Vi lever som kjent i fjelløpingens tidsalder. En tid der nye rekorder faller som stråhuset i eventyret om de tre små grisene - i møte med utpusten til stadig flere jagende og mer prestasjonssultne fjellulver, det være seg en Nils Nielsen en Sondre Kvambekk eller andre av samme støpningen.
Her følger beretningen om en 15-timers tur der den horisontale forflytningen er dårlig egnet til rapportering i Endomondo, men kanskje likevel ikke helt uten interesse for dem som foretrekker bevegelser i vertikalplanet, og der «de tre små griser» for anledningen er byttet ut med «de tre musketerer», det vil si, i alle fall to av dem.
En drøm tar form
Hægefjell er en av Norges mest populære klatredestinasjoner, og fjellet huser nå snart 50 ulike klatreruter som bringer den eventyrlystne de ca. 400 høydemetrene opp i den skarpe fjelluften og det frie utsynet på Telemarks tak. Noen av disse rutene skiller seg ut ved å være mer «klassiske» enn andre, både ved at de er blant de første som ble etablert og derfor har rukket å opparbeide seg et visst rykte og en historie, men ikke minst gjennom at de stort sett følger de logiske, naturlig sikrede linjene fra bunn til topp og derfor også krever at klatreren selv må påta seg det mer tidkrevende arbeidet med å legge inn sine egne sikringer.
Om man ser bort i fra de ultimat klassiske, men også relativt enkle rutene Via Lara og Sternschnuppe står man igjen med tre slike ruter som følger lange og klassiske formasjoner i fast og fin granitt: Mot sola, Hägar og Tyrion. Kunne det latt seg gjøre å klatre alle disse på en dag tro, utfordre Hægefjells hellige treenighet på 1200 vertikalmeter og nærmere 1500 klatremeter? Mot sola med sine opprinnelig 10 taulengder, 385 klatremeter og oppgitt norsk grad 6-, Hägar med sine opprinnelig 14 taulengder, 555 klatremeter og oppgitt norsk grad 6+ samt Tyrion med sine 15 taulengder, 530 klatremeter og med oppgitt norsk grad 7.
Dette måtte jo bare prøves!
Gjennomføringen
Men hvem vil være med på et slikt prosjekt tro? Det eneste jeg kunne love, utover blod svette og tårer, var ødelagte tær og utslitte leggmuskler - og fortsatt bare et svært lite realistisk håp om å lykkes. Flere kandidater har opp i gjennom årene blitt forespurt og forsøkt bearbeidet, men uten hell - og alle sikkert med sine gode grunner. Ingen nevnt ingen glemt, som det heter.
Det var først sensommeren 2015 at undertegnede med litt list og lempe lyktes å få med seg begge Hansenbrødrene (to av de tre klatrende musketerer i sør). Dette viste seg å være en ypperlig strategi. Brødre er som kjent gjerne relativt kompetitivt innstilt, hvor den ene, typisk lillebror, aldri kan være dårlige enn sin storebror som igjen selvfølgelig aldri kan være bekjent av å bli slått av minstemann. En klassisk «catch 22», med andre ord.
Etter en human start, der vi som gode arbeidskarer og i unison harmoni klokka forlot bilen på klatrecampparkeringen i retning Tyrion, klokka 07.50, viste denne kjennsgjerningen seg senere å være av uvurderlig betydning: ikke minst utover ettermiddagen da tingenes tilstand viste seg mindre humane, og det begynte å røyne på både i hode, ben og armer - for ikke å glemme de nevnte legger og tær!
For eksempel da vi etter å ha toppet ut Mot sola etter en arbeidsdag på gode 10 timer, fortsatt hadde Hägar igjen på menyen. Selv med utsikter til sult, dehydrering, mørkeklatring og stadig mer utålmodige «klatreenker» i heimene, var selv ikke mild overtalelse nødvendig, den nevnte brødrekonkurransen gjorde hele jobben her.
Så da klokka viste 21.40, og vi på toppen av Hägar kunne innta flat grunn og ta hverandre i hendene og gratulere med vellykket prosjekt, var stillingen fortsatt «uavgjort». Jeg skal spare leseren for ytterligere detaljer om den siste returen tilbake til fjellfoten og videre til parkeringsplassen: ikke en via Lara, men en via Dolorosa i ømme tær, tørre struper og stummende mørke var uansett unntatt Hansen-brødrenes konkurranseprogram.
Unntatt var også turens desidert farligste moment, den ensomme bilturen tilbake til Skien for den eldste av brødrene, som av hensyn til en av de nevnte «utålmodige» måtte finne sted umiddelbart etter ankomsten klokka 23.20. Så her slutter denne lille beretningen om vår 15 timers arbeidsdag.
De som var med
Thor Inge Hansen (eldstebror og den ene klatremusketer)
Jan Egil Hansen (yngstebror og den andre klatremusketer)
Nils Rune Birkeland (initiativtaker til prosjektet)
Den som ikke var med
Kris Roar Tveiten (den tredje klatremusketer)
Tallene som teller
Klokka 07.50: Avmarsj fra parkeringen
Klokka 08.10 - 12.55: Tyrion
Klokka 14.30 - 17.15: Mot Sola
Klokka 19.00 - 21.40: Hägar
Klokka 23.20: Retur til parkeringen
Total klatretid: 10 timer og 10 minutter
Tid totalt (bil til bil): 15 timer og 30 minutter
Turens premisser
Ingen rappeller, samtlige returer gjøres til fots via turstien ned baksiden av fjellet
Samtlige taulengder ledes i fri og gjøres uten fall
Postskript
Prosjektet er som sagt ikke logget i Endomondo, men utfordringen ligger der tross alt - og glem ikke at klatring fortsatt er en risikosport, og at kameratsjekken heller ikke bare er noe administrativt vrøvl, oppfunnet på NKF-kontoret av feite forbundspamper.
Her er førere, hentet fra denne siden.
