En klassisk tinderanglingstur over Knutsholstindtraversen

Knutsholstindtraversen er en klassisk ryggtravers i øst-Jotunheimen, med noe så unikt som pinakler på slutten av traversen. Enhver som liker å rangle i fjellet må gå denne traversen en gang; dog den byr på noe planlegging og logistikk.

For de som liker å klatre i Jotunheimen kommer ofte fjella mellom Bygdin og Gjende litt i skjul av Hurrungane i vest. Det er flere traverser og spennende veggklatring, men jeg tror tilgjengeligheten gjør at folk ikke drar like ofte hit som til Hurrungane. Samtidig er det noe unikt med at det er litt utilgjengelig (altså ikke bilvei helt til der man starter på anmarsj), og det er mye eventyr som bør oppsøkes av enhver som liker å rangle i fjellet.

Stort sett hver sommer bruker jeg ferien min i fjellet eller klatrende et sted. Det er alltid noen prosjekter på lur. For øyeblikket var jeg på Fondsbu, og jeg fikk med meg Sebastian på å gå Knutsholstindtraversen på neste, beste værmelding.

Knutsholstindtraversen begynner i sør fra Vestre Leirungstind og nordover helt til Knutseggen der blant annet den karakteristiske Søre Nål ligger. På vei dit går du via Søre og Vesle Knutsholstind, så til Store Knutsholstinden, deretter til Midtre, Nordre og Buchardts tind, og deretter kan du avslutte med hele Knutseggen der Søre Nål utpeker seg. Knutsholstindene har fått sitt navn etter en gammel reinjeger ved navn Knut, som frøs i hjel på Knutsholsbreen. 

På denne turen vurderte vi å droppe Buchardts tind og de andre nålene enn Søre Nål, da ingen av oss er ihuga 2000-meterstoppsamlere. Det er jo selve traversen som er kul. En kuriositet er at hele traversen ble gått av Eilert Sund allerede i 1901. Ut ifra Klatrefører for Jotunheimen ser det ut til at han har gått den alene, altså soloert.

Rent praktisk må man enten komme seg inn til Gjendebu eller Torfinnsbu via båt. Noen begynner turen med å gå fra Gjendebu, inn Svartdalen, til Vestre Leirungstind og så over traversen og tilbake til Gjendebu. Vi tenkte vi ville spare litt anmarsj med å gå inn i Svartdalen og sette opp telt dagen før. Vi var på Fondsbu (der jeg tidligere hadde hatt føring i forbindelse med 200-årsjubileet til Falketind), og tok båten Bitihorn inn til den fantastisk fine plassen Torfinnsbu. Bitihorn er en båt som går t/r Bygdin-Eidsbugarden via Torfinnsbu. Denne båten er fra 1912, og er et lite klenodie i seg selv. Hytta Torfinnsbu var i familien Skrebergene i flere år, og de drev den som en betjent hytte på somrene. Den ble solgt til Olav Thon for noen år siden og Olav Thon ville at Torfinnsbu skulle drives av DNT som en selvbetjent hytte. Ruvende over Torfinnsbu ligger Torfinnstindane, som også er en fantastisk flott ryggtravers med eksepsjonell kort anmarsj fra hytta (snaue 2-3 timer til Austre fra hytta).

Vi tok båten 15.30 fra Eidsbugarden/Fondsbu til Torfinnsbu, gikk i land og beskuet den unike nye brygga som ble bygd for noen år siden. Jeg husker den gamle brygga som vaia og sto så vidt i kraftig vind, og det endte av og til med at Bitihorn måtte legge til lenger vest mot Langedalen. Denne nye flotte brygga er en brygge man kan heve og senke, og Magnus Kvame (båtfører) sa at pålene går 10 meter ned. Da er det litt lettere å legge til kai ettersom vannstanden går opp og ned.

Vi begynte å gå innover Svartdalen, og etter ca. 2 timer var vi ved sørsida av Svartdalsvatnet på 1473 meter. Dagen etter skulle vi gå opp til Svartdalsbandet, men grunnet mye røys innover slo vi leir rett ved sørmunninga av vannet. Betasuppe ble konsumert og alarmen sto på 05.30. Vi regna med å bruke mellom 12-15 timer.

Avmarsj ble rundt kl. 07.00 dagen etter, og vi smøg oss oppover mot Vestre Leirungstind. Det er ganske artig klyving mot slutten, men som mye annet i Jotunheimen; tidvis løst. Det er et par grad 2-passasjer, men det går fint å gå usikra om det er tørt. Etter underkant av 3 timer var vi på Vestre Leirungstind, og vi tusla ned via Søre og til foten av Vesle Knutsholstind. Vesle Knutsholstind blir omtalt som en potent topp i 2000-meterstoppboka til Morten og Julia Helgesen. Kan jo for så vidt være delvis enig i det. Her følte vi behovet for tau, og cruxet er på omlag 3+. Vel oppe på den potente toppen var det tusling ned til skaret mellom Vesle og Store. Deretter var det grad 2 klyving til Store som gikk fint å gå usikra. Store Knutsholstinden ruver ganske markert i tinderekkene i Jotunheimen, og den er godt synlig fra både øst, vest, nord og sør. Store Knutsholstind en av de ti høyeste toppene i Norge med sine 2341 meter over havet.

Videre til nåtid. Vi var på toppen av Store og skyene kom og gikk. Plutselig så vi den kvasse ryggen mot nord og etter hvert selve Knutseggen. Vi gikk videre utover og så en overhengende liten knaus der vi kunne se rett ned i Knutsholet. Det er ganske heftig å se på den loddrette fjellveggen fra Store og ned til Knutsholsbreen, og det går noen ruter i østveggen. Det er også en lang ryggtravers der man kan gå rundt hele Knutsholet, men det er fort en to-dagerstur. En annen gang. 

Videre mot Nordre Knutsholstind er det grad 2-3 ifølge klatreføreren, og det gikk veldig fint helt til vi kom til en hammer. Nå var vi rett under Midtre. Over oss, på toppen av Midtre sto det to karer og lurte på hvordan de skulle komme seg ned. Vi tenkte at vi måtte sikre, da det var relativt vertikalt til tider og helt uaktuelt å falle for å si det sånn. Vi klatret opp og det viste seg at de skulle til Store Knutsholstind og at de hadde hørt at det var grei klyving fra Nordre til Store. Det var bare den hammeren så kunne de gå usikra videre. Vi sa vi kunne fire dem ned, og de fikk låne Sebastian sin sele på tur. Etter nedfiringa var det rein rusling i klassisk Jotunheimen-ur til Nordre Knutsholstind, og vi tenkte vi bare gikk rett videre til Søre Nål herfra og droppa Buchardts tind.

Det var litt vanskelig å forstå topoen til Søre Nål. Vi skulle begynne på den ruta som var gradert til grad 4 og da starter man i vestsida (altså Svartdalssida). Man skulle finne en markert hylle, men vi tror vi gikk for langt ned. Vi fant aldri den hylla, men tenkte at det kan da ikke være så vanskelig. Jeg leda første lengde, og det ble mye knot, taudrag, mose og litt banning så kom jeg meg ganske rett under nåla. Angra på at vi bare gikk rett på her. Sebastian leda siste korte lengde til toppen, og vi konkluderte med at det var nok litt mer enn grad 4. Jaja, kom oss opp på Søre Nål, og kom oss helskinna ned igjen til tross for at det gikk litt ekstra tid her. Med tanke på potente topper vil jeg si at Søre Nål er hakket mer potent enn Vesle Knutsholstind.

Da var bare sjarmøretappen igjen; den alltid dryge returen hjem. Nå var jeg sjeleglad for at vi hadde satt opp telt i Svartdalen. Etter ca. 14 timer var vi ved teltet, og stroganoff-gryte og Sørlandschips sto på menyen før vi la oss i soveposen. Båten gikk ikke før 14.15 dagen etter tilbake til Fondsbu, og vi kunne sove ut.

Øvrige kilder

• Norges topper over 2000 meter av Morten og Julia Helgesen

• Klatrefører for Jotunheimen av Norsk Tindeklub

• Jotunheimens stortopper av Ben Johnsen