Klatring i Skjomen

Skjomfjorden er en smal fjord når du kjører forbi på E6, og du passerer den en mil før Narvik. Langt der inne skimter Lappviktind med sine spisse, alpine topper. Når du nærmer deg Elvegård lurer du på hvorfor du ikke vært her før. 

Fjellklatring

Elvegårdsfjellet reiser seg renskuret, stolt og uendelig vertikal langs Skjomdalen, og det er denne veggen som i klatreføreren «Stetind and Narvik» sammenlignes med Yosemite. Veggen er vertikal, 500-600 meter høy og Elvegårdstinden strekker seg over nesten 2 km. På begge sider flanket av Elvegårdsfjellet og Haugbakktind, totalt nesten en mil med granittvegger. I 2019 gikk Håkon Wegge og Anna Nystedt en nytur på Haugbakktind (grad 6, 13 taulengder)

Det er mange formasjoner på Elvegårdstind men kun to etablerte ruter, derav den ene dessverre ligger strødd halvveis ned til golfbanen. Disse ble etablert på 70-tallet og 90-tallet, men siden er det ikke gjort mye forsøk på nyturer her, til tross for potensialet.

Fra bygda Elvegård ser du inn mot sør-Skjomen og den lett tilgjengelige Gagnesaksla, der du tydelig ser de nesten 1000 høydemeterne med klatring rett fra fjorden på perfekt granitt. Det er ikke mange plasser i Norge hvor du kan klatre 30 taulengder på bombefast fjell, i nydelige riss, på 5 og 6-tallet. Gagnesaksla er en perle av de sjeldne, der Fjellbruden (6) står som dronninga.

På andre siden fjorden finner du Lappviktind. Et alpint fjell, med spisse topper, og kort anmarsj da du har mulighet å kjøre grusveien opp på fjellet. Her finner du den største konsentrasjonen i Skjomen, med hele fem etablerte ruter opp hovedveggene, og en nytur fra 2019. Klassikeren er Lapplunk, 17 taulengder med 6+ langs arêten opp til hovedtoppen. Det er langt, eksponert og uendelig vakkert. 

I tillegg til disse tre gigantene nært dalen finnes to uslipte diamanter som må nevnes. Disse er selve essensen av eventyret. Toppene er alpine, granitten perfekt, og stemninga «back in the days». Saimmacohkka befinner seg på baksiden for Elvegårdsfjellet og har dermed en lengre anmarsj. Her er det også fire etablerte ruter, på 11-18 taulengder, etablert fra 1950-90-tallet. Saimmacohkka er beskrevet som den vakreste og mest alpine tinden i hele Narvikområdet, av en kar som legitimt kan si noe slikt. Dette er eventyr som krever litt. Det er en langtur i fjellet på overhengende granitt, langt fra folk og mobildekning.

I samme ånd må nevnes nordvest-veggen på Storsteinsfjellet, Narvik kommunes høyeste fjell på 1893 m. Veggen nåes ved å kjøre bilen opp Norddalen og parkere ved demningen til Cunovuopmi. Ved å gå via Smailejohka når du veggen på 2-3 timer. Camp kan etableres på breen eller nede i dalen. Den vanlige veien til topps på fjellet går over Storsteinsbreen sørfra, men hvis du vil klatre bratt får du bakoversveis når du ser fjellet fra andre siden. Det er to etablerte ruter opp til mellomtoppen på 7-11 taulengder. Det er enda ikke etablert noen ruter opp hovedveggen som er overhengende og 300 meter høy.

Sportsklatring

Er du lei lange ruter, eller været blir for varmt finnes det andre muligheter. Stiberg er nordvendt og byr på 1-2 taulengders naturlig sikrede sportsruter. I klatreføreren står de fleste som aid-ruter men mange er nå gått i fri, i tillegg til en del nye linjer. Jobben med å oppdatere førerverket er startet og nettsiden til Narvik klatreklubb blir oppdatert i tillegg til facebooksiden Narvik Klatreklubb.

Stiberg byr på kileklatring av Bohuslän kvalitet. Konsentrasjonen av ruter på 7-8 tallet er høy, og kanskje er noen av Norges fineste en-taulengders kileruter å finne nettopp her: La Linja (7+) er en vertikal kjempeklassiker på 35 m og Pump-o-Rama (8) er ei rute som byr på litt av hvert og som gir motstand til siste meter. Her er enda mange skikkelige harde, lange kileruter som venter sin fribestigning. Det er også oppdaget to nye sektorer på Stiberg, og forhåpentligvis dykker det straks opp flere ruter i det lettere sjiktet.

Buldring: Middagsklubben, Norddalen og Tjårda

Buldringa i Skjomen er ikke så verst. Det er kanskje ikke derfor man reiser hit, men skal man først tilbringe litt tid her, er det jo av og til fint med avveksling. Det meste er nyetablert og kvaliteten er overraskende bra. Buldringa skjer på granitt, med høy konsentrasjon av problemer over et lite areal (altså kort anmarsj og kort mellom steinene). Middagsklubben er en utrolig vakker plass med utsikt over fjorden, Norddalen byr på buldersteiner med hardere grader, og hvis været blir alt for varmt er det mulig å rømme opp Sørdalen til fjells, til 600 moh. til steinene ved Tjårdavannet. Buldrefører blir lagt ut på Narvik klatreklubb sine hjemmesider.

Tinderangling

For de som ønsker å tinderangle finnes det mye også mye å velge i. Mulig at steinkvaliteten er litt bedre enn i Hurrungane men lengden på ryggtraverser er oppsiktsvekkende! Máttacocorru-traversen byr på spenstige 12 km langs en rygg, like spektakulær sommer som vinter, Storsteinsfjells-traversen og Huinnacohkka. 

Det lokale klatremiljøet har vokst i det siste, og kjente navn som Stian Bruvoll, Andreas Widlund og Håkon Wegge satte sitt preg på 2019-sesongen med en rekke nyturer. Widlund har repetert mange ruter i Skjomen i tillegg til nyturer på Sildpolltind, Nymoaksla (peak 770) og Kuglhorn (Efjord).  

Efjord

Det er derfor vanskelig å ikke nevne nærheten til Efjord fra Skjomen. Kuglhorn er den ukjente lillebroren til Stetind. Østkammen til «normalrute» å være slår «normalruta» på Stetind med hestelengder. Flere taulengder i en helt spesiell eksponert posisjon og med uttopping i et overheng, er klatringa bare marginelt vanskeligere, men mer vedvarende. Den bratte nordveggen er renskåren. Her kan du velge og vrake i riss.

Østkammen på Kuglhorn er omtalt av 20 klatreruter vi mener du bør klatre i Norge. 

Eidetind, på andre siden for Kuglhorn med Verdenssvaet imellom er koselig, og fint, og langt hvis du vil. Den huser også en enda lenger nordvegg. Så har vi Stetind, da selvsagt. Imellom disse har vi masse fjord, øyer og turkise vann. Nyturene er blitt så omfattende, at det har begynt å mumles om en ny fører, og hvis sendetoget fortsetter ligger det kanskje i kortene.

Jeg spurte Andreas Widlund om hva han mener om Skjomen:

– Hvorfor blir de lokale klatrerne gjerne her i området i ferier/helger? Istedenfor å reise til mer kjente destinasjoner?

– Når helgen nærmer seg, begynner tankene og surre. Hva har jeg lyst på? Er tiden inne for å persa på prosjektet jeg prøvd så mange ganger, eller vil jeg klatre lett tilgjengelig, velkjent klippe i feks Lofoten, eller er det et eventyr jeg er ute etter? Oftere og oftere lander jeg på det sistnevnte. Da blir gjerne fridagene spandert boende i bilen med utgangspunkt i Skjomen eller Efjord. Her er det mange, store, fjell, som per i dag ser veldig lite trafikk. Bortsett fra oss lokale klatrere, og et eller annet svensk klatrelag som lurer seg over grensa fra Kiruna er det lite mennesker å se.

Fjellene er lett å komme til, og lett å finne frem. Kvaliteten og størrelsen på granittveggene skuffer ikke. Også potensialet for førstebestigninger er enormt. Eventyret er et faktum i det man forlater bilen, og det er det som er klatresporten for meg, sier Widlund. 

– Er Skjomen verdt deler av en sommerferie?

– Etter min mening har Skjomen noe for hver anledning. Crag med kort anmarsj, med vanskelighetsgrad fra nybegynner til ballehardt. Fjellruter på 5-er tallet og opp til storveggsklatring som får den mest erfarne joikaen å skjelve i klatreskoa, poengterer Widlund. 

– Hva er ditt beste og verste klatreminne i Skjomen?

– Etter et par dager i Efjord, sammen med Gaute Løvfall, vendte vi snuten mot Skjomen. Her stod ruta «Fjellbruden N6» på Gangnesaksla på lista. Med sin 1000m høye vegg, som praktisk talt reiser seg rett fra fjorden, stod vi innfor et eventyr. Med kun førstebestiger sin litt sparsomme beskrivelse, og lovord om «verdensklasse rissklatring over 16tl» antok vi utfordringen. Innsteget fant vi ikke, og routefindinga var nesten umulig på den svære veggen med riss og systemer overalt. Men med et bilde tatt med telefon fra veien klarte vi å lure oss opp, og etter 23h på farta var vi nede ved bilen igjen. Om vi klatret helt etter ruta vet vi ikke, men vi fikk hvert fall det vi kom for, sier Widlund. 

Stian Bruvoll gikk en nytur i 2019 på Kuglhorn og beskriver området i Efjord som å ha samme granitt som i Lofoten, og med samme kvalitet på klatringen. Klatringa på Kuglhorn mener han er den beste i hele Stetindområdet, og helt på høyde med Vestpillaren i Lofoten.

Det var det om klatringa ja. Fortvil ikke, når føttene ikke lenger kommer ned i skoene har Skjomen enda mer å by på. Som for eksempel terrengsykling på sva over Gullikstind og ned Reinnesset friste? Rundturen er verdensberømt, og bare Reinnesset i seg selv er spektakulær, både på beina og på hjul.

Bo og sånt

Teltmulighetene er mange, og Skjomenfolket er velvillige, Norddalen er en fin mulighet med nærheten til drikkevann (NB, drikkevannskilde). Øyran ved munninga til Skjoma er spesielt fint ute ved fjorden, samt ved stranda i Sør-Skjomen. Statsskog har dessuten en hytte på Fjellbu, og DNT hytta Lossi er lett tilgjengelig og hensiktsmessig for alpine klatreturer. Ellers har Skjomen Golf både mat, pub og overnatting til svært hyggelige priser. Du trenger ikke golfklær for å komme inn her, atmosfæren er avslappet! Golfen har også verksted i tilfelle du har herpet sykkelen og kan ordne med dusj og do mot betaling.

Fjorden er full av fisk, og på Saghaugen gård kan du hvis det er sesong, kjøpe kjøtt, egg og grønnsaker, samt selvplukk av bær, men ellers er det dessverre langt til butikk. Bergshålla anbefales for bading og hopping fra høye klipper under varme dager.

Det blir sunget mange sanger om klatreperler rundt om i landet. Mange plasser har snart nok til et «greatest hits-album». Skjomen byr på lange ruter på perfekt granitt, i flotte riss og diederformasjoner. Rutene er stort sett lenger enn ellers i landet, og bratte, men gradspekteret strekker seg fra 5-8. Skjomen krever veifinning, og her kan du få mange eventyr. Dalen har alt og det er nok å finne på her til å bli en stund.

Kom hit! Eller ikke… la oss ha denne perlen for oss selv, la oss fråtse i urørte fjell.