18 timer på klassikeren Via Lara på Hægefjell

Johan satt i passasjersetet mens jeg kjørte den gamle lille Kia Picantoen gjennom skogsveien i regnet. Vi hadde satt av en helg til å klatre på Hægefjell. Først kan vi varme opp på Via Lara på lørdag, tenkte vi.

Den er 3+ i følge føreren, vi har jo klatret både grad 4 og 5 ute tidligere. Hægefjell dukket opp mellom trærne, og jeg kjente en liten klump i halsen. Regnskyene hadde lagt seg over toppen, men det jeg kunne se var en grå mur av stein som ruvet over tretoppene. Følte meg som lille Espen Askeladd som sto ved føttene til et svært troll i skogen. Bare  noe mindre eplekjekk. 

På plass i Nissedal ville vi sjekke anmarsjen for å være sikre på at vi ikke gikk oss vill neste morgen. Vi fant en godt opptråkket sti som gikk langs det gigantiske svaet, uten at noe liknet på det vi hadde sett i bildene på peakbook.org. Til slutt var vi søkkvåte. Før vi så selve Via Lara vendte vi tilbake til leir.

Vi antok at vi måtte vente en del før veggen tørket neste dag. Vi slo opp teltet mens vi kjente hele ansiktet kriblet av knott, heiv i oss noe Real Turmat, og sovnet i troen om at i morgen ville bli en avslappende dag på en lett rute.

Henrik, lagets tredjemann, hadde med sitt nye tau enda i plasten, som vi skulle ha som vårt andre halvtau. Han hadde hørt at det kunne krølle seg hvis man bare kastet det på bakken, så vi tok av plasten og kveilet det veldig forsiktig.

Hva gjør vi med støvler til veien ned og jakker, forresten? Jeg hadde en sekk på 60 liter som jeg skulle ha i Jotunheimen uken etterpå, og to svære La Sportiva Nepal Extreme-støvler som eneste fotplagg i tilfelle jeg trengte stegjern for brekryssing i høyfjellet. Jeg ville spare litt plass ved å ikke ta med så mange par sko. Jeg foreslo at vi la alt i den store sekken, men ble nedstemt. Vi tok heller to små sekker. Støvlene var så store at vi ikke hadde plass i sekken, så jeg la dem i en handlepose, og spente den utenfor sekken og bant lissene rundt stroppen til sekken for å være sikker.

Etter å ha ventet til kl 12 på formiddagen slik at veggen kunne tørke litt, satte vi i gang. Dersom vi var skikkelig trege og brukte 1 time på hver taulengde, ville vi være på toppen kl. 22, tenkte vi. Så lenge vi var på toppen og fant den blåmerkede stien ned fra fjellet før solen gikk ned, ville vi klare oss.

Anmarsjen gikk helt fint frem til punktet jeg og Johan snudde dagen før. Svaet var fuktig noen steder, men stort sett virket det tørt. Vi fulgte stien ned i skogen, og plutselig var forsvant den. Foran oss var et mosebelagt sva.

Dette var for skummelt å klatre uten tau syntes vi, så vi bandt oss inn i tauet. Vi ville ikke ta på oss sele eller bruke sikringer, så vi bandt tauet rundt midjen. Førstemann holdt i tauet med hendene mens han spente fra mot et tre, og sikret de to neste opp. Dette tok omtrent 30 minutter.

Nå kom vi til innsteget, og jeg kjente meg igjen fra turrapportene jeg hadde lest. «Det risset der skal vi opp,» sa jeg optimistisk. Egentlig så synes jeg det så mye brattere ut enn jeg hadde trodd. Vi knøt oss inn i tauet, og jeg ledet første taulengde.

Etter å ha hatt kurs i klatring med naturlige sikringer i april samme år så følte jeg meg ganske komfortabel med min taulengde. Jeg hadde tilbrakt sommeren med å lede et par enkle taulengder i Trondheims-området, og fulgt mange flere taulengder.

Dette var jo kjempelett! Tok meg til og med tid til å ta bilde av en rusten bankebolt jeg fant, og klippet tauet inn i den mer for kuriositetens skyld enn sikkerhet. De andre fulgte etter, og jeg tok et bilde for å ha et minne om den første skikkelige klatreturen. Dette gikk så det suste.

Henrik var nestemann ut. Johan skulle sikre han, og klippet selvsikkert taubremsen av klatreselen. Den neste lyden man hørte var lyden av metall som falt nedover granitt. Heldigvis hadde jeg tilfeldigvis med meg to taubremser, siden jeg skulle teste ut en Smart Alpine som en kamerat lånte meg.

Henrik ledet opp, og mens han var på vei opp andre taulengde synes jeg at jeg hørte noe synging eller plystring. I mellomtiden slet jeg noe voldsomt med en masse kveiler og knuter i tauene på standplassen, og jeg måtte ha hjelp av Johan for å holde styr på det hele mens jeg sikret Henrik.

Til at Henrik ikke hadde klatret ute siden kurset vi tok i april så tenkte jeg at dette gikk ganske bra. Hva var klokken nå? 15:46. Ja, vi hadde vært litt trege. Nå gikk det jo fort.

Det tok litt tid før standplassen var klar og vi kunne følge opp til andre standplass. Siden vi var et taulag på 3 tok det litt mental gymnastikk til på standplass for å være sikker på hvordan vi skulle bytte tauender og slikt. Ruten begynte å bli litt brattere her.

Vi vitset og smilte enda men det var kanskje noe mer alvor bak det hele. Det var litt sånn ordentlig klatring her, ikke bare spasertur.

Kl. 17:14 var Johan klar til å starte taulengde nummer 3. Dette var den vanskeligste taulengden, måtte tenke meg om litt når jeg fulgte denne. Grad 3+? Synes dette virket mer som 4-. Det var enda mye stein over oss.

Taulengde nr. 3 tok ganske lang tid, Johan brukte litt tid på å finne en god vei over cruxet. Begynte å bli litt kjølig synes jeg, greit å ta på en genser nå. Jeg og Henrik hadde ikke sortert utstyret særlig bra når vi fulgte etter Johan, og vi måtte finne ut hvilken karabiner som hørte til hvilken slynge når vi kom opp til standplass.

«Jeg så støvlene mine til 2500 kr falle ut av handleposen og dumpe 200 høydemetere ned Hægefjell.»

Min tur opp taulengde nr. 4. Den virket ganske bratt, og følelsen av å henge i sine egne sikringer i flere timer 200 meter over skogen fikk hjertet til å slå litt raskere. Ja, jeg fikk bare gå på. Satte mange sikringer og kjente jeg ble nervøs på vei opp.

Hvor mye tau hadde jeg igjen å gå på? Hvor bør standplassen stå? Usikker på hvor mye tau jeg hadde igjen endte jeg opp med en hengende standplass under et lite bratt trinn på ruten. 

De andre fulgte etter, og i det jeg så de komme til syne hørte jeg Henrik skrek:

– NEI!

Jeg så støvlene mine til 2500 kr fallle ut av handleposen og dumpe 200 høydemetere ned Hægefjell.

Da de andre kom opp så jeg at jeg kunne ha stått på en liten hylle litt under meg. Jeg forlenget standplassen og sto litt beklemt på den trange hylla. Klokken var nå nærmere 19:00. Jeg innså at dette holdt på å gå til helvete, vi var bare halvveis opp ruta.

Fire timer senere var vi tre taulengder lenger opp. Solen gikk ned en time før. Av en eller annen grunn var det å snu ikke i tankene våre. På den 7. taulengden var det kortere vei opp enn tilbake ned. «Failing upwards» er vel det man kaller det på engelsk.

Vi vitset enda, men nå gjaldt vitsene stort sett hvor trege vi var. Det hadde vært en lang dag, men det var enda litt kult at vi måtte klatre om natten. Etter den neste taulengden var det helt mørkt, og hodelyktene kom frem. Nå var det ikke så morsomt lenger.

I følge føreren skulle dette være siste ordentlige taulengde, den siste var bare grad 1. Problemet var bare at all den lette klatringen foran oss var nå bare mørkt. Vi ante ikke hva som lå foran oss, men vi visste vi skulle rett forover for å få oss til toppen av Hægefjell der den blå-merkede stien begynte.

Det var på tide å racke opp for å ta fatt på den siste taulengden, og klatre inn i uvissheten.

Johan tok et par skritt frem, og sikret hver 2. meter. Sakte følte han seg frem. Etter han var 30 meter ute ropte jeg ... 

– Er det vanskelig klatring?

...  i håp om det snart var over og at jeg kunne være tilbake til trygg horisontal grunn under føttene. 

– Neida, svarte Johan. 

Vi møtte han på standplass og han foreslo at vi klatret med løpende sikringer videre siden det var ganske flatt der vi sto.

Solen kom sakte tilbake igjen og vi så konturene av toppen. Da vi kom opp dit var det 16 timer siden vi dro fra leir. Det hadde blitt ganske morsomt hvor trege vi hadde vært, så vi måtte skrive oss inn i notatboka ved toppvarden.

Veien ned var heller ikke lett, vi mistet stien igjen og endte opp med å gå gjennom en myr før vi fant den igjen. Jeg hadde ikke støvlene mine lenger, og måtte gå de neste 2 timene på sti i klatreskoene.

Kl. 05:45 søndag morgen vandret vi tilbake inn i leir i solskinn og morgendis ved foten av Hægefjell. Det skumle grå granittrollet så plutselig litt snillere ut i solen. Vi krøp inn i soveposene for fire timer søvn før vi gikk tilbake til innsteget og Johan reddet støvlene mine ved innsteget til naboruta.

Vi måtte stoppe for å sove fire ganger på kjøreturen tilbake til Oslo. Stortå-neglene mine var gule og blå i et halvt år etterpå. Likevel brydde ikke det oss. Vi hadde klatret Via Lara. Hele opplevelsen var så drøy og morsom at vi enda snakker om den hver gang vi møtes.

Neste sommer dro jeg tilbake til Hægefjell, og klatret naboruta til Via Lara, Gone With the Weed (5+/6-), på 6,5 time. Det er ingen tid å skryte av til erfarne fjellklatrere, men for meg var det en milepæl. Det var ikke særlig vanskelig å forbedre den forrige tidsrekorden min på Hægefjell.