Dobbel trippel på Storen, Stetind og Romsdalshorn

Store Skagastølstind (2405 moh), 7.- 9. august 2015

Min bonussvigersønn, Lars, hadde hørt mye om Storen. Mange i hans advokatlaug skryter heftig om turer i Hurrungene. (Ikke alle forteller at de snudde på Hjørnet når avgrunnen ned til Slingsby-breen ropte dem til seg.) Men skulle Lars på Storen, måtte mine andre svigersønner, Fredrik og Joachim også være med. I grunnen passet det bra. Det ville bli 60-års jubileumstur for mitt første besøk på Storen i 1955. Som co-guide hadde jeg gleden av å få med meg en annen klatregeriatriker, Knut Støren.

Tindeklubbens hytte i Skagastølsdalen satte svigersønnene i den rette stemning. De mørke panelveggene er mettet med snart hundre års fjelleventyr. Hyttebøkene rommer ordknappe notater om eventyrlige storturer: «Over Maradalsryggen og Skagastølsryggen om vinteren. Sju døgn. Storm og kaldt.»

Været kunne ha vært bedre. Av og til så vi Bandet. Toppen så vi sjelden. Høyrekneet mitt krangler, så jeg hadde fordelt klatreutstyret på svigersønnene. Skistaver hjalp til å avlaste noe. Et vindpust trakk skydekket til side og Storen viste seg et øyeblikk. Han er et fjell uten kvinnelige trekk. Han er høvdingen over Hurrungene, en kriger, en vestlandsviking, fremst i fylkingen. Kroppen bærer arr etter utallige slag. Han viker ikke for Midtmaradals- og Dyrhaugsgjengen: Før dere har felt meg, ligger det fem av dere på valen.

Snøen som falt i fjor, hadde ikke forlatt Storen. Lange snørenner dekket mye av veien opp til Hjørnet. Det sparer tid, men det betydde at svigersønnene måtte gå usikret opp bratt snø med stegjern og isøks for første gang. Heldigvis var det sikksakk-spor fra folk før oss. Knut ble sittende før han startet på snøfeltet. Lenge. Jeg lurte på om han ville la oss få forsprang. På grunn av kneet mitt, gikk vi ikke fort. Men det tok lang tid før han kom. Han følte seg svak, helt tom. Det hadde hendt tidligere. Legen hadde sagt at det kanskje var kroppen som signaliserte at den trengte noen hvilepauser når han anstrengte seg. Herregud, jeg hadde regnet med at han kanskje kunne være lead guide. Han var jo bare guttungen med sine 70 år mot mine 78. Det demret for meg at det ikke er noe ubeskjedent ønske å skulle føre mine døtres ektemenn og mine barnebarns fedre på Storen.

Skyene lukket seg om oss. Det begynte å snø lett. Svaene ble glatte. Humøret sank og ble liggende og vibrere rundt nullpunktet. Snu eller fortsette? Jeg minnet meg selv om det gamle ordtaket Per Vigerust hadde lært meg: «Lieber fünf Minuten feige, als das ganze Leben tod.» (Heller feig i fem minutter, enn død hele livet, red. anm.)

Men det var jo andre klatrere på Storen. Det hadde vi sett, både over oss og under oss. Ingen av dem hadde snudd. Hvor feig er det lov til å være? Vi detter ikke ned, tenkte jeg. Det vil bare ta litt lengre tid. Vi har mye mat. Vi får klumpe oss sammen hvis vi må overnatte.

Det sluttet å snø. Skyene løftet seg og avslørte avgrunnen under oss. På Galleriet ut fra Hjørnet falt mellomforankringen min ut. Elendig håndverk! Tauet hang i slak bue over endeløs tomhet. Jeg kunne se på Lars at han følte draget fra dypet. Det trakk i ham som vakuumsuget på et flytoalett. Han vant over frykten og holdt øynene innover og oppover, ikke utover og nedover.

Under Heftyes renne måtte vi vente på et taulag over oss. Annenmann kjempet som en løve, selv med ståslynge og taudrag ovenfra. Jeg skjønte at troen på å klatre det med fjellskoene var overmot i hybris-klassen. Svaskoene mine hadde jeg satt igjen på Hjørnet. Heldigvis var Knut fortsatt der, slik at de kunne sendes opp i stafett.

Lett er Heftyes renne ikke. Hvorledes Heftye & co klatret den for mer enn hundre år siden, skjønner jeg ikke. Men svigersønnene kom i grunnen skuffende greit etter. Storen åpnet seg for oss. Det var ikke som for 60 år siden. Den gangen hadde vi gått to fantastiske uker i Jotunheimen. Det var sommeren med århundrets hetebølge, ikke en sky på himmelen. Vi hadde kravlet oss opp på et utall fjell. Fra hver topp så vi Storen i det fjerne. Den ble vår umulige drøm. Uten utstyr plundret vi oss opp til Heftyes renne. Jeg sto på skuldrene til Dag og lurte på om jeg turte å fortsette. Da kom to klatrere ned fra toppen og kastet et tau til oss. Drømmen ble virkelighet. Jeg var som i rus. Storen satte en sprøyte med fjelldop i meg. Den virker enda.

Men jeg kjente nå også på noe annet. Lysten på turen og på å komme opp var blandet med en følelse av sårbarhet og en slags indre motstand. Den ungdommelige opplevelsen av uovervinnelighet og udødelighet var borte. Fingrene ble våte og kalde i møtet med vått fjell. Hva hvis det kommer mer snø? Finner vi veien ned igjen i tåke og snødekket fjell? Ville jeg overleve en natt i vind og vått?

Svigersønnenes ufiltrerte begeistring over å komme opp, ble min belønning. Lars, som hadde nedkjempet sin høydeskrekk, var euforisk. Jeg gledet meg med ham. Uroen slapp taket. På toppen fikk vi både litt sol og noen snøfiller, ikke truende, mer som et lite vink; det er kanskje på tide å komme seg ned.

Returer er lange. Fem mann som skal fire seg ned, tar tid. Jeg tenkte etapper, unngikk å tenke på den laaaange veien helt ned til hytta. Første mål er rapellen under toppen. Andre etappe er svaene. Tredje etappe er snøfeltene; høyrekneet protesterte ivrig. Hytta på Bandet er fjerde etappe; sjokolade og vann. Øvre Skagastølsvann er nest siste etappe før sjarmøretappen inn til hytta. 

Svigersønnene var allerede på plass. Storen hadde trukket sceneteppet til side og solte seg i sen aftensol. Lars hadde funnet fram sølvlommelerka si med single malt whiskey. Et fingerbøl smakte vidunderlig. Sekstiårs-jubileum smakte bittersøtt. Stolt over å ha gjennomført, ja. Vemodig, kanskje er det siste gang?

Stetind (1392 moh), 14.- 16. august 2015

Christian fylte 60 og hadde invitert venner til en kombinert guttetur og bursdagsfeiring i Sveits. I et lunsjmøte fortalte han meg om planene. Han må ha sett at lengselen lyste av meg, og spurte om jeg hadde lyst til å være med. Om jeg hadde lyst til å være med på en tre-dagers vandretur i Ober-Engadin i september? Hjernen min fortalte meg at det ville være dårlig gjort å ta fordel av et vakkert, men impulsivt tilbud. Hjertet mitt hylte: Ja, ja, ja! Og slik ble det.

Takknemlighet og glede over turen sørget for å skape balanse. Christian trenger ikke ting. Men jeg visste at han har drømmer. Han har vært på Storen og på Romsdalshorn. Et litografi av Stetind og et tilbud om å ta ham på toppen, ble bursdagsgaven. Sentrumsblink! Han hadde et tilleggs-ønske: Om han kunne få ta med seg to fjellvenner, Fredrik og Walter. På det tidspunkt hadde jeg så mye bursdagsvin innabords at svaret ville ha vært ja til det meste.

Stetind har en utpreget maskulin reisning når du ser den fra nord-vest. Herfra er han en usedvanlig vakker og høyreist mann. Det er noe playboyaktig over ham, nesten som en mannlig modell eller en mannequin på cat-walken; crew cut hår, renskårne trekk, feilfri hud, ingen make-up, blikket festet fjernt over hodet på de beundrende tilskuerne. Han ser over Vestfjorden til Møysalen: Jeg kommer en tur i kveld. Er du rede?

Eller kanskje skyldes hans utilnærmelighet og tilsynelatende arroganse at han faktisk er pukkelrygget. Du ser ham ikke lett bakfra. Han skjuler Halls fortopp under en vid kappe som dekker ham helt til knærne. Og en god kamerat, Presttind, står som en skjermvegg og dekker ham fra øst.

I min fjellhukommelse står det en stor, selvbygget varde merket Stetind. Sammen med Arne Næss sr. og Kjell Friis Baastad gjorde jeg første vinterbestigning i 1963. Fjellet var uinntagelig innpakket i sukkersnø. Etter å ha brukt en dag på å prøve å grave fram de «seks-åtte forbitrede fingertupptakene», snudde vi. Måtte vi gi opp hele prosjektet? I snøhulen om kvelden forslo jeg for Arne og Kjell: Hva med å kaste isøks opp over Mysosten? Hvis den fikk feste, kunne vi gå opp langs tauet med prusik-knute. Forslaget fikk ikke jublende mottagelse. Arne minnet meg på Carl Halls uttalelse da han i 1889 sto på østfortoppen, som bærer hans navn: «Hvis nogen gav meg valget mellem at bli skutt og at bestige den mysosten, saa vilde jeg uten betænkning svare: skyt!» 

Etter litt overtalelse, gikk Arne og Kjell med på å slå kron og mynt. Ikke med et pengestykke, men med isøks. Neste morgen kastet jeg en snurrende isøks høyt til værs. Avtalen var at hvis den landet med øksehodet i snøen, så ga vi opp, men hvis den landet med spissen ned, så skulle vi prøve min metode. Jeg visste at sjansene var små. Øksehodet er tungt og vil normalt være nederst. Men Stetind hadde bestemt seg, den var klar til å vinterbestiges. Isøksa sto rett opp med spissen dypt nede i snøen. Isøkskastingen og prusik-klatringen opp Mysosten var makeløs; besettende og antagelig livsfarlig. Den vidunderlige følelsen når spenningen, uroen og frykten slipper taket og lettelsen, stoltheten og livsgleden skyller gjennom kroppen, er orgastisk og avhengighetsskapende.

Christian, Fredrik og Walter er spreke 60-åringer. Med henvisning til mitt dårlig høyre-kne, lastet jeg klatreutstyret over på dem. I tillegg regner jeg med at hvert år etter fylte 60, svarer til minst ett kilo i ryggsekken. Jeg bar altså i virkeligheten mer enn 15 kilo tyngre enn dem. Det kjentes; jeg gikk foran for å holde tempoet nede. I tillegg var beina fortsatt tunge etter turen på Storen helgen før. Med oss hadde vi en god, yngre klatrevenn som co-guide, Arne Larsen. Han har nettopp gitt ut en vakker bok om Storen. Kanskje kommer det en om Stetind?

En tur på Stetind er omtrent som å være invitert til en komplisert audiens hos Kongen. Du går fra rom til rom i spiral rundt og oppover fjellet. Dine akkreditiver blir sjekket, du gjør reverens og blir vist videre. 

Stien fra parkeringsplassen i nord-vest, gjennom den frodige bjørkeskogen, er første sal opp til 400 meter. Derfra går du langs lubne lyngrabber inn under Sydveggen opp til Svartvannet på 700 meter. Underveis snubler du regelmessig fordi du ikke kan la være å se opp på Arne Næss sin rute gjennom Sydpillaren. Den løfter seg i snorrett linje til toppvarden. 

Fra Svartvannet vises du til en bratt, litt rufsete renne opp til neste etasje i 1000 meters høyde på østryggen. Tid for litt mat og vann. Herfra til Halls fortopp går du i en vakker, steinsatt slottstrapp. 

På fortoppen oppdager du at døren inn til audienssalen står åpen. I enden av den vidåpne, men knivskarpe mottagningskorridoren står Kongen, rolig og rank. Du er ventet, men må gjennom den siste kontrollen. Ved Mysosten må du vise fram at du har Brattkort utstedt av Norsk Klatreforbund før du får slippe til på «de seks-åtte forbitrede fingertupptak». 

Christian, Fredrik og Walter har alle yrker som gjør at tilværelsen regelmessig er loddrett. Det ble akseptert som adgangstegn. De gjorde ikke skam på følget. Uten å holde i slynger eller kiler, klatret de tilsynelatende uten å være presset over tusen-meter-svaet. Under dem var avgrunnen absolutt. Tauet sikret mot død, men ikke mot skremmende utglidning eller tap av stolthet.

De siste 100 meterne opp til den skiferlagte, vidstrakte og himmelhøye audienssalen får du gå i fred og tenke på hva du skal si til Kongen når du møter ham. Det du hadde tenkt, forsvinner for deg når han rekker deg hånden og viser deg sitt rike: «Vestfjorden og Lofoten», sier han, «fra Røst til Svolvær, har du noen sinne sett maken?» «Og, se her» sier han og bøyer seg ut over Nordveggen, «Trollveggen og Kjerag var klatret hundre ganger før noen våget seg opp her.» Han setter seg og undrer: «Hvordan er det med Arne Næss og han Zapffe, det er så lenge siden jeg har sett dem?» De er dessverre døde, sier jeg, men de har sunget de vakreste sanger om deg. De lever evig.

For gamle knær er nedturen dobbelt så lang som oppturen. Spørsmålet ble påtrengende: Hvorfor gjør jeg dette? Er det fordi mennesket, som noen mener, genetisk er laget for et liv i fri og udisiplinert natur? Eller er det for å oppleve den ekstatiske mestringsfølelsen og livsforsterkelsen ut mot grensen for utslettelsen? Eller er det for å kunne nyte den intense og opphøyede skjønnheten av en solnedgang i en vugge mellom fjellene i Lofot-veggen? For meg blir både Mallory`s: «Because they are there», og Arne Næss´ «Det var ikke vi som begynte å klatre; det var dere andre som sluttet», bortforklaringer, forsøk på å unngå å svare. De ærlige svarene er individuelle. Jeg aksepterer ikke at noen svar er høyverdige, mens andre er mindreverdige. Mitt eget svar er at selv om utsikten fra et høyt fjell kan være forjettende, så har ikke det vært en hoveddrivkraft. Heller ikke kjenner jeg et nedarvet behov for et liv i pakt med uberørt natur. Det var ønsket om å komme til topps på et tiltrekkende fjell, som ga lysten, kraften og viljen. Men det var ikke nok at «they are there», det må ha kostet, kroppen må kjenne at den har gitt noe, kanskje alt den har. Usikkerheten, tvilen på om det går, klumpen i magen, av og til kontroll av frykten, det å fastholde at 10 meter fra toppen ikke er befriende, du må HELT opp. Det er bare det som gir meg den totale friheten, det som tømmer kroppen for lengsel og spenning, og som fyller hver eneste kropps-celle med følelsen av utfoldelse, oppfyllelse og ro. 

Men hva med samværet, kameratskapet, taulaget? Jeg har mine beste venner blant klatrekompisene. Og de sterkeste og mest levende utfoldelser og minner er knyttet til fellesskap om intense og minnerike klatreturer. Likevel er klatringen for meg uansett en ensom greie; det dreier seg om mitt personlige møte med fjellet, med veggen, med klatringen og med meg selv. 

Romsdalshorn (1550 moh), 21.- 23. august 2015

Opera-arien «La Donna e Mobile» betyr visstnok at kvinner er flyktige. En mer moderne oversettelse er: Damene er i farta. Her følger en tur med to av dem.

Kulturminister Thorild Widvey er en sprek dame. Styrelederen i Turistforeningen, Berit Kjøll, hadde utfordret henne til en bratt fjelltur til dronningsetet i Romsdalen, Romsdalshorn. Dette er modige jenter. Thorild har hoppet tandemhopp med fallskjerm fra fly, men har ikke klatret. Berit har klatret, men har høydeskrekk. For meg passet Romsdalshorn som hånd i hanske. Da kunne jeg få De Tre Store på tre helger. Hvis været ville. Stein P. Aasheim sa ja til å være med for å sikre at damene fikk en tur de ikke glemmer.

Der Nordveggen reiser seg, sa Stein at vi sparer tid hvis vi går usikret et stykke til. «Men bare si fra hvis dere vil ha på tau.» Det rykket litt i Berit. Men siden Thorild uten nøling fulgte Stein, pakket hun inn høydeskrekken og fulgte på. Vi organiserte oss i to taulag i den bratte veggen. Stein forsvant opp det lille overhenget og ble borte for oss. Kulturministeren imponerte, hun mestrer det meste, sterk og modig. Styrelederen i DNT er vant til det bratte, mens det vertikale for det meste et fremmedelement. Hennes verden er stier med rødmerket T. Men hun er ærekjær, viljesterk og supersprek. Hun hadde bare én bønn: «Ikke gå lenger enn at jeg kan se deg.» Selv om det betydde litt korte taulengder, var det et beskjedent ønske.

Jeg har gått Nordveggen før, for 59 år siden. Jeg husket det lille overhenget som vanskelig, og var litt spent. Det ville jo være flaut å streve der når kulturministeren hadde greid det så greit. Men innendørstreningen med Geriatrisk Klatrecompagni på Klatreverket hadde gjort underverker. Det var ren, uforfalsket fornøyelse. Siden Berit kunne se meg og få litt oppmuntring, kom også hun overraskende lett etter.

Neste taulengde går rundt et hjørne. Jeg forsvant ut av syne for Berit. Jeg kunne høre at hun ikke likte seg. Kvinner har ikke samme press på seg til å være uberørte av frykt. De overvinner sin redsel ved å snakke om den. Berit fortalte om den lammende opplevelsen av å bli forlatt midt i en skremmende fjellvegg. Hva hvis noe skjer nå? Da sitter jeg her alene til evig tid. Hun fortjente en klem.

Toppen av Romsdalshorn er u-romsdalsk. Rundt oss dolker spisse romsdalsfjell himmelen: Vengetind, Kvandalstind, Store Trolltind. Men Romsdalshorn er jevnet som for å gi rom til et overhode, en dronning med hele sitt hoff. Arne Randers Heen har bygget et lite lysthus til henne. Alle som skulle på Hornet, måtte ta med seg noe: planker, bølgeblikk, vindusglass, en dørkarm. Utenfor står et dronningsete der majesteten kan nyte ettermiddagssolen over Trolltindene.

Damenes uforfalskede glede over opplevelsen, utsikten og egen mestring, smittet. Men jeg løp ikke rundt i fryd og pekte og lo. Og i bakhodet hørte jeg igjen stemmen fra Storen og Stetind: Hvorfor driver fortsetter du med dette? sa den. Hvorfor disse 50- og 60-årsjubileene? Hvorfor er det viktig for deg? Er det for å vise at du fortsatt er ung og sprek, selv om fødselsattesten viser noe annet? Det er jo tydeligvis ganske slitsomt, og kneet gjør vondt. Er ikke dette bare selvpining og patetisk egeneksponering? 

Nei, sa jeg høyt til meg selv. Det er faktisk ganske viktig. Det ble ikke en himmelropende opplevelse å komme på toppen, slik det var i 1955. Og jeg gruet meg allerede til nedturen. Den tenkte jeg ikke på i det hele tatt da jeg var 18. Men tenk på hvilket forbilde det har vært for meg at Eilert Sundt, Boye Schlytter og Arne Næss, for ikke å snakke om Johannes Holt, var aktive og klatret til langt opp i åttiårene. Hvis jeg kan være en inspirasjon for noen av dagens, femti-, og sekstiåringer til å holde seg i form og til å gå og klatre i fjellet, så gir jeg mitt lille bidrag til folkehelsen og livsgleden.

Jaså, filantropi altså, ertet stemmen. Den biter jeg ikke på. Du har hele livet vært en egoistisk jævel som har prioritert egen utfoldelse og opplevelse på bekostning av dem rundt deg. Som ung kunne du sole deg i å klatre svære, vanskelige, høye fjell. Nå håper du på et solstreif fordi du plager deg til topps som en av de eldste. Du kan gjerne fortsette med det hvis du gidder, men du lurer ikke meg.

Det er ingen vei ut skal jeg si deg, sa stemmen. Du er sjekket inn for livstid; det er slik Eagles synger om i Hotel California:

Last thing I remember, 

I was running for the door

I had to find the passage back

To the place I was before

«Relax», said the night man,

«We are programmed to receive.

You can check-out any time you like.

But you can never leave.»

Ralph Høibakk

Født: 14. juli 1937

Begynte å klatre: 1955, 17 år gammel

Yrke: Arbeidende pensjonist

Utdannelse:  Siv.ing. i teknisk fysikk

Hovedinteresse: Tallteori