her i Norge, men vi ser jo diskusjoner på ulike nivå i ulike land. Elbsandstein i Tyskland hvor det ikke brukes bolter eller noe metall mot steinen er ett eksempel. Og vi trenger ikke reise lenger enn til Bohuslän i Sverige for å se noen ta et tydelig standpunkt rundt etikk- og tilretteleggingsspørsmålet.
Tilbake til Andersnatten
La meg ta oss tilbake til temaet som er via ferrata på Andersnatten. Jeg har lyst til å belyse noen elementer som jeg mener vi som klatrere kan formidle til Ola og Kari på en diplomatisk måte for å opplyse de litt. Og bare for å være tydelig på en ting; Jeg er for å bevare Andersnatten som den klatreperlen den er idag slik at eventyret fortsetter å leve bare et steinkast fra storbyens hektiske realitet. Og, ja, for deg som lurer så ønsker jeg at arbeidet med via ferrataen stanses, men jeg ønsker å være «for noe» fremfor «mot» motsetningen.
Her er noen stikkord som for meg er viktige når jeg skal skille via ferrata fra klatring - Inngrepsgrad, brukerens ferdighetsnivå (kompetansekrav), brukerens forståelse av risiko (risikoforståelse) og naturens egenverd.
Inngrepsgraden er så ulik at det er en virkelig stor forskjell. Vi klatrere klatrer kun på naturen, vi bruker de formasjonene som naturen tilbyr oss til å holde oss på veggen. Bolter forekommer, men vi bruker de kun til sikkerhetssystemet vårt. Boltene er ikke del av progresjonssystemet. Allerede her faller Ola og Kari av og spør - “hvorfor holder dere ikke i boltene?”
De fleste via ferrataer legges i terreng som er så bratt og vanskelig at det må etableres trinn, stiger, plattformer og andre hjelpemidler for å muliggjøre progresjon for de som er brukere. Dette kommer i tillegg til bolter og en sammenhengende wire fra topp til bunn. Wiren og boltene er sikkerhetssystemet. Via ferrataer kan man se fra lang avstand, boltene på en klatrerute må du veldig tett på før du kan se, og det er ikke alltid opplagt hvor du skal klatre.
Å klatre i en stige og gå på en plattform skiller seg i stor grad fra å bevege seg kun på naturens formasjoner.
Kompetansekravet for å klatre så godt som alle klatrererutene på Andersnatten er så høyt at svært få ukyndige legger i vei. Dette fører til en viss eksklusivitet, noe enkelte krefter i samfunnet er sterkt imot. Fordelen med dette er at det sikrer en langt lavere grad av risiko som igjen fører til lavere grad av hendelser og potensielle statsfinansierte redningsaksjoner. Ola og Kari legger med andre ord ikke i vei før de er rimelig sikre på at de har forutsetningene som skal til.
De fleste er innforstått med at de bør trene litt før de skal gå Birken eller sykle Trondheim-Oslo, så hvorfor skal plutselig bratte, vanskelig og potensielt livsfarlige fjellsider tilgjengeliggjøres for alle? Vi forutsetter jo også at folk har lappen før de får lov å kjøre bil.
Risikoforståelse er et begrep klatrere fort blir tvunget til å forholde seg til. Gjennom år med klatring lærer vi oss å vurdere risikoen i ulike situasjoner. Det er mye av utfordringen rundt klatring, og et aspekt Ola og Kari ikke har satt seg inn i for den aktuelle aktiviteten.
Vi søker det vanskelige og potensielt farlige, det som er litt utenfor komfortsonen. Og når vi kommer dit gjør vi alt i vår makt for å redusere faren til et nivå vi kan håndtere, og ikke minst overleve. Det er dette som er med på å gjøre opplevelsen så sterk.
Kompetansen rundt risikobegrepet setter oss i stand til å vurdere konsekvensene av de ulike situasjonene vi vurderer å sette oss i. Dette gjør at vi tar overveide beslutninger ut fra det situasjonsbildet vi har.
Det er ofte grunnen til at vi velger å ikke klatre et fjell eller den ruta vi hadde planlagt. Hvor mange klatrere har ikke kjørt til Romsdalen for å returnere slukøret hjem på grunn av vær, forhold eller en realisering om at «nei, det ble for heftig».
En sylfersk via ferrata-løve har liten eller ingen bakgrunn for å kunne vurdere risikoen i aktiviteten. De fleste forstår at dersom de faller helt ned så er det enden på visa. Men, hva med alle de andre farene? Den mest opplagte faren har man jo verktøy for å håndtere, og man blir fortalt at det er helt trygt. Hva med alt det uforutsette, det vi klatrere har brukt årevis på å forstå, og som ikke engang blir tenkt på. Det er langt fra ufarlig å klatre en via ferrata, men siden det er et kommersielt tilbud som er tilrettelagt for alle oppleves det som helt trygt. Det er jo tross alt en stige og en wire som leder til topps; da er det vel bare å sette i gang da?
Det er åpenbart at via ferrata har et enormt skadepotensial, og det er kún et tidsspørsmål før vi får vår første dødsulykke her i Norge. Hvilken redningsplan har Kari for Ola når han står der med noe så trivielt som et overtråkk midt i det bratteste partiet mens tordenværet samler seg over Andersnatten? Langt på vei de fleste alvorlige hendelser på en via ferrata må løses med alpin redningsgruppe og/eller helikopter. Er det riktig å kalle ut frivillige redningsfolk og en statsfinansiert redningstjeneste til en fornøyelsespark som noen tjener penger på? Burde ikke de kommersielle tilbudene være selvhjulpne?
Jeg synes ikke det er en sort-hvitt diskusjon rundt via ferrata og tilrettelagt friluftsaktivitet, den er full av gråsoner. Som klatrer må jeg likevel si at det som skjer på Andersnatten nå er mer svart enn grått.
Naturens egenverd
Hvis målet er å aktivisere folk, skape et tilbud og bruke den fantastiske naturen i Sigdal kommune til å tjene litt penger så er det mye annet som kan gjøres. Å gi «ikke-klatrere» en klatreopplevelse for livet på Andersnatten er både enklere og billigere enn en via ferrata.
Jeg har gått én via ferrata én gang. Det var i forbindelse med et jobbarrangement. Jeg tenkte det kunne bli artig, men ble ekstremt skuffa. Det eneste jeg følte jeg gjorde på den turen var å klippe inn og ut karabinere langs en wire. Det ble et enormt fokus på den wiren. Det ble en rimelig kjedsommelig aktivitet i seg selv, og jeg følte meg langt fra naturen. Det føltes litt som å se på naturen gjennom en skjerm. Som et filter mellom meg og naturen, og veldig lite ekte.
Jeg spør meg selv om ikke en enkel klatrerute kunne fungert like godt. Hva med en fantastisk natur-klatretur på klatregrad grad 2-3 opp den bratte siden mellom trær, hyller og andre naturlige formasjoner. Dette vil trekke bedrifter, familier og lignende til Sigdal på samme måte som en via ferrata. Det vil også trekke på enda flere klatrere, og kunne gitt jobb til flere guider. Og jeg er sikker på at opplevelsen vil kjennes langt mer ekte for gjesten.
I tillegg kunne Viken Fylke, Sigdal Kommune og Sigdal Aktiv vist at de følger med i timen hva angår naturvennlig ferdsel, miljøbevissthet og naturturisme. Via ferrata er et importert begrep som fort har blitt populært, og alle skal ha en bit av den kaka - akkurat nå.
Så hvorfor ikke lage et eget opplegg basert på våre egne friluftstradisjoner? Økonomisk sett billigere, lavere kost for naturen og det har ingen konsekvenser dersom det ikke blir en suksess. I tillegg gir det deltakeren en langt større opplevelse helt uten at det krever noe mer. Det er ikke noe vanskeligere å klatre Halls Renne på Romsdalshorn enn det er å gå en via ferrata. Turen er allikevel mye lenger, krever mer av guiden og det er vanskeligere å komme seg ned igjen. På Andersnatten ville en enkel klatrerute ha kort anmarsj, fantastisk utsikt enkel retur og være kort fra storbyen. Det er jo bedre enn et kinderegg!
Tenk hvilken status Sigdal hadde fått! De hadde gått sin egen vei og satset på det naturvennlige fremfor det destruktive. De kunne vist alle at naturen er god nok som den er og at man ikke trenger å tilrettelegge den for at den skal ha verdi.
På en sånn rute er det deg selv i møte med naturen på dens premisser, ikke naturens vanskeligheter justert for å møte dine manglende evner. Gjesten blir mer tilstede, og slipper å primært drive med inn og utklipping av karabinere langs en wire. Det ville åpnet for spørsmål som - “hvor går veien videre?”, “tror du jeg klarer det vanskelige punktet på fjerde taulengde?” eller tips om hvor de beste takene er. Dette er elementer som skaper det eventyret klatring faktisk er. Samtidig kunne klatrere og Sigdal Aktiv sine gjester delt den samme opplevelsen og hatt noe å snakke om.
Og ja, jeg ser dobbeltmoralen og utfordringen med å si dette samtidig som jeg sitter med Eira og flere andre ruter på samvittigheten. Jeg må allikevel få lov til å mene at via ferrata skiller seg dramatisk fra en boltet klatrerute, uansett hvilken førstebestigningsstil den har.
Men, kan vi ikke slutte å syte på nettet, og heller sette oss ned rundt et bord og snakke om dette som voksne? Komme med konstruktive innspill og korrigere hverandre der vi ser muligheter for forbedring. Kanskje vi kan veilede hverandre litt, istedenfor bare å kritisere.
Jeg har snakket litt med Flemming i Sigdal Aktiv. Han virker som en bra fyr som er åpen for andre måter å gjøre ting på. Vi snakket om hvilke alternativer det finnes til via ferrata, hva som egentlig er målet og flere andre ting Sigdal Aktiv kan gjøre for å gi folk spennende opplevelser uten av vi gjør irreversible inngrep. .Jeg er sikker på at å holde en god dialog med ham og de andre lokale er eneste vei til mål her. Og hvor er målstreken egentlig?
