Fallet i Kjeragveggen

Ny bok om redningsgruppa i Kjerag

Da Paula Voldner ble hentet ned fra Kjerag, kom redningsfolkene fra Rogaland Alpine Redningsgruppe (RAR). Nå kommer en boka På liv og død – norsk fjellredning fra innsiden, skrevet av redningsveteran Ture Bjørgen. Geologen som var leder av RAR i 14 år, forteller en gripende historie om klatrerne som startet med å redde sauer, fortsatte med basehoppere og suicidale og endte med å hente sine egne, døde klatrekamerater ned fra Kjerag. Gjennom 25 år har lokale fjellklatrere stått i beredskap døgnet rundt, året rundt for å hjelpe mennesker i nød i bratt fjell – frivillig.
Boka kan kjøpes på friflytbestill.no

FRA STAVANGER: 
«Pasienten har vært i klatreulykke på Kjerag, hun ble slengt inn i fjellvegg og pådratt seg en åpen ankel fraktur. Ulykken skjedde i 10.00 tiden. Pasienten kommer inn 19.05. Tas imot som fullt traumeteam. Diagnose: S93.3 Talusluksasjon venstre side. Ulykken skjedde i 10.00-tiden. Pasienten kommer inn 19:05.» 

Det stemmer, det var sånn det var. Men det var noe mer til den historien, som ikke kommer fram i epikrisen fra Stavanger sykehus onsdag den 30. mai 2018. 
De glemte det viktigste, timene på hylla der.  

Klatring handler mye om frihet for meg. Hvert flytt jeg gjør er mitt eget valg, jeg er fri til å gjøre det på min måte. Kanskje det er derfor også klatring på naturlige sikringer har vært noe jeg har følt en sånn dragning mot. Der er jeg ikke en gang begrenset av bolter som forteller meg hvor linja går, hvor man skal stoppe og klippe, enda færre forbehold og føringer. 

Ute i fjellene, der man setter egne sikringer og ingen spor, der finnes noe av kjernen i det som driver meg. Og man må ha noe som driver en. Friheten som følger av å bruke kroppen, av å kunne håndverket det er å sette sikringer, av å føle seg trygg i taulaget og ha faste rutiner, av å kunne lese føreren riktig og lese terreng, av å ha med nok utstyr til at man klarer seg men ikke ha for mye, av å være selvstendig. 

Erik Grandelius og jeg satt på Geitaneset under Kjeragveggen og så opp på den store headwallen, en bratt gul plate, som ruta «Skjoldet» går i høyrekant av. Kjeragveggen i Rogaland er ingen enkel vegg. Den ligger innerst i Lysefjorden. Nesten 5 kilometer lang, 900 meter høy og nordvendt. Ruta «Skjoldet», grad 8, fikk sin første fribestigning av Leo Houlding og Andy Cave i 1999, og det skulle gå ni år før noen repeterte den prestasjonen. Fortsatt blir den regnet for å være en av landets virkelig store testpiecer når det kommer til storveggsklatring. Ruta er 20 taulengder lang, med to lengder på åtter-tallet og fire andre er grad 7 eller 7+. Mitt mest ambisiøse storveggs-prosjekt så langt. 

LES OGSÅ: Når taket ryker 

LES OGSÅ: På øvelse med fjellredderne

For å komme til innsteget, der ruta begynner, må man kjøres med båt. En liten tur på 10-15 minutter, de pleier ofte å kombinere det men å hente basehoppere som kommer fra toppen. Båten hadde sluppet oss av og kjørt tilbake til fastlandet, vi var alene på den grønne plenen som er som skapt for å sette opp telt, bare knotten holdt oss med selskap. Vi delte en øl, studerte topoen. De første 200 meterne stort sett bratt gåing, klyving på gresshyller. Men ved sjuende taulengde omtrent skjer det noe, veggen strammer seg opp og der kan man knekke nakken bakover og følge plata i rett linje til toppen. Derfra er det 700 meter med loddrett granitt, noen steder svakt overhengende. Riss og diedere hele veien. 

Og mens vi satt sånn og leste føreren og forsøkte å forstå hvor linja gikk landet det en fyr 20 meter fra oss. En basehopper hadde kommet helt lydløst med en stor skjerm som foldet seg ned rundt han. Han hadde hoppet fra toppen, og det kom to til like bak han. Vi satt og speidet opp på det store massivet og så de små mennene vokse mens de dalte ned mot oss, de landet på gresset like ved og hadde stjerner i øynene. Så ble de hentet av en båt, så var vi aleine igjen, og vi fortsatte å vente. 

Vekkerklokka var på fem morgenen etter. Vi hadde gjort klar kaffekanna, det var bare å skru på primusen. Hadde smurt mat og pakket rack. Spiste frokost og pakket sammen teltet, alt vi ikke trengte la vi i en stor grønn heisesekk som vi satt nede ved brygga, så den kunne bli hentet neste gang de kom ut med båt. Så gikk vi mot veggen, skrått opp mot venstre. De første hundre meterne hadde en snill stigning, halvbratte gressbakker som vi sikksakket oss oppover. Siste gang vi krysset elva drakk vi oss utørste og fylte opp flaskene. Etter hvert som det ble brattere tok vi fram tauet og gikk delvis løpende, jeg med klatresko, Erik i anmarsjsko. Noen steder stoppet vi opp og sikret vanlig, langs noen hyller gikk vi usikret og kveilet sammen tauet. Da klokka var rundt 9:30 hadde vi nådd opp til det som i føreren står som 6. taulengde. Da befant vi oss omtrent 300 meter over fjorden. Vi hadde traversert inn i veggen fra venstre, en eventuell retur måtte gå samme vei, langs hyllesystemer dekket med trær, steiner, busker. Det var bratt, men lett klatring. Men man måtte ha to bein, også for returen, man kunne ikke bli firt ned en loddrett vegg. Bratte gressbakker, på grensen til klatring, gjorde det til et vanskelig terreng å bevege seg i. 

LES OGSÅ: En bismak av rovdrift på fjellredderne

7. taulengde er en 7- som traverserer svakt mot venstre. Taulengden etter den er en 5-, og over den er det en fin hylle å lage standplass på. Planen var å slå sammen de to lengdene. Jeg racket opp og gjorde meg klar for turens første ordentlige taulengde, sa til Erik at det skulle bli bra å klatre litt, ikke bare bushe langs hyller. Vi diskuterte om vi skulle ta en brødskive, ble enige om å vente til toppen av 5- taulengden. Hylla vi sto på var ikke så bra, den var liten og skrånet nedover, ikke et ideelt sted å pakke opp sekken. Jeg var litt usikker på hvor linja gikk, så på to ulike riss, valgte det til venstre, og det var nok riktig. Klatringen gikk fint, jeg kjente at kroppen samarbeidet godt. Satte gode sikringer, og likte å være i veggen. Gledet meg til å komme opp til selve Skjoldet, headwallen, den store gule flata som lå og kikket ned på oss. Vi var ganske nærme. 

Jeg satt en sikring. Den var ok, ikke mer, kanskje 4 av 10. Jeg tenkte meg om et halvt sekund, tenkte at hvis man først skal sikre må det gjøres ordentlig, hvis man setter dårlige sikringer lurer man bare seg selv, da er det bedre å ikke sette noen sikringer, så man hvert fall er bevisst på at man løper en risiko. Så jeg satte en til, rett ved siden av, og klippet en 60-slynge i begge kamkilene. Men det er alltid en liten konflikt man må forholde seg til når man klatrer sånne lange ruter, jeg visste at vi kom til å bruke lang tid på de vanskelige taulengdene over oss. I fjellet gjelder ofte regelen «speed is safety», hvis vi skulle sikre annenhver meter med bombesikringer opp hele ruta ville det ta oss tre døgn å komme opp – så av og til gjelder det å bevege seg raskt, lett, runne ut på lette taulengder. Men det finnes jo ingen fasit. 

Jeg klatret fire-fem meter over de sikringene jeg hadde satt. Og så brakk taket jeg holdt i.

Fra det øyeblikket jeg tok i taket og det løsnet, mens jeg falt, og før jeg så blodet, på veggen på tauet på foten på beinet på buksa, til jeg hang i tauet, gikk det en evighet og det var som om jeg rakk å tenke alt i hele verden. «Dette er for langt» rakk jeg å tenke. «Nå må tauet ta». Det tok lenger tid enn det pleier å ta, jeg pleier ikke rekke å tenke mens jeg faller. Jeg vet ikke hvor langt det var, det må ha vært minst ti meter, kanskje femten. Også skrek jeg, fordi jeg var redd og kjente en helt gjennomtrengende smerte. Foten min sto helt skeivt ut fra beinet. Det var blod på veggen men det var også noe hvitt og flytende der, jeg vet ikke hva det var, ut fra beinet min stakk det en knokkel og jeg skrek «foten min, foten min» om igjen og om igjen. Jeg husker at jeg rakk å tenke at jeg måtte ta av meg klatreskoen før foten hovnet opp, men jeg turte ikke se på foten, ikke ta på den. Jeg fikk opp borrelåsen på skoa mens jeg halvt snudde meg vekk og jeg aner ikke hvor det ble av den skoa etterpå. Det var eneste gang jeg så selve såret, det åpne bruddet, beinet som stakk ut. Erik firte meg ned, og jeg skrek fra et sted inne i meg som jeg ikke visste fantes.

– Foten min, hva har skjedd med foten min, ring noen, ring 113, vi må binde noe rundt foten min. 

Erik var helt hvit i ansiktet, det er omtrent det eneste jeg husker fra den øverste lille hylla vi var på. Han ringte 113 og vi fikk forklart hvor vi var. Erik støttet meg inntil veggen, jeg lå helt skeivt. Han fant en ulltrøye i sekken og var konsentrert og bestemt mens han bandt den stramt rundt ankelen min. Jeg lå på ryggen med foten oppå sekken som ble mørk av blod. 

– Vi må rappellere ned til hylla under oss, sa Erik. – Dette kommer til å gå bra. 

Han sa: du kommer ikke til å dø. Og jeg spurte, mens jeg gråt og hadde mistet det helt 

– Hvordan ser det ut? 

– Ikke se, sa han. 

Øynene hans var stille og ansiktet hans var hvitt, «ikke se på det Paula». Jeg skrek ut i verden, inn i veggen, den enorme Kjeragveggen som var på alle kanter av oss, og ned i Lysefjorden 300 meter under oss. 

Han firte meg ned med gri-gri, jeg tviholdt på tauet og beinet, og av og til så jeg på foten som sto helt feil i forhold til resten av beinet, og ulltrøya var fuktig av tjukt rødt blod. Så kom vi ned til hylla. Jeg la jeg meg på ryggen med foten på sekken og så begynte  ventingen. Vi hadde fire paracet i topplokket, jeg tok dem for syns skyld, og selv da satt barnelærdommen i meg: Man kan vel ikke ta mer enn to paracet samtidig? Heldigvis hadde vi telefoner med batteri og dekning. Heldigvis hadde vi nok vann, brødskiver, selv om jeg ikke skulle spise noe som helst det neste døgnet, men vi hadde de. En tynn dunjakke, en lue. En stor hylle, der jeg kunne ligge ut med beinet høyt. Og jeg var ikke alene, vi var to, og resten av verden var borte for oss. 
Historien fortsetter under bildet!

Etter en time kom ambulansehelikopteret. Det var så nærme. Det tok litt tid før jeg skjønte hva som skjedde, for plutselig rygget de bakover, det store helikopteret, som et overdimensjonert insekt, en øyenstikker som ikke passet inn, rygget usikkert bakover, bort fra oss. Det snudde og kjørte vekk. Det søkk i meg da jeg så det fly bort og jeg skjønte at de ikke kom. Erik hadde kontakt med dem på telefon. Jeg så på ansiktet hans mens han snakket, og da han hadde lagt på måtte han forsøke å forklare det for meg så skånsomt som mulig, men det finnes ingen fin måte å si at helikopteret kommer ikke, de klarer ikke komme inntil veggen, det er for bratt her. Han snakket med noen andre på telefonen igjen, jeg gråt og klemte han hardt i hånda, og prøvde å være stille mens han pratet i telefonen så de kunne høre hverandre. Denne gangen snakket han med Rogaland alpine redningsgruppe, og de skulle komme. Det er klatrere og redningsmenn, de har vært på Kjerag før. Det er dette de kan. Jeg kjenner flere av de som er med der, det er de stødigste og tryggeste menneskene jeg vet om.

Omtrent da fikk jeg en melding fra Mari: «Min heltinne Paula! Håper dere er trygge! Hører at de flinkeste folkene er på vei, så dette ordner seg» og jeg gråt mer og lå på hylla med hodet i fanget til Erik og en smerte som visket ut alt annet i verden. Jeg visste ikke at det gikk at å ha så vondt. Jeg visste ikke at det gikk an å være så redd. Det kom et nytt helikopter, denne gangen var det ikke luftambulansen men redningsgruppa, som samarbeider med 330-skvadronen fra Forsvaret. Jeg har lest om dem i Tidsskrift for Norsk Alpinklatring, de rotete og individuelle klatrerne i symbiose med knallharde og strukturerte forsvarsfolk i matchende grønne klær. Det er en kombo man kan stole på, og jeg overgav meg til dem. De nærmet seg, de fant oss på den store veggen med en gang, Erik viftet med en rød flisjakke for å forsikre seg om at de faktisk så oss, de vinket tilbake, de tok bilde av oss. De fløy nærmere veggen før de etter litt nøling gjorde en stor bue med helikopteret, de var så nærme at buskene rundt oss vaiet og bøyde seg helt, det bråkte og jeg kunne kjenne den sterke lufta fra rotoren på helikopteret. Men så roet alt seg rundt oss, for helikopteret trakk seg langsomt unna og så var de på vei bort, de også. 

– Hva skjer!? ropte jeg. – Hvorfor kommer det ingen? 

Det hadde gått fire timer. Erik snakket med dem på telefon og så på meg mens han snakket. Dette går bra Paula, sa han. Men vi visste ikke hva som skjedde. De var ikke der, vi var alene. Jeg forsto ikke hvordan jeg skulle holde de ut, måtte vi sove der oppe? Og hva skulle skje i morgen, kanskje ingen klarte å komme da heller. Jeg turte ikke fullføre den tanken, om de ikke klarte å komme. 

Vi vurderte å forsøke å rappellere. De var omlag fem rappeller ned til et sted som var såpass flatt at et helikopter ville klare å lande der og hente meg. Kanskje det, når alt kom til alt, var vår eneste mulighet til å komme oss ut. Hvis vi skulle gjøre det måtte jeg snu meg, så jeg fikk ryggen mot veggen og beina og ansiktet ut mot Lysefjorden. Jeg klarte det til slutt, selv om det tok lang tid og hver minste bevegelse ilte gjennom meg av smerte, det var som jeg kunne kjenne hvordan beina flyttet på seg i ankelen. Nå var ikke foten høyere enn hjertet mitt lenger, men rett ut på en bakke som skrånet litt nedover, og det rant tjukt blod nedover gresset, foten min ble våt og jeg turte ikke rappellere, jeg bare la meg bakover og løftet beinet opp i været og var i ferd med å gi opp. Så opp på den evige veggen over oss. Det kom en melding til på telefonen min, denne gangen fra Sindre Bø, som er med i Rogaland alpine redningsgruppe: «Hei Paula! Vi er seks alpine redningsmenn som rigger oss klar på Geitaneset, og har flere planer og helikoptre på vei. Vi skal få deg ned trygt, bare vær tålmodig. Klem fra Sindre» og da brister det i meg, for de kommer, de må komme, jeg kan se Geitaneset fra der jeg ligger, og jeg ser helikoptrene, og menneskene der nede.
Historien fortsetter under bildet!

Erik måtte snakke med meg hele tiden, jeg holdt ikke ut at det var stille. Han fant fram telefonen sin og leste eventyr for meg. Soria Moria slott, om de tre vakre prinsessene, men den yngste var vakrest, og Halvor som ikke klarte å la være å fortelle de hjemme om hvor vakre de var, selv om han hadde lovet dem å ikke gjøre det. For Halvor hadde drukket av styrkeflasken bak døra og befridd prinsessene fra trollene, men nå hadde han altså brutt løftet, akkurat som Orfeus som ikke klarte å la vær å snu seg for å se på Eurydike, han måtte bare bekrefte at de var der, men da mistet han dem. De tok ringen fra han, og jeg lå der på en skrånende hylle midt på den store granittveggen og tenkte på Halvor og de vakre prinsessene og så jagde plutselig smerten gjennom meg, og selv om jeg skrek igjen fortsatte Erik å lese, han tok bare en liten pause. Han var ikke ferdig, det viktigste gjensto. Halvor klarte å finne dem igjen, og på selve bryllupsdagen til den yngste og vakreste av dem fikk han henne tilbake, og så skulle de være sammen for alltid. Nok en gang prøvde helikopteret å komme inntil veggen, nok en gang snudde det.

Jeg forsøkte å bite det i meg, det er flinke folk, det visste jeg, de må gjøre ting trygt og riktig, jeg må ikke miste motet, jeg må ikke få panikk av situasjonen som virker helt ute av kontroll, og det var ingenting jeg kunne gjøre. Og så, etter at det hadde gått kanskje sju timer, jeg vet ikke for tiden var helt annerledes der oppe, så var helikopteret rett over oss, 50 meter eller noe. Det var der oppe for tredje gang. Jeg lå på ryggen og så opp på propellen som roterte rett over meg. Og det var som jeg så et mirakel, for ned fra helikopteret kom det en mann, han ble firt ned på en stålvaiaer, så liten mot himmelen og det store bråkete helikopteret over han, men han nærmet seg veggen, og så forsvant helikopteret og mannen rundt hjørnet og vi kunne ikke se dem, bare høre motoren som overdøvet alt. Så ble det stille, lenge. Jeg trodde ikke de var der, jeg sa til Erik at de nok ikke hadde klart det, at de har dratt ned igjen, for helikopteret var borte og vi var igjen i den store stille veggen. Det fløy en ørn over oss, den var helt upåvirket og beveget seg søvnig og mektig. Vi hadde sluttet å lese eventyr, sluttet å snakke sammen, vi var helt stille. I en halv time, i tre kvarter. 

Så hørte vi den stemmen. 

– Erik, ropte noen, de var så nærme, rett ved oss. 

– Vi kommer. 

Rundt hjørnet for oss var det en hylle som helikopteret hadde firt ned tre mann til. De ringte Erik på telefonen og forklarte hva som skulle skje. Han måtte gjøre klar en standplass med en tydelig løkke som de kunne klippe seg innpå. Standplassen vi hadde brukt var et tre som var helt fint, men vi ble plutselig i tvil, hadde treet dype nok røtter, var det friskt nok? Det var som om vi skulle få besøk av en streng tindevegleder midt oppe i veggen der, så Erik fant et stort riss, og satt tre perfekte kammer, utlignet helt etter lærerboka. Vi fikset opp standplassen så den skulle se presentabel ut, hvordan er egentlig metodesettet for dette? 

De firte seg ned til oss. Slang en slynge rundt treet vi hadde psyket ut fra, Erik så litt slukøret ut med sitt perfekte anker som ingen brukte. De hadde med utstyr og båre og tau, tok kontroll og hadde trygge sterke armen og var ikke redde men helt rolige og effektive. De hadde grep om situasjonen, de håndhilste og så meg rett i øynene, Nico og Bjørn, de var rundt meg og snakket i radio med de som var nede på bakken og oppe i lufta. De hadde med en liten sag, og Erik begynte å rydde hylla så den skulle bli åpen nok til å kunne heise opp en båre fra. Hva var klokka? Jeg aner ikke, det var som om tiden oppførte seg på en annen måte, men jeg tror den kan ha vært rundt seks. Det var åtte timer siden jeg falt og verden var friksjonsløs. Nå var verden en stålvaier og en enorm motor som bråket over meg. Jeg ble stroppet fast til en båre de blåste opp, pakket inn så bare en liten del av ansiktet mitt var ute. Men jeg prøvde å følge med, ville sette meg opp selv om jeg var spent fast – spurte om hvilke knuter de brukte, og hvordan er ankeret der oppe, hvorfor brukte de ikke hms-knuta, er binerne skrudd igjen, men så fikk jeg noen bestemte blikk og jeg la meg tilbake igjen og så opp i himmelen.

Nico og Bjørn jobbet rundt meg, hele tiden snakket de på radio med Sindre som var på en hylle et sted over oss, og med helikopteret som var på vei opp mot oss. «10 minutter nå, så er vi klare» sa de inn i radioen. De fikk firt ned en tynn line fra helikopteret, de brukte den til å dra ned en vaier som de klippet i sentralpunktet på båra. Nico sto ved siden av meg, festet seg på den han også, han skulle bli med opp i helikopteret. Jeg lå helt innpakket. Det var så varmt, hjertet mitt dunket så hardt. Bjørn gjorde store bevegelser med hånda, og jeg visste at de bevegelsene betydde nedover, eller i dette tilfellet, for helikopteret: oppover. Mari lærte meg det da vi var i USA, hun har en bror som jobber i redningstjenesten, når hun ville bli firt ned så kunne hun av og til tulle med meg og gjøre sånne store sirkelbevegelser med armen, men nå var det ikke Mari som tullet med meg, nå var det Bjørn som signaliserte opp til helikopteret at de kunne begynne å stramme inn på stålvaieren. Samtidig med at jeg rykkvis ble heist oppover ga Erik ut på utfiringstauet, så jeg ble firt utover samtidig med at jeg ble dratt oppover. Nico hang rett ved siden av meg. Og så, da vi var kommet et stykke ut fra hylla, slapp Erik utfiringstauet. Vi pendlet ut, en enorm langsom pendel, rett ut i sola. Langt under oss var Lysefjorden som lå og blinket i sola. Over oss en stålvaier og helikopteret. Jeg ble blendet og lukket øynene, da jeg åpnet dem så jeg rett på det gule skjoldet, badet i lys. Jeg var glad for jeg ikke var alene, glad for Nico som om igjen og om igjen sa det gikk bra. At jeg var trygg, at jeg var flink, selv om alt jeg gjorde var å ligge helt stille. 
Historien fortsetter under bildet!

Jeg var trygg nå. Jeg var inn og ut av smerten. Av søvn og morfinrus. Inn og ut av spørsmålene, alltid de samme, hva heter du, vet du hvilken dag det er, traff du en hylle, hva skjedde. I helikopteret: menn i grønt, solbriller, headset, utstyr overalt, meg på en båre, i blodige klatreklær, jeg passet ikke inn. Så var jeg i en ambulanse. Jeg var varm, jeg var trygg og helt fjern. De samme spørsmålene, på nye måter. Hva er ledklatring, jeg begynte å famle og bega meg ut på å forklare forskjellen mellom tradklatring på egne sikringer og boltet sportsklatring. Jeg kunne ikke forklare og ga opp, jeg hadde ikke landet på en hylle nei jeg hadde smelt mot veggen og alt hadde raknet, jeg sa bare at jeg hadde sett noe hvitt, jeg lukket øynene. Ambulansen hadde blålys. Hvorfor blålys, tenkte jeg. Nå er det jo over, jeg er nede, ikke lenger med Halvor og prinsessene der oppe, hvilken rolle spiller det at vi kommer fem minutter før til sykehuset når jeg har vært oppe på den hylla i en evighet.

Nå er vi kommet til fjerde setning i epikrisen fra Stavanger: «pasienten tas i mot som fullt traumeteam». 10-12 hvitkledde mennesker var rundt meg på alle kanter. Klippet av meg klærne, lyste meg i øynene, nye spørsmål, ultralyd av magen min, blodprøver. Jeg var våken, jeg sov, jeg fikk en sprøyte med noe, så forsvant jeg. Så var det kveld, eller natt, og Erik hadde kommet til sykehuset. Han hadde blitt igjen på veggen med redningsmannskapet og ryddet opp alle tingene, og blitt hentet ned med helikopteret. Politiet hadde kjørt han til sykehuset. Nå var han der, i de samme klatreklærne, sengen min sto på et tomt kontor. Jeg sovnet. Mari kom, og så var de borte begge to, jeg var inn og ut av søvnen, av smerten. Det var natt. Fotlegen sto ved enden av senga mi, høy og blond. «Klokka er fire på morgenen, nå skal du opereres.» 

Natt til torsdag 31. mai. Sommeren skulle begynne. Det hadde vært den varmeste av maimåneder, evig solskinn og lange lyse dager, og løftet om sommeren som skulle komme, det skulle bli juni, jeg skulle bade og klatre i Nord-Norge. Ikke ligge på et tomt kontor på sykehuset i Stavanger. 

Ble trillet ut, over på en grønn seng, inn på et grønt rom, alle hadde munnbind og hvite hetter og grønne klær. Fikk epidural i ryggen, de spurte om jeg ville sove eller være våken mens de opererte, jeg ville sove. Så forsvant jeg igjen, og våknet av at en av dem strøk meg over kinnet: nå er du ferdig. Foten min hadde skruer og pinner i seg, den var liksom ikke en del av meg lenger, noe fremmed nederst på beinet. Foten høyere enn hjertet, sa de til meg. Ga meg smertestillende og antibiotika. Ble trillet inn på et firemannsrom på morgenen, stadig var jeg bare delvis tilstede. Men jeg kom til meg selv mer og mer. Fikk telefonen min, ringte mamma, ringte pappa, fikk dårlig samvittighet da jeg merket hvor redde de ble, hvorfor må jeg klatre og påføre dem så mange bekymringer. Pappa avlyste litteraturfestivalen i Lillehammer som han skulle på den helgen, jeg sa, det trenger du jo ikke gjøre. Han ville sette seg i bilen og kjøre til Stavanger, men jeg sa: jeg blir fløyet til Oslo om noen timer i ambulansefly, vi ses i byen vår. 

Og halv to, torsdag formiddag, kom de og hentet meg. Flyet var lite, bare plass til meg som lå på en båre, en dame i rød kjeledress satt ved siden av meg. Jeg sov hele veien. Vi landet på Gardermoen, der ventet nok en ambulanse. Det var de dagene da det var på det aller varmeste her i landet. I ambulansen var det ingen aircondition, jeg lå der i en tykk varme, inn og ut av søvnen, forsøkte å svare på alle spørsmålene, alltid det samme. Hva heter jeg hva er fødselsdatoen min hvor langt falt jeg, hva betyr det å klatre på led, landet du på en hylle, nei jeg hang i tauet sa jeg, jeg må ha fått en pendel eller noe jeg vet ikke, det var et tak som brakk av, helt overraskende og det var noe hvitt, det husker jeg. Noe hvitt på foten min og noe hvitt og flytende på veggen. Vi lå på den hylla lenge jeg vet ikke, kanskje åtte timer, men det gikk ikke å forklare, tiden var jo annerledes der oppe, og dessuten var Halvor og de vakre prinsessene der. Inn på Ullevål, på et mottaksrom. Måtte få mer smertestillende. Så var mamma og pappa der, mens en ny lege målte og kjente på meg. Hørte på hjertet mitt, pulsen, blodtrykk. 

FRA ULLEVÅL SYKEHUS: 

Aktuelt: Pasient som 30.05.18 under klatring på Kjerag, falt ned 10 meter med sikring, fikk en pendelbevegelse inn mot fjellvegg med venstresidig traume av foten. Pådro seg en åpen talusluksasjon med knusning og kommunisjon lateralt rundt laterale process. Åpen  sårskade medialt til tibialis posterior. Hentet ut av helikopter, overflyttet til Stavanger, tatt i mot med traumeteam. Våken, stabile parametere, normale funn ellers, bortsett ovennevnte talusluksasjonsfraktur. Overflyttet hit 31.05.18. Lå til avsvelling frem til 19.06.18 i ekstern fiksasjon.

Jeg lå til avsvelling fra 31.05 til 19.06 da denne sommeren var på sitt aller varmeste, avhengig av smertestillende og antibiotika. På Ullevål sykehus begynte ventingen for andre gang, første gang var på hylla på Kjerag, med Erik og en og annen ørn. Denne gangen var jeg omgitt av hvitkledde sykepleiere, evig smilende, de visste ikke hva godt de kunne gjøre for meg. I en seng med foten høyere enn hjertet mitt, hvite rom, hvitt sengetøy, solen dundrende inn gjennom vinduene. Fire ganger i døgnet kom de med piller i en liten kopp til meg. Jeg fikk antibiotika intravenøst, det sved i blodårene mine. Familien min kom. Søsteren min sa: du må eie din egen historie. Skal jeg huske det som skjedde, eller min versjon av sånn det var, men hvordan skal jeg kunne skille det. Vennene mine kom også og hilste på meg, litt forsiktige, hva skulle man si til hverandre, det finnes jo ikke så mye å si. Etter noen dager tok de tak i senga jeg lå, den hadde hjul. To gikk bak og en foran, så trillet de meg ut gjennom de hvite gangene. Gjennom velferdsstatens perfekte maskineri som hadde tatt meg imot i sikkerhetsnettet sitt, legene som kunne alt, det rødkledde ambulansepersonellet med pilotbriller og sterke armer, de evig smilende sykepleierne. De trillet meg ut i heisen, ned til sola, ut på gresset og så var jeg også midt i den varme sommeren.   

LES OGSÅ: Å gå på naturlige sikringer

LES OGSÅ: Returen- bekvem, men farefull

LES OGSÅ: Alt om klatring og sikkerhet