Fugløya: Nydelig klatring ved Bodø

For å få strukket ut beina gikk jeg en tur over de lave sandvollene og ut på yttersida, og der lettet tåken. En lang svakt buet strand med hvit sand ledet øynene mot noe mørkt og grått som reiste seg fryktinngytende og steilt opp og inn i restene av tåken – som steg til værs og åpenbarte mer og mer av dette iøynefallende fjellet som ingen ende skulle ta.

Når solen endelig vant kampen lå Hagtind der i hele sin vertikale velde, et tårn skapt av den store mester. Selv om min kontakt med fjellklatring den gang var av beskjeden karakter hadde fjellet en enorm tiltrekningskraft. Underbevisstheten ble nok fylt med en slags lengsel etter nærmere kontakt.

Hadde noen oppdaget de skjulte klatreskattene som åpenbart befant seg her mon tro? For en perle av et sted. Det minte om en stillehavsøy, men lå altså oppunder Lofoten og temperaturen i vannet var ikke mer enn 10-12 grader. Jeg håpet jeg en dag skulle få komme tilbake hit.

15 år senere begynte ryktene og gå sørpå om en vill og vakker øy med enormt potensiale for tradruter for alle og enhver og om en klatrefestival med et unikt miljø. Vår venn Bobo (Dag Cappelen Papazian) kom tilbake og hadde sammen med Claus Øiseth tatt for seg av fete førstebestigninger.

Det ante meg at dette måtte være den øya jeg en gang gikk i land på. Nøyere undersøkelser måtte til og i 2013 tok jeg flyet nordover med datteren min på 6 år for å sjekke ut ryktene.

Når solen endelig vant kampen lå Hagtind der i hele sin vertikale velde, et tårn skapt av den store mester.

Festivalen viste seg i praksis å begynne på hurtigbåtkaien i Bodø der man utover fredagen var en bra gjeng med folk som hadde samlet seg, alle med hver sin kasse fulle av proviant for en helg i havgapet.

Når man kom i land ble all bagasje og proviant elskverdig fraktet med traktortilhenger bort til teltplassen som ligger fantastisk til ved den lange stranden med utsikt rett til havs der solen, om den er så grei, kaster de siste stråler hver dag før den synker ned i havet.

Der reiser Hagtind seg majestetisk til værs oppe i lia, akkurat som for 15 år siden. Vakrere plass finnes knapt. 30-40 telt reiste seg raskt i ulike grupper. Festivalen var i gang.

Med campingen på plass var det klart for å innta stedets lokale bar – det store båthuset med sand på gulvet og kabelsneller som bord. Klatresugne og full av forventninger til morgenen etter tvang vi oss til måtehold med hensyn til ølinntaket.

Men så begynte styrtregnet og vi så på hverandre med en blanding av skuffelse og oppgitt glede. Nye øl på bordet. Stemningen med gamle og nye klatrevenner ble satt.

Når man kom i land ble all bagasje og proviant elskverdig fraktet med traktortilhenger bort til teltplassen

Fugløya er kjent for sine store fuglereservater med mengder av lundefugl, denne papegøyelignende alkefuglen med de morsomme øynene. Deler av øyas øvre områder er derfor stengt for ferdsel i hekkeperioden mellom 1. april - 31. juli. Klatrefestivalen finner av den grunn sted første helgen i august.

Først da er det tillatt og klatre på veggene rundt Sørfugløy. I leiren hører man i grunnen lundefuglen mer enn man ser dem. Til å begynne med trodde vi det var usynlige jetfly som passerte over oss. Fuglene kommer i en vanvittig fart fra fjellet.

Med en toppfart på 85 km/t fyker de ut på havet for å finne mat. Utrettelige – frem og tilbake. Der dykker de ned for å finne småfisk, ofte 30 – noen ganger opptil 60 meter ned i dypet. Bestanden er dessverre kraftig redusert som følge av dårlig tilgang til ernæring.

Folk har satt pris på Fugløya før oss. Det er gjort funn på øya av boplasser og gjenstander som er tidfestet til så langt tilbake som tiden fra eldre steinalder (9000 – 4000 år f. Kr.). I ei torvmyr er det funnet rester av en båt fra jernalder (500 år f. Kr. – 500 år etter Kr.). 

Næringsveiene har vært fiske, jordbruk, sanking av egg og multer. Øya hadde sin storhetstid i mellomkrigstida med ca 120 fastboende, men på grunn av dårlige havneforhold og motoriseringen av fiskeflåten har øya vært degradert til feriested siden 50-tallet. Men for et feriested!

Vi våknet til en fantastisk morgen dagen etter. Hver morgen kl 09.00  kan man bli fraktet i båter til Ørneneset på Nordfugløy. Der ligger Ramntind og det er der den mest tilgjengelige klatringen foregår. Der er det prima fjellkvalitet og kilometervis med riss av ulik vanskelighetsgrad. Men det fikk vente, for vi rakk selvfølgelig ingen båt.

Våre leirvenner blinket seg ut stedets hovedattraksjon; Festivalruta på Hagtind med sine legendariske riss med de klingende navnene Rubinrisset og Diamantrisset. Den første 7 og den andre 8-. Begge er av høy kvalitet og kan friste en erfaren klatrer opp fronten på Hagtind hvis tradformen er litt på stell.

Som offer for min egen og redaktørens kåthet på å få bli en del av historien, ved å få gått en ny rute og satt sitt navn evig risset inn i stein, ble jeg med opp i ura under Husafjellet hvor det nedenfra så ut som det var potensiale for nybrottsarbeid.

Festivalen viste seg i praksis å begynne på hurtigbåtkaien i Bodø

Det var jo det vi liksom hadde blitt forespeilet – at her var det bare å ta for seg. Vi virra rundt og undersøkte ulike muligheter, men det var ingenting som fristet. Det så løst,  skummelt og veldig hardt ut.

Vi konstaterte at de opplagte linjene på Sørfugløy er noe begrenset og at nybråttsarbeid her krever sitt mot, samt at rutene neppe blir klassikere. Steinkvaliteten er for dårlig til det. Den potensielt klassiske ruten En dag med Dag dagen derpå, ble derfor ikke gått.

Vi tuslet ned igjen til den tradisjonelle baccalaomiddagen som Bodø Klatreklubb tilbyr festivaldeltagerne for en begrenset sum penger. Den medbrakte middagen endte selvfølgelig med å vike den dagen.

Den utsøkte baccalaoen smakte glimrende i ettermiddagssolen på terrassen til velhuset, og det selv om man ikke hadde fått klatret noen ting. Derfra kunne man se i kikkert hvordan det gikk med taulagene på Festivalruta.

I beste copacabanastil var det volleyballturnering på stranden. Og det var bare å trosse vanntemperaturen i det fine været. Idyll!

På velhuset som klatreklubben låner under festivalen er det spill og et bordtennisbord, noe som er med på å gjøre at det funker så bra med barn der. Der blir det gjerne også holdt yogatimer for den som har lyst.

Dessuten er det greit å kunne krype inn der hvis det regner, men det har vært mindre aktuelt de to siste årene. Om man står over Bacalaomiddagen er det ennå mer tradisjonelle festmiddagen på lørdagen et must.

Bodø Klatreklubbs lammekokker snur og vender på hele lammeskrotter dagen lang slik at skrubbsultne klatremager kan fråtse i et kulinarisk eventyr på kvelden.

Den utsøkte baccalaoen smakte glimrende i ettermiddagssolen på terrassen til velhuset, og det selv om man ikke hadde fått klatret noen ting.

Man samles rundt bålet og det hele drar seg trinnfritt over i en herlig fest, med innlagt lysbildeshow av de siste dagers prestasjoner og etter hvert dans som gjerne utvikler seg til vill takakrobatikk da testosteronnivået hos de unge klatrerne virker bunnløst og de bare må svinge seg fra takbjelke til takbjelke, henge opp ned i baris mens de prøver å rive hverandre ned.

Opptrinnet fremstår som et vigelandsk uttrykk for ungdommelig vitalitet og ville gjort seg som en skulptur i granitt. Vi litt mer tilårskomne nyter da vår øl som festivalledelsen på forespørsel hadde forsikret om at de aldri gikk tom for.

Den sannheten stod for fall. Om det taler til vår fordel eller bakdel er vi usikre på. Klimakset nås utpå natten når badelysten tar overhånd og noen dusin nakne kropper løper heroisk ut det alltid så varme Norskehavet. Men festen slutter ikke nødvendigvis der…

Bodø Klatreklubb sørger for at det er båter til stede som kan gi festivaldeltagerne skyss bort til Ørnneset hvor den beste klatringen ligger.

På vegen dit ser vi de imponerende veggene på Skiftesåfjellet som kan skilte med flotte ruter som Jediriddarane kjem attende (7-) og Skjønnheten og oljehyret (7+, A0). Begge 5-6 taulengder. Premien på toppen kan være en bugnende multemyr og returene som gjøres til fots. Men det får bli en annen gang.

Med barn på slep var det den litt mer tilgjengelige Ramntindsektoren som lokket. Det er her de fleste klatrer for her er de klassiske rutene mange og steinkvalteten , og det er stort sett rikelig med sikringsmuligheter (om det noen gang kan bli det?).

Hvis man er på Fugløya utenfor festivaltid, er det nok her man ønsker å campe for turen langs den urete stranden fra Sørfugløy blir litt i drøyeste laget som anmarsj. hver dag.

Klimakset nås utpå natten når badelysten tar overhånd og noen dusin nakne kropper løper heroisk ut det alltid så varme Norskehavet.

Ungene finner seg raskt til rette på stranden og leker i flokk. Oppe ved Ramntind finner Leif Henriksen og jeg en lettere vegg; Ping-Pong-katedralen, med utallige varianter av 5-er ruter og med bøttevis av sikringsmuligheter. Perfekt for noviser innen tradsporten.

Ungene er i full gang med mosekrig nede i dalen og jeg tenker på Tjorven og Mysak – herlig barndom! Det er godt å oppleve at dette stedet funker så fint for barn også, og jeg vil bare oppmuntre klatrefamilier til å ta turen.

Med litt samarbeid kan de voksne også få klatret fra seg. Min datter snakker om Fugløya hele vinteren. Det skapes åpenbart gode minner der for både store og små. Så gir Leif og jeg oss i kast med en superfin rissrute; Kongestolen (6).

Et lite takoverheng skaper den mentale spenningen som kreves for at man klarer å lagre ruta i den store minneboksen. Det henger folk rundt på de fleste rutene og alle ser ut til å ha en fantastisk dag. Et lite bad på stranden før båten tar oss tilbake til Sørfugløy.

Det er bra med buldring på Fugløya, mest rundt Ramntindområdet men også i og rundt festivalleirplassen. Det er kompakt stein med god kvalitet. Man trenger faktisk ikke gå lenger enn til do for å finne noe å bryne seg på.

Der ligger en stor stein med noen nervøst  høye, men fine buldere som ble utforsket helt til topps av Martin Skaar Olslund og Thomas Meling i 2013, til glede for en mengde publikummere. Ikke fredfylt å gå på utedassen akkurat da.

Når man surrer rundt i leirområdet blir blikket stadig vekk dratt mot Hagtind og utfordringene som ligger der. Der ligger selveste Festivalruta med de nevnte og forlokkende Rubinrisset og Diamantrisset.

Ruta strekker seg 6-9 taulengder avhengig av om man mygger ut på den store hylla eller om man gutser helt til topps. De fleste mygger ut på hylla, og ruta som Bobo og Claus videreutviklet helt til topps av fjellet, er knapt nok repetert fra hylla og opp.

Der ligger drømmen. Men nok en gang kom vi litt sent i gang og måtte vente i kø flere timer. Men været var topp og utsikten upåklagelig – ut over et øylandskap som det måtte være fantastisk å utforske med en kajakk.

I tillegg ble det akkurat da gjort nybrottsarbeid på to fronter, så underholdningsverdien på bakken var stor. Martin Skaar Olslund og en amerikaner ved navn Cody Scarpella holdt på med noe ville greier på Hagtinds hovedvegg, litt til venstre for den grå frontpillaren, der det ikke var gjort noen ruter tidligere.

Det var åpenbart mye å rense, for det hørtes ut som Tor med Hammeren hadde slått seg på tannlegeyrket for å få bort noe plakk på selveste stortanna på øya. Det buldret og brakte da tonnevis med stein deiset i bakken.

Ungene er i full gang med mosekrig nede i dalen og jeg tenker på Tjorven og Mysak – herlig barndom!

Etter fire taulengder fikk de et førstemannsfall i hengende standplass som resulterte i en jernrystelse for amerikaneren og en kjøttfylt hånd i bandasje for Martin. Etter en god del strev, og altfor mange etterlatte kamkiler, kom de seg omsider ned av veggen og til festen den lørdagskvelden.

Men ruta var vist fin den, med god steinkvalitet tilsvarende som for de andre rutene på Hagtind. Selv om den var vanvittig bratt på enkelte deler av ruta og utrolig eksponert, så var nok graden etter Martins vurdering ikke vanskeligere enn 8-, kanskje 8 blank når alt blir linket sammen.

Den krever en sesong til med rensearbeid og fullføring av linken mellom det de rakk å gå fra bunnen og det de fikk utforsket fra toppen. Det blir spennende å høre om når den blir ferdig. Uansett, det blir vel neppe noen festivalklassiker.

Inne i dalen mellom Hagtind og Stauren holdt Mads Mosti og Jo Arve Repp på med å presse seg opp noen plundrete kroppsjammesprekker der hjelmen måtte av på et parti, for å få plass til hodet.

Så vidt jeg kunne bedømme var det seriøse greier som de mente holdt graden 8. Rapporten var dog en virkelig flott rute på bra stein. Ruta fikk navnet Næss i ermet og ble 5 taulengder. Ruta kan kombineres og toppes ut med Inn og ut av kjærlighet (ruta til Meling & Olslund), og får da tre taulengder på åttertallet.

Etter fire taulengder fikk de et førstemannsfall i hengende standplass som resulterte i en jernrystelse for amerikaneren og en kjøttfylt hånd i bandasje for Martin.

Endelig hadde taulagene foran oss kommet opp til andre standplass og vi kunne begynne. Redaktøren først. Jeg på slep. Dette skulle liksom være ruta med stor R, men den hadde sin skjærsild, og det var en løs og grafsete førstelengde.

Men valgte man sine tak med omhu nådde man himmelen, en himmel av ren fast granitt, klokkerene riss som til tider slukte sikringsmidler som drops. Noen pumpende passasjer var det, men fint, fint.

Et balansecrux og ut på selve veggen der Den store skaper hadde gitt veggen to rapp med sabelen sin og skapt to riss som strakk seg så langt øyet kunne se.

Det var bare å nyte, kjenne hånden som fant sin plass mellom lepper av granitt, de små krystallene som skapte den nødvendige friksjonen, det litt kaldere fjellet som sugde til seg huden og festet hånden i en avsmalning i sprekken, som en kile av kjøtt og blod – nærkontakt av første grad som gjør at man holdes på plass og at det føles trygt å gjøre neste bevegelse.

Flytt etter flytt. Til Standplass. Men vi fikk ikke være lenge i Paradis for det var sent på ettermiddagen og det var en 8-åring som sikkert savnet pappaen sin, og det var jo selveste lammegrillkvelden som vi nødig ville komme for sent til.

Resten av ruta ligger der og venter til neste år og roper på meg gjennom slaps og regn vinteren igjennom. Vi kommer med glede tilbake.