De vakreste former

På Kvaløya, en drøy halvtime utenfor Tromsø, ligger Hollenderan. Et knippe bratte, sydvendte granittvegger som huser klatreruter av internasjonal kvalitet. Baugen er kongeklippen blant alle klippene i Hollenderan, og av alle klassikerne på Baugen er Thanatos den ubestridelige sjefslinjen der den slanger seg snorrett opp selve baugen på Baugen. Midt på det bratteste partiet, øverst på tuppen, så i øyenfallende som en sprekk i stein kan være. Det er ikke rart at dette var en av de tidligste rutene som ble gått på Baugen. Når du står ved det bratte innsteget og ser opp ser du et hav av stein, riss og diedere overalt. Tvinger du nakken enda lenger bak, helt til det knaser litt i de øverste ryggvirvlene, ser du et svakt overhengende riss som peker rett opp mot himmelen. Dette er Thanatos – umulig å ta feil av.

Les også: Slik tar du vare på klatreutstyret

Allerede i 1980 ble linjen klatret av et stjernelag bestående av Håvard Nesheim, Svein Smelvær, Ragnhild Amundsen og Hans Christian Doseth. De klatret i to separate taulag; Romsdalingene Hans Christian og Ragnhild klatret først, mens de lokale heltene Svein og Håvard kom etter. Ruten består av fem taulengder hvor de to første går opp relativt greit terreng til høyre for den (nesten) like klassiske Flygende Hollender (6+). Svein og Håvard tok igjen Ragnhild og Hans Christian i det sistnevnte var i gang med å lede begynnelsen av fjerde taulengde, den lange, bratte cruxlengden.

Kamkiler var siste skrik på utstyrsmarkedet i 1980, hexer dominerte fortsatt på utstyrsslyngene. Risset i fjerde taulengde åpner seg svakt utover, noe som vanskeliggjør sikring med hexer og kiler. Hans Christian hadde med seg en kamkile i håndstørrelse, og for ikke å sette denne fra seg med en gang måtte han ty til teknisk klatring. Han hang litt på denne ene kamkilen, gikk et flytt eller to og tok sikringen med seg oppover. Dristige saker med lange runouts og et langt fallpotensiale skulle noe gå galt, selv for en 21 år gammel mester som Hans Christian.

Navnet på ruten stammer fra en diskusjon mellom Ragnhild og Svein rundt «Eros and Civilization», en bok av den tyske Frankfurterfilosofen Herbert Marcuse. Ifølge filosofilektoren Svein var boken «på alles lepper» den sommeren. Marcuses forsøk på å forene Marxistisk og Freudiansk teori resulterte i to motstridende navneforslag; livsdriften Eros på den ene siden og dødsdriften Thanatos på den andre. Hvorfor konklusjonen og navnet ble som det ble skal vi ikke dvele over her, men det kan være noe å tenke på i ensomme stunder på standplass.

Året etter førstebestigningen, i 1981, var Hans Christian tilbake på Baugen, denne gang med Tromsø-studenten Bjørn Braathen. Utstyrt med et fyldig kamkilerack gikk de hele ruten i fri, og superklassikeren slik vi kjenner den i dag var født. At dette var en imponerende prestasjon i 1981 er utvilsomt. Harde tider, Norges første 8-, ble gått året etterpå, på Fjell, sør for Oslo.

Siden den gang har en rekke sterke klatrere blitt grundig ydmyket i møte med den vedvarende vanskelige håndjammingen. Trange, bananformede sportsklatresko kan være svært vonde når de stappes inn i riss, og det hjelper ikke hvor fingersterk man er uten en eneste krimp i over 60 meter. Det svakt overhengende risset skrår så vidt mot venstre og åpner seg litt utover, gode jammeferdigheter er en forutsetning. Selv i dag står en bestigning på blikk høyt i kurs. Men tar du med ydmykhet og nok kamkiler vil du få en fantastisk tur i noe av det aller fineste klatreterrenget Norge har å by på. Dødsdriften er bare i navnet. Det er livet, gløden og kjærligheten du finner på Baugen.

Les også: Klatreskolen – er billig utstyr mindre trygt?

Vakker start: Matthias Gmuer og Torgrim Dahl racker opp ved innsteget til Flyvende hollender og Thanatos. Det berømte 7+-risset sees på speilet langt der oppe. Foto: Thomas Meling