Klatret Atlantis, Halvmånerisset og Fullmånerisset på 24 timer

Se bildegalleri nederst i saken!

Hvorfor: – Det er kult å klatre store ting, sier Meling. 

Ideen kom opprinnelig fra den svenske tilflyttede klatreren Magnus Eriksson.  

– Det var ikke så mange som har tent på ideen som han håpet, forteller Meling. – Han har gått rundt og prøvd å gjøre folk gira på denne utfordringen. Deler av den er jo gjort før: Mårten Blixt og Erik Massih klatret Atlantis og Halvmånerisset på 13,5 timer. Jeg har alltid tenkt at det kan jeg slå lett. Men hva hvis vi skrur opp et hakk? Storstolpan er jo blitt en tredje arena på Kvaløya, og det virket naturlig å forlenge hele greia og legge på en av de fineste rutene på Storstolpan. 

Til sammen var det 17 lange taulengder, mye eksponert klyving, gåing, steinur-forsering og rappellering som skulle tilbakelegges på under døgn, med tåke som kom og gikk og «snarveier» som selvfølgelig viste seg å være heller det motsatte. Totalt har de to tilbakelagt en avstand på rundt 15 kilometer og omtrent 2500 høydemetre. Disse tallene er basert på overslag ettersom GPS klokka til Finn streiket. 

Planen var som følgende: 

Mandag 16. august klokka 16:13 begynte Hovem og Meling å gå fra parkeringsplassen under Store Blåmann, den høyeste toppen på Kvaløya utenfor Tromsø. En time rask marsj tok dem opp til innsteget, der de selvsagt hadde stæsjet utstyret de trengte for ruta. De begynte med den tyngste av de tre rutene, Atlantis, som for de aller fleste av oss er et stort nok prosjekt i seg selv.  

Ruta er ni taulengder lang, veggen er nordvendt og 400 meter høy. Atlantis består stort sett av taulengder på 7’er tallet, med to taulengder som er gradert 8- og 8. 

– Jeg har nok vært opp den veggen nærmere 15 ganger, forteller Thomas Meling. – Bare Atlantis har jeg gått fem eller seks ganger. Det raskeste jeg har vært opp veggen er på seks og en halv time, jeg vet ikke om den har blitt gått så mye kjappere. Men vi brukte åtte timer og 40 minutter denne gangen. 

En tid han for så vidt er ganske fornøyd med, forteller han, forholdene tatt i betraktning. Det var nemlig ikke prime conditions for de ivrige tromsøværingene. Heller en kombinasjon av ok forhold («Sommeren her oppe har ikke vært så mye å skryte av!») og logistikk som gikk opp. Originalt var planen at Magnus Eriksson skulle være med, med på grunn av en skade steppet Finn Hovem inn.  

–  Finn er en sinnssykt bra fyr å ha med. Han er gira og kapabel, han har stor kapasitet. Og han skjønner greia, sier Meling. 

Thomas ledet alle taulengdene, og Finn fulgte på jumar. Som regel short-fixet (kortfikset) de, det vil si at så snart Thomas ankom standplass, fikserte han et tau som Finn kunne følge på med tauklemmer, og fortsatte å tausoloere videre oppover på egen hånd. Oversatt betyr dette at det er kontinuerlig jobbing for han som leder an. («Det var en gang jeg gikk tom for utstyr og måtte vente på Finn på standplass. Det var eneste gangen jeg fikk litt hvile på vei opp»). Våte forhold («periodevis gjørmebad og mosesvømming») gjorde at bestigningen ble gjort delvis teknisk.  

De toppet ut, og gikk langs vestryggen på Blåmann. Så gikk de Ersfjordtraversen baklengs, via Zapffetoppen, klatret ned Zapffeegga for å nå Hollenderhytta, juvelen på Kvaløya, og utgangspunktet for all klatring som skjer på Baugen. De brukte en time og 50 minutter på turen i ren marsjfart, men hvis vi legger til tiden som gikk med til spising og å pakke utstyr som de la igjen på toppen av Blåmann ble det totalt to timer og 20 minutter.  

– Da vi kom fram til hytta unnet vi oss en kaffe, men det var folk som lå og sov der, så vi måtte sitte utendørs. Klokka var rundt 4 på morgenen.  

På hytta racket de om på nytt – de hadde selvsagt ett nytt depot med tau og annet utstyr her – og ruslet bort til Baugen og Halvmånerisset som ligger et lite kvarters spasertur unna. Halvmånerisset består av fire lange taulengder, og er gradert 6+.  

– Det gikk ganske sakte på Baugen, vi brukte sikkert rundt tre timer på den ruta, forteller Meling.  

Det var tett tåke ved innsteget, så det var flaks at de var lokalkjente, forteller han. Med fem meters sikt er det lett å miste motet etter en lang natt i veggen, og to nye ruter som venter. 

– Da vi hadde rappellert ned og ruslet tilbake til klatrehytta nærmet klokka seg 9, så vi tillot oss å vekke de andre, slik at vi kunne ta kaffen innendørs.  

Siste etappe, fra Hollenderhytta til Storstolpan, beskriver Meling som den tyngste:

–  Jeg hadde vondt i hele kroppen, sier han. 

 Det de trodde var en snarvei ledet de ut i bratte steinurer og via mange unødvendige høydemetre. 

– Det tok tre timer og 40 minutter fra hytta til innsteget på Storstolpan.  

Logistikken er nødvendigvis er viktig del på en sånn type tur, og også her hadde de lagt klar utstyr de trengte. Thomas forteller at han gikk opp på ski i juni, i nysnø, for å stæsje det de ville komme til å trenge, blant annet en cola som viste seg å være høyt elsket da den ble hentet fram igjen.  

Siste ruta de skulle klatre var Fullmånerisset, (4 taulengder, 6+ eller 7-):

– En sinnssykt kul rute! 

Både på Baugen og Storstolpan vekselledet de taulengder oppover. Og da de toppet ut siste ruta og stoppet klokka viste den 24:12. Tolv minutter på overtid! 

– Var det litt bittert eller? 

– Nei, det var egentlig ikke det. Jeg hadde sluppet ambisjonen om å klare det på under døgnet litt tidligere, jeg er bare fornøyd med at vi kom såpass nærme, med de forholdene vi hadde. Jeg tror definitivt det er mulig å gjøre det mye raskere.  

(Og om du tror det er en utfordring er svaret ja, hansken er kastet.)  

– Det hadde vært utrolig kult å se andre prøve å gjøre samme linkupen! Jeg håper noen har blitt inspirert. 

– Det er kult å klatre store ting, holde det gående lenge. Vi har jo ingen større vegger her. Når de ikke finnes, må man klatre flere ting på rad, sier Meling. – Selv om det er lenge siden jeg har vært så sliten som jeg er nå. Totalt ble det over 28 timer på tur.  

– Skal du prøve igjen? 

– Definitivt.