Andersnatten-grunneiere insisterer den 1/7/22 på sin rett til å anlegge «jernveg» (italiensk: via ferrata) i en ikonisk fjellvegg i sitt tilsvar til mine motforestillinger i norsk-klatring.no av 23/6/22.
Jeg takker for anerkjennelsen av Norges Høgfjellsskoles halvt hundreårige arbeid for norsk friluftslivstradisjon og den frie naturens egenverdi! Jeg bifaller fra min side ellers den «research» som grunneierne har drevet for å dokumentere utbredelsen av borebolter i en legendarisk fjellvegg de senere år.
Så langt er vi forlikte. Men – når det gjelder forståelsen av grunneieres sjølråderett (jf. gjennomslaget for øko-filosofisk tenkemåte i Norge etter Mardøla-aksjonen 1970), omgangen med norsk natur- og kulturarv, grenseoppgangen mellom friluftsliv og idrett så vel som analyse av samfunnsnytten og privatøkonomisk lønnsomhet av «naturbasert reiseliv» skiller tankebanene til Andersnattens Venner seg grunnleggende fra utbygningskåte sigdølers synsmåter.
Forståelsen av grunneiernes sjølråderett Andersnatten-grunneiere insisterer på sin rett til anlegg av via ferrata-anlegg – entringsanlegg - er vel et norsk ord som best beskriver en slik installasjon av tonnevis av stålarmatur og svære trekonstruksjoner. Hadde ikke fjellklatrere varslet, er det mye som taler for at det for lengst hadde lykkes å virkeliggjøre et tivoli-anlegg i en av Norges mest ikoniske fjellvegger. Uten hensyn til at Andersnatten (733 moh) hadde status som LNF-område (i utgangspunktet underlagt et generelt bygge- og anleggsforbud, unntak: Direkte tilknytning til landbruk eller stedbunden næring), gjorde event-firmaet Sigdal Aktiv AS inngrep i fri natur til en fakturert verdi av kr. 840.000,– .
Dette berettiger etter Andersnattens Venners syn til betegnelsen «hensynsløs». Det er vel ingen utilbørlig språkbruk, når det dreier seg om å omgå Plan- og bygningslovens bestemmelser, og da også i strid med Sigdals egen kommuneplan. Sigdal Aktiv AS tok til slutt inn over seg at loven satte grenser for hva grunneiere kan tillate seg. I to omganger høsten 2021 søkte de Hovedutvalg for næring og drift om dispensasjon fra kommuneplanens arealdel og vant hjemmeseire. Vedtaket ble da påklaget av Norges Klatreforbund (i 2020 med 193 klubber og 25 984 medlemmer), Andersnattens venner og en rekke andre nasjonale og lokale naturvern- og friluftslivsorganisasjoner. Følgen ble at Statsforvalteren for Oslo og Viken den 11/2/22 avslo søknaden om dispensasjon med understrekningen: «Vedtaket er endelig og kan ikke påklages videre».
En ilter ordfører, Tine Norman (Sp), erklærte freidig i BygdePosten etter avslaget at «Vi finner oss (således) ikke i at dispensasjonsvedtaket vårt nå er opphevet», tok saken til kommunestyret (der Sp har 11 av 21 representanter) som vedtok å sende «Begjæring om omgjøring av Statsforvalteren i Oslo og Vikens vedtak om opphevelse av gitt dispensasjon til opprettelse av Via Ferrata på Andersnatten i Sigdal kommune» til Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD). Det store spørsmålet nå er om et Sp-styrt KMD vil prioritere kultur- og naturverdier, eller ta hensyn til grunneieres nærsynte egeninteresser?
Omgangen med norsk natur- og kulturarv
Sigdal er en privilegert kommune med Andersnatten i sin naturarv og Theodor Kittelsen (1857-1914) og hans krets av Sen-romantikkens fremragende kunstnere som preget deres kulturarv. På arvinger hviler det et stort ansvar. De kan opptre som Per og Pål og sette arven over styr, eller som Askeladden med hans livlige fantasi og grensesprengende evner, finne svar på tidens «utfordringer» – Kittelsen er jo også Norges fremste billedmessige skildrer av Askeladden!
Som en av Andersnattens trofaste venner siden jeg sammen med gode taukamerater i 1965 gjorde andrebestigning av originalruten fra krigens tid, appellerer jeg til verdibevisste naboer til Kittelsens Lauvlia i «Kunstnerdalen» om å sette en bom for en Per-og-Pål-grupperings monstrøse «jernveg»-planer. Verdiskaping i Bygde-Norge i våre krisetider krever kultur- og naturvennlige, kortreiste originaler, ikke klønete forsøk på å lage pengemaskiner som gjør fri natur til Apparatenlandschaft (jf. fjellklatreren og filosofen P. W. Zapffe) og gir lokal kulturarv et grunnskudd.
Grenseoppgangen mellom friluftsliv og idrett og fjellklatring i den norske friluftslivstradisjonen er forankret i 1800-tallets kunst og filosofi som sto for menneskeverd og naturverd: Romantikken. Det forutsetter at ferdselen foregår i fri natur – det vil si natur som har fått beholde sin opprinnelighet uten merking – jf. «kritt», borebolter eller faste installasjoner som en «jernveg», med personlig ansvar for sikkerheten ved ferdsel under livsfare i stupene.
Fjellklatrertradisjonens verdiorientering bekreftes i dag av vitenskapens forklaring på belønning for læringslyst i møte med menneskehetens opprinnelige hjem – fri natur. Tilrettelegging avskjærer den gledelige bekreftelsen for våre oppdagelser i naturmøtet. Blikket for vegvalg og kyndigheten i å håndtere sikringsmidler er også kilder til den mestringsgleden fjellklatring gir.
Med fremveksten av markedsøkonomien mot slutten av forrige århundre fulgte en «sportifisering» av friluftslivets mange ytringsformer (jf. NIH-idrettshistorikeren Matti Goksøyr). Skivandring ble til langrenn i preparerte spor, vandring i skogen til konkurranseidretten orientering og ferdsel i stupene ble til sportsklatring på tilrettelagte klipper, sikret med borebolter. Med «sportifiseringen» fulgte kommersialisering – jf. for eksempel brattkjøringsanlegg for ski, monopolisering av produksjon og salg av utstyr. Fri natur blir «omstrukturert» til arena, og forholdet mennesker i mellom til en alle-mot-alle kamp.
Analyse av samfunnsnytten av «naturbasert reiseliv»
Vi har her med en bransje å gjøre som har hatt stor fremgang verden over de senere år i land som leder an i overforbruk av naturens goder. Det har ført til at det som i Romantikkens tid inspirerte en ny trend for dannelsesreiser til storslagne fjellandskap, har utartet til alle slags tivoli-påfunn fra nye aktører for få del i profitten i en internasjonal vekstbransje. Når vi omtaler moderne utgaver av via ferrata som en tivoli-aktivitet, kommer det av at det er en hjertet-i halsen opplevelse ut fra en simulering av livsfare. Det gir dopamin-rus, men ikke den dype gleden som naturmøtet i fjellklatring åpner for.
Når «jernveg»-entreprenøren som er engasjert for Andersnatten-prosjektet, Runar Carlsen i Norsk Boltefond, påstår at denne slags fjellentring er klatring, er det et utsagn som vist over, er uten hold i virkeligheten – jf. den store oppslutningen internasjonalt om våre tradisjonelle verdier.
I løpet av det siste tiåret har vi sett hvordan kommuner på Vestlandet med sine tourist-hotell fra tiden for dannelsesreisene til fjells, men også oppkomlinger i bransjen som den fremgangsrike heise-dalen Hemsedal, har investert i «jernveger». Kommuner med cruisebåtanløp har titusener av potensielle kunder for slike forsøk på å berike seg på ufruktbar natur, men erfaringen fra Hemsedal som også har et antall besøkende av samme størrelsesorden, er at få lar seg friste. Likevel melder glade amatører i turistbransjen som event-selskapet Sigdal Aktiv AS seg nå på med «spekkhogging» av vårt tradisjonelle friluftsliv.
Denne nykommeren i turistbransjen forespeiler tilflytting og arbeidsplasser, basert på et fremmedelement i lokal kultur og fri natur som ligger utenfor deres kompetansefelt. Suverent ser selskapet bort fra å gjennomføre en sakkyndig kost/ nytte-analyse for samfunnsnytten, der trafikk-grunnlag og sesongarbeidsplasser pris-settes, og verdien av Andersnatten – kommunens legendariske natur- og kulturarv – tas med i betraktning. Event-selskapets forsøk på analyse av samfunnsnytten er ikke annet enn gjetninger og løse påstander. Lettvint velger de heller å forespeile en lønnsom fremtid med moderne honnørord som attraktivitet, tilflytting, folkehelse og arbeidsplasser – herunder ny næring, særlig for ungdom. Tap av omdømme og fri natur forbigås i stillhet. Til ettertanke minner vi om: Fri natur går aldri ut på dato, og: Fri natur kan ikke produseres!
Kulturarven etter billedkunstneren Theodor Kittelsen og kretsen rundt ham er en identitetsdannende fortelling som Sigdal er alene om.
Analyse av privatøkonomisk lønnsomhet av «naturbasert reiseliv»
I Sigdal Aktiv AS´ prosjektbeskrivelse av entringsanlegget i kommunens enestående natur-arvegods leter vi like forgjeves etter en sakkyndig analyse av privatøkonomisk lønnsomhet som etter en analyse av samfunnsnytten. I stedet slår event-makerne rundt seg med henvisning til siste nytt (i Norge…) av naturbasert reiseliv som et Sesam-Sesam for privatøkonomisk lønnsomhet. Her er ikke snev av harde fakta. Så skjødesløs i satsing på ny, økonomisk virksomhet kan vel bare de være som har kommet lett til økonomisk velstand – jf. Sigdal kommune som topper listen i Norge over antall millionærer i forhold til innbyggertall med svimlende 13%, vel mye takket være grunneiere som har profittert på en nedbygging av fri natur med fritidshusvære.
Andersnattens Venner har stor sympati for lokalsamfunn som krever sjølråderett. I vårt demokrati er det imidlertid satt grenser for både kommunal og privat sjølråderett. Ut over disse begrensningene i form av lover og formelle vedtak, inngår vi som borgere i en rettsstat også i en samfunnskontrakt som forplikter oss på våre felles verdier. Det handler blant annet om vår natur- og kulturarv. Vi som forsvarer Andersnattens frie natur og omdømme, stusser i så måte over de friheter grunneiere i Sigdal tar seg.
Etter at vi har satt oss inn i styre og stell i Sigdal siden truslene mot Andersnattens egenart kom oss for øre, skjønner vi at vi her har med en landkommune å gjøre som har greid seg godt i sentraliseringens barske tider. I Forbrukerrådets kommunetest for 2019 lå dette bygdesamfunnet på en formidabel 21. plass blant landets 422 kommuner, og når det gjelder millionærer i forhold til innbyggertall, var det i Norge i 2011 altså ingen over og ingen ved siden. Mye av opphavet til denne velstanden finner vi nok i den utstrakte hyttebyggingen – 5023 i tallet i 2021 ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB). Sigdal fremstår etter dette nå for tiden med politikere som prioriterer økonomisk vekst og viser liten forståelse for følgene av næringsliv med tungt, økologisk fotavtrykk. Det kan vel være en forklaring på ordførerens respektløse uttalelser om statlige myndigheters vedtak i Andersnatten-saken.
Sigdals valg av kommunevåpen gir uttrykk for respekt både for fri natur og for en kulturarv med tilknytning til kulturens hjem – naturen. På kommunens nettside omtales motivet som «et gull treberg mot en blå bakgrunn; illuderer fjellformasjonen Andersnatten» (se bilde). Som illustrasjon til kommunens visjon – I Sigdal kan du skape no´ sjøl! – har man valgt Th. Kittelsens velkjente maleri av Espen Askeladd med vandrerstaven. Espen representerer sporløs ferdsel og original nyskaping. Med sine valg av visjon for kommunen, så vel som av kommunevåpen, gir sigdalssamfunnet uttrykk for en identitet og verdiorientering som i alt overensstemmer med holdningene i den norske tradisjonen for fjellklatring.
Når ordføreren rasler med sablene, er det tid for besinnelse: Følg kommunens tause majoritet som i sin tid sto bak utforming av visjon og kommunevåpen. Spar Andersnatten for nedverdigende tivoli-anlegg med en samfunnsnytte som er definert av ønsketenkning. Seriøs kost/nytte-analyse opererer som kjent med sakkyndige anslag for kroner-og-øre verdien av alle innsatsfaktorer og inntekter – og er ikke komplett før tap av kulturelle verdier og fri natur er inkludert på fullverdig måte.
Gi Andersnatten en fremtid som verdiladet symbol etter tankemønsteret til Askeladden i «Kunstnerdalen», Theodor Kittelsen: Tag dine Sko af; thi det Sted, du staar paa, er helligt!
