Klassikere i Innerdalen

En titt i Norsk Tindeklubs klatrefører for Innerdalen, som ble laget i 2000 og kom i nytt opplag 20 år senere, forteller mye om betydningen dalen har hatt for fjellklatring i Norge.

Selv om alle bildene i føreren er i lav oppløsning er den temmelig inspirerende greier. En ting er alle rutene på de vakre fjellene – Innerdalstårnet og Skarfjell er hovedattraksjonene med sine mange fjellruter – men også klatrehistorien fra Innerdalen er verdt å merke seg. 

Svært mange av rutene ble gått første gang på 50- og 60-tallet, oftest av folk tilknyttet Tindegruppa på NTH, men også lokale klatrelegender ledet an av Olav Innerdal.

Ralph Høibakk, Nils Faarlund (dette var lenge før de to ble uenige om via ferrata på Andersnatten), Olav Innerdal, Ulf Geir Hansen, Per Vigerust og Kjell Ivar Knutsen er navn som stadig vekk dukker opp som førstebestigere fra 60-tallet. 

Tjue år senere er folk som Aslak Aastorp, Øyvind Vadla, Berit Skjevling, Eva Selin og Anders Lundahl støtt å se som førstebestigere på til dels lange og krevende ruter. Også Anne Grete Nebell er sentral – hun har stått for mye av arbeidet med å samle rutene i Tindeklubens klatrefører for Innerdalen.

Og apropos lange turer; traversen fra Skarfjell til Hoåsnebba over Nordre, Store og Søre Trolla (først gått i sin helhet av Høibakk og Vigerust vinteren 1960) med start opp Sydøsthjørnet på Skarfjell er en monumental opplevelse for deg som vil ha en (veldig) lang og variert klatre- og rangletur i en fantastisk fjellområde.

Sørøsthjørnet på Skarfjell (5-) og Nordvesteggen på Innerdalstårnet (5-) er to av de mest populære rutene i Innerdalen, ikke uten grunn. Rutene innebærer lange fjellturer og fin klatring i vanvittige omgivelser – med graderinger mange anser som temmelig spreke. Hvis du googler Nordvesteggen finner du fort ut at mange mener ruta er grad fem pluss.

For de som ikke er såpass sterke i hodet og armer at disse rutene frister, er Vesteggen på Innerdalstårnet (4) og Vestre Gjelkant (4-) på Merrakammen snillere alternativer. 

For de som syns grad fem i fjellet er for pyser fins det selvsagt ganske mange vanskeligere og ikke minst langt mer seriøse ruter i dalen, med Nordveggen på Skarfjell (5+/ A1) som en knallhard testpiece i en stor, mørk, bratt og dyster vegg. 

Veggene rundt Renndalskammen bak Innerdalshytta er et fint sted å øve seg (Satan (6-) er verdt å nevne, og burde vel egentlig ikke vært i en parentes).

En som kjenner Innerdalstårnet omtrent like godt som lommene på klatrebuksa si er Toralf Furseth. Her er hans egne ord fra turer opp de to klassikerne på Tårnet og Skarfjell:

Sydøsthjørnet, Skarfjell

I 2008 hadde jeg klatra sånn passe lenge. Jeg mente jeg kunne spotte nybegynnere på en mils avstand og lo litt inni meg der de kom spankulerende inn på tunet på Innerdalshytta med alt for mye utstyr og alt for mye respekt. I retrospekt var ikke klatre cv’n min akkurat brennfull den heller, men jeg hadde liksom gjort unna rookietilværelsen på ruter som Drømmediederet og Ravneggen, og var klar for og gyve løs på de litt større klassikerne i Midt-Norge. En av de store brytningsturene var - og fortsatt er - Den Store Trollatraversen.

Jetboilen putra vann til Real turmat-pakkene stod på linje. Sommernatta var kort, men jaggu var vi hardcore likevel der vi lå på ei fjellhylle oppe i Giklingdalen. Ole Marius Gaupseth og jeg lå på hver vår taukveil mens Tom Williams hadde liggeunderlag. Rundt oss tårnet Innerdalstårnet, Såtbakkollen, og Trolla. Rett over hodene våre var sydtoppen på Skarfjell. Dagen startet på Nerdal med passe tunge sekker. Noe ble dumpa i et depot nede ved Storvannet i Giklingdalen, men resten hadde vi drassa med oss opp i fjellet. Vi skulle begi oss ut på den store Trolla traversen* som seg hør og bør begynner med klatreruta Sydøsthjørnet på Skarfjell. Sydøsthjørnet er ultra-klassikeren i Skarfjell-massivet.

Har du blitt varm i trøya nede ved Innerdalshytta og gått noen linjer på Tårnet er dette neste steg. Å gyve løs på hele traversen er kanskje å dra det langt, men for all del, vi prøvde, så hvorfor ikke? 

Jeg tror Ole Marius la av garde på første taulengde med Tom som nummer to. Jeg minnes enda hvor stort ting var da jeg klatra etter som tredjemann. 

– Hvordan finner en fram? 

…tenkte jeg der jeg lista meg opp noe som opplevdes som et kaos av løse blokker og formasjoner uten system. Dette var større en noe jeg hadde vært borti. I Innerdalen lærer man fort og slå litt på takene du skal bruke. Det med minst hul lyd blir å foretrekke. Vel oppe på første ringbånd var det min tur å lede opp Svenskediederet. Det skulle stå i cirka grad fire og jeg klatra vitterlig grad sju på bolter, men med løse blokker, ingenting å ta i og bare urgamle bankebolter og sikre seg i kokte det over. Etter mye om og men klarte jeg og lage en taustige av ei 120-slynge (les to trinn) som jeg lista meg oppover i. Til slutt steg jeg livredd ut av den og inn i det ukjente. Ting løste seg deretter ganske greit men det satt ganske langt inn.

Vi klorte oss opp 15-meters hammeren via en variant som ikke står beskrevet, og toppa til slutt ut på Sydtoppen. Gud bedre for en start på dagen. Jeg husker hvor stort alt føltes der oppe. Hvor langt det var til hovedtoppen på Skarfjell (1 790m). Hvor tunge sekkene våre var. Vi la til slutt av garde mot Trollamassivet vel vitende om at dette ble en lang tur. Uten å utbrodere alle detaljene kan jeg oppsummere med at vi omgikk Midttoppen på sydsiden. Det har i ettertid vist seg å være langt verre en og bare klyve over den. Skarfjell og Nordre Trolla ble inntatt uten de store seremoniene.

Store Trolla kan vi takke Tom for at vi kom oss opp på da Ole Marius og jeg var rimelig knekt. På ryggen mot Søre Trolla gikk vi oss bort og havnet nede i vestsiden. Slitne og umotiverte for nok en overnatting brukte vi det siste av dagslys på å finne Pinnakkelskaret mot Hoåsnebba. Der fikk vi angre oss for å ikke ha med isøkser - herregud som jeg angra! Jeg hadde heldigvis den ene halvdelen av en brukket stav som en slags nødløsning men skrekken var til og ta og føle på. Et feiltrinn og det var Giklingdalen neste, 800 høydemeter lenger ned. Cirka 23 timer etter avmarsj fra fjellhylla var vi tilbake ved nordenden av Storvatnet i Giklingdalen. Aldri igjen var vi enige om. 

*= Senere har vi lest at “Den fullstendige Trollatraversen” innbefatter Hoåsnebba også så vi hadde kommet til kort uansett…

Nordvesteggen, Innerdalstårnet

10 år etter forsøket på Trollatraversen og 10 år klokere ligger jeg på trappa på tindeklubhytta i Giklingdalen og ser opp på Sørøsthjørnet med kikkert. “What a shit show det var” tenker jeg. Store sekker, stive sko, overnattingsutstyr og den naive innbilningen om at vi klatra lett den gangen. Så svinger jeg kikkerten rundt og opp mot Nordvesten - ultraklassikeren på Innerdalstårnet (1 452 moh). Tårnets mest eksponerte rute ifølge føreren. 

En av de få rutene jeg ikke har gått der oppe, og jaggu er det folk på innsteget nede på Lilletårnet (1 344 moh). 

– Frank, det er folk der, roper jeg. 

Frank kommer sosende ut av hytta med søvn i øya etter gårsdagens tur opp Elinas rute via direkteutsteget på Sydtoppen på Skarfjell. 

– Skal vi prøve å ta de igjen? 

Vi kasta sammen et lite rack, et tau og ellers så lite som overhodet mulig. Skal du korte turer til fjells innenfor noen dager så bytt ut trusa med en løpeshorts. Da har du truse, kortbukse, badeshorts med mer i samme pakke. Utenom det, en softshellbukse, fleecegenser og vindjakke så skal du vel klare deg ei stund der oppe. 

Vi dundra av garde og la høydemetrene under oss. Oppe i skaret studerte vi ruta. Der vi gikk i fella ti år tidligere har vi nå lært litt nye triks. Vi kunne se det vi antok var både først og andre standplass. Ikke at jeg vet hva for tau førstebestigerne hadde, så kan jeg anta det ikke var 70 meter. Og ergo, med litt kreativ bruk av sikringer (les passe langt fra hverandre) passerte jeg første standplass ganske raskt. 

– Du får følge på om tauet blir for kort, ropte jeg ned til Frank.

Han nikket og videre bars det. Andre taulengde dro seg til noe, men ikke vanskeligere enn forventet denne gangen. Og med Frank på slep gikk vi de siste 10-15 meterne løpende. Jeg fikk raskt mekka en standplass og vips var Frank oppe. Er du litt effektiv så har du resterende rack klart til andremann når han kommer opp. Vi gjentok suksessoppskriften fra de to første lengdene, denne gangen med meg på slep de siste meterne. Nok en gang en rask overlevering av utstyr og jeg kunne gyve løs på den siste biten. 

Etter noen få minutter klatring hørte jeg stemmer. I det jeg stakk opp hjelmen på det siste opptaket hørte jeg «Ka i hælvete gjør du her allerede no?» 

Jeg slang ei slynge rundt en stein, kobla inn taubremsen, og ropte sikring klar mens jeg gliste bredt. Vi hadde neste klart det. Det var taulaget vi hadde sett fra hytta, og de hadde kommet opp 10-20 minutter før oss. Det var som å se seg selv i speilet 10 år tidligere. Et stolt klatrelag som akkurat hadde nytt topprusen, stolte av sin bragd i cirka 15 minutter for så og få den knust av to idioter med løpeshorts og topplos!

INNERDALEN

Kjent som Norges vakreste dal

Nås enklest ved å kjøre riksvei 70 fra Oppdal (øst) eller Kristiansund (vest), eller riksvei 62 fra Molde. Fra Ålvundeid like nord for Sunndalsøra svinger du inn mot Virumdalen, og fra parkeringsplassen ved veis ende (Nerdal) er det fire kilometer å gå til Innerdalshytta

Innerdalshytta er utgangspunkt for mesteparten av klatringen i dalen. Klatringen – inkludert treningsfeltet like ved hytta - er typisk fjellklatring, som innebærer både solide anmarsjer og klatring på naturlige sikringer

Mange av rutene er fra 60-tallet og den tiden da skalaen stoppet på seks. Dermed kan noen av gradene oppleves som temmelig stramme

Norsk Tindeklub (NTK) sin klatrefører for Innerdalen gir et godt utgangspunkt for å finne fine klatreopplevelser i den usedvanlig vakre dalen