Andre og tredje fribestigning av En Forbundsfiende (8- ) på Kjerag

Paula er på vei hjem og har campa på en plass mellom Kjerag og Oslo: 

– Jeg er ganske sliten nå. Vi var på tur i ca. 23 timer. Vi gikk 05.00 fra Geitaneset og var tilbake i teltet 02.30, sier Paula. 

De brukte 15 timer på klatringen totalt og toppet ut kl 23.00 – akkurat i det sola gikk ned. 

– Hvem var gjengen? 

– Det var meg, Erik Grandelius og Kalle Olsson i et taulag, og Pete Whittaker og Jon Egil Auestad i et annet.  

– Hvorfor landa dere på å gå akkurat denne ruta denne helga? 

– Det var egentlig meg og Kalle som hadde planlagt for to måneder siden for jeg skulle holde en trad-workshop i helga for damer i Stavanger. Han hadde fiksa fri mandag og tirsdag. Så snakket jeg litt med Jon Egil for å forhøre meg litt om ting og tang. Han snakket gjen snakket med Pete så slang de seg på. Og en time før Kalle skulle dra så kastet Erik seg med også, forteller Paula. 

– Hvordan var det å være to taulag i veggen på samme rute? 

– Det var egentlig veldig fint. Man hadde alltid noen å prate med på standplass osv. I tillegg gikk Jon Egil og Pete først og da fikk vi litt beta underveis for oss som var taulag nr 2, sier Paula.  

– Hvordan var ruta? 

– Det var en 8- taulengde som var veldig run out på kanskje 8-10 meter, men alle de harde taulengdene var kjempefine og kunne vært trestjerners-ruter på hvilket som helst crag. Vi synes også de gradene er litt veiledende og Jon Egil mente at cruxtaulengden burde stå i grad 8, sier Paula. 

Paula sier at graderingene er veiledende, og kanskje at graden ikke stemmer helt på noen av taulengdene. 

– Gikk dere alt i fri? 

– Alle gikk alt i fri og på onsight, og vi vekselleda hele veien, sier Paula. – Alle fikk bytta på og klatra noe hardt hver. 

– Men Jon Egil måtte ta en strafferunde opp den første harde taulengden. Han Falt på led og og kom ned tilbake til stand, men så fulgte han i fri, sier Paula.

Det er ikke noen ordentlig klatrefører for ruta, men i utgave Klatring nr 72 i 2006 så står det mer detaljrikt om ruta og ikke minst historien bak den første fribestigningen. Som abonnent kan du lese det i sin helhet i vår e-magasinløsning. 

– Er det en klassiker? 

– Det er en sinnssyk fin rute. Pete og Erik har begge gått Skjoldet (8) mener denne ruta er finere og er minst like hard. Det er selvsagt litt bushing i starten, men selve klatringen er fast og fin og verdt turen, forteller Paula. 

– Hvordan var det å være tilbake på Kjerag etter skaden? 

– Det var veldig gøy, og var veldig betryggende å være i det teamet jeg var i. Det var en standplass på En Forbundsfiende som visstnok var den ene standplassen som Sindre Bø dirigerte redningsaksjonen min fra. Det kunne Jon Egil fortelle. Det var litt rart men også fint å se, sier Paula. 

– Det var viktig for meg å komme på godfot med Kjerag igjen.  

I skrivende stund er Erik og Pete oppe i veggen på Kjerag igjen, med kun en hviledag mellom. Det er nemlig bra værmelding nå, og så kommer drittværet sigende inn. Man må visstnok time det bra på Kjerag, for det kan være mye sig: 

– For de som er gira på å klatre i nordøstsiden på ruter som Hoka Hey (7+) så er det veldig vått fortsatt. En forbundsfiende er på vestsiden så den får kveldssol, sier Paula.