KRONIKK
Sindre Bø er fjellklatrer og medlem i Rogaland Alpine Redningsgruppe gjennom 20 år. Mastergrad i samfunnssikkerhet (beredskapsarbeid) og konsulent innen risikostyring og krisehåndtering. Underviser i mediefag ved Universitetet i Stavanger.
Bolten på Kjerag innerst i Lysefjorden trekker til seg titusener turister hvert år. Den spektakulære klemblokka er blitt et ikon av internasjonalt format. Tidligere i høst ble det reist spørsmål om det utsatte partiet ut til selve Bolten skal sikres bedre eller ei. Skal vi tilrettelegge med bedre skilting, kø-ordninger og kjetting å holde i?
Meningene var mange, noen av dem bastante. Diskusjonen om kjettingen på Kjerag setter en viktig debatt om allemannsrett og tilrettelegging på spissen, og fører oss ut i en større diskusjon vi ikke må være redde for å ta: Hva er risiko? Hva er konsekvensene av å tilrettelegge? Hvor stor risiko aksepterer vi? Hva er verdien av risiko?
Min første nervepirrende tur ut på Bolten fant sted tidlig på 1990-tallet, og siden har angsten for å trø ut på den vesle blankskurte flata aldri forlatt meg. Faren er åpenbar: Snubler du, venter den sikre død. Så hva har vi der ute å gjøre? Hvorfor strømmer folk til Kjerag og står i kø i regn og blest for å få selfien?
Hvor farlig er det egentlig å gå ut der?
Men ingen har jo mistet livet
Det påfallende er at det har gått bra til nå. En sammenlikning og oppsummering: Et tosifret antall basehoppere og fjellklatrere har omkommet på Kjerag de siste 20 årene. Flere personer har tatt sitt eget liv ved å kaste seg ut herfra. Både folk og bikkjer har ramla ned i sprekkene på Kjerag – og overlevd. En person har forsvunnet på Kjerag, uten å bli funnet. Men
Reiselivet er «den nye oljen», heter det. Derfor er det ironisk at den gamle oljen ved bransjeorganisasjonen Norsk olje og gass, i samarbeid med risikoeksperten professor Terje Aven ved UiS, har produsert en video som eksemplifiserer hvordan risiko kan forstås. Bildet som brukes er Bolten på Kjerag. I videoen stilles spørsmålet: Hvor farlig er det egentlig å gå ut der?
Skjødesløse sjeler kan finne på å passere to – eller tre – i bredden, noe som absolutt bør unngås.
Økt sikkerhet gir økt uvørenhet
Statistisk sett er det trygt å gå ut på Bolten uten sikring. Å kjøre bil er mye farligere. Likefullt vil enhver som går ut på Bolten, befinne seg i livsfare. Derfor kan det være et poeng å tilrettelegge for å forebygge ulykker og opprettholde en god statistikk. Men, forskning viser at når tiltak iverksettes for å øke sikkerheten, så tøyer folk strikken. I dette tilfellet kan en kjetting medføre at folk blir mer uvørne til og fra Bolten. All erfaring tyder på at dersom folk kan henge i noe, så vil de henge i det. Skjødesløse sjeler kan finne på å passere to – eller tre – i bredden, noe som absolutt bør unngås.
Jeg har en kompis som er fjellklatrer og skikjører, en av de som har overlevd. En gang vi var på vei opp en frossen foss, klatret han 15–20 meter loddrett is uten sikring. Jeg holdt pusten, mens han bablet i vei. Det kostet ham ingenting. Da vi skulle kjøre hjem, hadde temperaturen sunket og veien var blitt glatt. Han nølte, men til slutt ba han meg kjøre den store bakhjulsdrevne bilen hans hjem igjen.
«Jeg vil helst slippe å kjøre når det er glatt», var forklaringen.
Risiko er så mangt
Eksempelet viser at risiko er subjektivt og relativt. Det er stor – til dels ekstrem – forskjell på opplevd og reell risiko. Folk gir gass når de føler seg tryggere. Denne risikotermostaten er innebygd i hver av oss, og den fungerer høyst ulikt mellom ulike typer mennesker og ulike kulturer. Noen syns de er vågale ved å spise dessert på en hverdag. Andre fabulerer om å hoppe fra Kjerag med vingedrakt og lande trygt uten å trekke skjermen. Verden består av rundt 7,6 milliarder risikotermometre som kontinuerlig justeres internt og i forhold til hverandre. Å få oversikt over dette systemet er en umulig oppgave, det blir som å måle kaos. Å måle livet. Derfor er risiko evig interessant.
Et risikofritt liv er umulig. Hvis man ligger i sengen hele dagen – i utgangspunktet det tryggeste som fins – vil man over tid svinne hen og dø. Den russiske forfatteren Dostojevski mener risikotaking ikke bare kan forsvares, men er moralsk nødvendig for å bevare vår frie vilje. Bare den som risikerer, er fri.
Det som er sikkert, er at ulykker vil skje på Kjerag, kjetting eller ei. Fortsetter denne turisttrafikken, vil noen ramle ned fra Bolten, slik en australsk kvinne falt ned fra Trolltunga. Et vindkast, en glatt skosåle, svimmelhet – denne ukjente x-faktoren som kalles sorte svaner. Og vi må være forberedt på det. Dette livet er nemlig farlige greier, klisjeen forteller at vi kan dø av det. Risiko og fare finner sted hele tiden. Folk har utsatt seg for livsfare til alle tider, og de kommer neppe til å slutte med det.
Risiko er i alt, og noen vil si at risiko er ingenting. I en doktoravhandling ved UiS var konklusjonen at «risiko eksisterer ikke i seg selv, og kan dermed ikke måles eller beregnes objektivt» (Øivind Solberg, 2013). Solberg er opptatt av det usikre og at risiko er knyttet til framtiden. Og hva er det eneste som kjennetegner framtiden? Vi kjenner den ikke.
De vil inntreffe, før eller siden, men når og hvor? Svanene flyr sine egne veier.
De ukjente faktorene
Så hvorfor tilrettelegge? Er det ikke bedre å akseptere denne uvissheten og la folk fortsette å gå ut på Bolten? Paradokset er at stien til og fra Kjerag forbedres kontinuerlig, av flere hensyn. Steintrapper forhindrer erosjon, men gjør det også tryggere for folk å gå. En sikringsbu er satt opp som vil øke den generelle beredskapen. I mange år har det vært titall meter kjetting langs de bratteste kneikene i samtlige bakker til Kjerag. Slike tiltak er iverksatt langs partier av stien der man ikke faller i døden, og folk aksepterer det. Imidlertid er stemningen negativ til å tilrettelegge akkurat de fem meterne til og fra Bolten, der man faktisk risikerer å omkomme. Og det er fascinerende.
I risikofaget snakker man om «the unknown unknowns», usikkerhetsfaktorene man ikke kjenner. Sorte svaner fins faktisk, selv om verden i mange hundre år ikke trodde det. De symboliserer de uforutsette overraskelsene som forårsaker ulykker og kriser. Og de vil inntreffe, før eller siden, men når og hvor? Svanene flyr sine egne veier.
Så får vi bare håpe at ulykkesfuglen som står ute på Bolten den dagen en sort svane flyr over, ikke er noen vi kjenner.
Dropp det!
Konklusjonen min, etter diverse grublerier i høst, er å la Bolten være som den er. Uberørt natur skjerper sansene, og øker årvåkenheten. Folk vet å fote seg. Og de blir enda bedre til å fote seg av å gå i ulendt terreng. Vi har godt av å traske utenfor allfarvei, og kjenne på egne grenser.
Da en ung mann jeg kjenner godt var på Kjerag for første gang i fjor, hadde han tenkt mye på Bolten. Men det regnet og blåste den dagen, og han våget seg ikke ut. I ettertid har han grublet enda mer, og han vil tilbake. Denne prosessen med å erfare fare og tilpasse seg er svært verdifull. Risiko har mye større betydning i livene våre enn vi er klar over. Samfunnet trenger risikotakere. Det er viktig at folk forstår hva risiko er, men for å forstå det må man nærme seg grensene. Risiko er ikke et nødvendig onde, men en ressurs.
Så får vi bare håpe at ulykkesfuglen som står ute på Bolten den dagen en sort svane flyr over, ikke er noen vi kjenner.
Kronikken ble først publisert på aftenbladet.no
