Profilerings-veggen

På OneDrive’n min har jeg en Word-fil som sannsynligvis stammer fra forrige årtusen. Den heter «Rutenavn» og er det dokumentet som har overlevd flest floppy disks og konverteringer. Den inneholder en liste selvsagt, som mange menn i en viss alder fører jeg lister over saker og ting, inklusive bøttelista over ting å gjøre før man dør. En psykolog får analysere hvorfor. 

I akkurat denne Word-filen har jeg notert rutenavn som er brukt, eller rutenavn som kanskje kan brukes, fordelt på gamle eller nye klipper i Rogaland. En rute er ikke komplett før den har fått et navn og en grad i en fører, men i mine øyne er kvaliteten på ruta og navnet viktigere enn graden. Som mange andre klatrere er jeg hjelpeløst svak for ordspill eller referanser til samtiden slik rutenavn ofte er. Det er digg å finne ut opphavet til alle de merkelige rutenavnene vi finner på verdens klipper, og tilsvarende stusselig hvis folk ikke har hatt fantasi til å gi ruta si et ordentlig navn. 

Et eksempel: I dag brukte jeg ordet «kreglå» i en kommentar på sosiale medier (om Sylvi Listhaug, hvis noen er interessert). «Å få kreglå» er et hyperlokalt begrep i Stavanger som betyr å få frysninger fordi noe er ekkelt. Hvis du googler begrepet «kreglå» vil et av de øverste treffene være en rute i Sørkedalen langt inne i Nordmarka som heter «Eg får kreglå» (6c+). Hvorfor gjør den det? Hvem er det førstebestiger Jacob Normann har snakket med og hva har vedkommende erfart som gjorde at han/hun fikk kreglå? Slike kan en klatrenerd fryde seg og undre seg. Jeg får lyst til å dra til Sørkedalen for å klatre, et sted jeg hittil bare har vært for å gå på ski og kjøpe boller på nå nedlagte Sørkedalen Landhandel. 

Denne bevisstgjøringen over rutenavns betydning har oppstått gradvis gjennom årene, men kom mer eksplisitt til uttrykk nylig da jeg besøkte Trym i Isfjorden. Dette er altså Trym Atle Sæland, min klatrekompanjong fra grønnskolling-epoken for snart en generasjon siden og en del av den såkalte harde kjernen i Bratte Rogalands Venner på 90-tallet. Trym tilhørte det som den gangen gikk under navnet «The new power generation» og rakk å sette dype vertikale spor etter seg i Rogaland, inntil han søkte seg ut på nye eventyr. Han flyttet til Tromsø og etter hvert Romsdal hvor han nå er etablert med familie. Trym Sæland er en av kongerikets mest erfarne klatrere, men har adoptert Romsdalens «hold kjeft»-mentalitet og gått under radaren til de fleste mediene – særlig de sosiale. Men han følger litt med, enten over skulderen til kona Anette eller fra en slags skyggeprofil han har på Instagram. Og Trym ville ikke vært Trym hvis ikke han hadde latt seg irritere. Denne gangen gjaldt det navn på klatreruter, og der traff han en nerve hos meg.

–  Hva er det som skjer i Jøssingfjord? Profilveggen får stadig nye friruter med nye navn, men det er jo våre gamle tekniske ruter.  - Trym Sæland.  

Jeg hadde lagt merke til det samme og forgjeves prøvd å forstå føreren over Profilveggen, som på dette tidspunktet i begynnelsen av november 2019 forelå i nokså ufullstendig versjon på Bratte Rogalands Venners (BRV) digitale fører brattelinjer.no. Selv om jeg personlig ikke har mye eierskap til Profilveggen og ikke har noe der å gjøre som friklatrer, liker jeg å se hvilke ruter som går hvor og hva som er fribestigninger av gamle tekniske ruter. Man vil jo følge med.

Jøssingfjord med Helleren og Profilveggen har vært godt kjent blant norske klatrere siden 90-tallet, men Profilveggen ble verdenskjent for friruta «The Recovery Drink» da Nico Favresse gikk den i 2013. Graden er anslått til 8c+, noe som gjør den til «verdens hardeste riss» sammen med Beth Roddens «Meltdown» i Yosemite og noen få andre. Saken er at «The Recovery Drink» er taulengde nummer 2 på den gamle aid-ruta «Polakkruta» til Trym og Olav Båsen fra 1995. Mens «The Recovery Drink» stopper midt i veggen, går «Polakkruta» hele veien til topps. Og hvorfor blir ikke det nevnt? Verken i Favresses filmsnutt på Youtube eller i sosiale medier oppgis det at Profilveggen har en forhistorie, og heller ikke var BRVs egen fører komplett. Altså fant Trym og jeg noe å kverulere på denne kvelden i Isfjorden – omtrent som de to gamle på balkongen i Muppet Show:

Hvis du fortsetter å friklatre der «The Recovery Drink» slutter, klatrer du «Polakkruta» da? Er navnet avhengig av klatrestilen? 

Ja, tenk den pussige situasjonen som oppstår hvis du forsøker å friklatre «Recovery Drink» og et stykke opp går over til å dra i sikringene eller tar fram stigene for å klatre resten teknisk. Da kan du si at du gikk første del av «Recovery Drink» og siste del av «Polakkruta», og begge i god stil. 

To ruter på samme riss – genialt. Kanskje en slik kombi-bestigning fortjener et eget navn? «Recovery-polakken»? 

Men hva hvis hele ruta gås i fri av noen andre? Skal hver taulengde ha egne navn? 

Slik steg temperaturen og humøret hjemme i stua til Trym parallelt med at nivået i rødvinsflaska sank, og da kvelden var over trodde jeg temaet var ferdig utsnakka. Men nei.

Til info er Profilveggen en usannsynlig overhengende klippe i Hellersdalen opp av Jøssingfjord lengst sør i Rogaland. Den skiller seg ut på flere måter: Klatringen her er hard, fra 7+ og oppover, men utelukkende naturlig sikret. Her fins ingen ledebolter å klippe. Samtidig som Profilveggen er en slags «sportstradklippe», er den 70-80 meter høy. Skal du klatre til topps, må du gå minst to lange taulengder eller tre kortere. 

Ergo er det flere ruter som starter i bunnen og slutter et sted oppi veggen, og andre som starter høyere opp etter en felles intro og slutter enda høyere opp, eventuelt topper ut. Noen nye ruter har felles start og felles avslutning med etablerte ruter, så som «Articulation» (9-) som er en delvis parallell-linje til «Firefox». Og «Firefox» er fribestigningen av «Mørketid», som er en teknisk rute undertegnede med flere sleit oss opp på i 1996 (interesserte kan lese mer om disse rutene, bakgrunnen for navnene og hele Jøssingfjord i Tindeklubens «Tidsskrift for norsk alpinklatring 2018»). 

For å øke forvirringen enda mer: Den nye friruta «Norwegian Crown» (nr 7 i føreren, grad 8a, førstebesteget av Pete Whittaker i mai 2018) er en tre taulengders rute som starter opp «Flying Vikings» eller «Rævkrok», men som deretter følger diederet høyere opp som opprinnelig er den gamle tekniske ruta «Rockin› in the free world». Og mens «Flying Vikings» er et eget kapittel vi kommer tilbake til, er «Rævkrok» starten på en fribestigning av gammelruta «Eigerdosis» (A2, Moe/Sæland 1996). Hvis denne gås i fri, vil den antagelig få samme grad som «Recovery Drink». Det blir spennende å se hvilket navn den får, eventuelt hvilke navn de ulike taulengdene får.

Allerede har sikkert mange lesere falt av lasset, men vi fortsetter ufortrødent. Det jeg ikke hadde forutsett, er hvilket engasjement dette temaet skapte hos andre klatrere fra ulike generasjoner. Jeg oppretta nemlig en chat-gruppe med diverse klatrere fra «The new new power generation», så som søskenparet Øyvind og Mari Salvesen samt Jon Egil Auestad. Sistnevnte var strengt tatt en del av den originale «power generation», men han holder fremdeles imponerende høyt nivå og er i stand til å friklatre i Profilveggen.

Parallelt med dette gikk det ut e-post til diverse oldtimere fra BRV som ikke har kommet seg over på messenger eller tilsvarende sosiale kanaler. I denne saken måtte både ny og gammel teknologi tas i bruk for å komme til bunns. I tillegg tikket det inn svar fra klatrefolk på indre Østland, i Romsdal, Tromsø, Oslo og i Alpene – alle med fartstid fra Profilveggen. Enkelte av innspillene var mer spørsmål enn svar: Burde det være en felles fører for Profilveggen, eller en topo for de gamle tekniske rutene og en for frirutene? Er det ok at gamle tekniske ruter får nye navn? Hvem skal bestemme dette? Førstebestigerne eller de som oppdaterer den nye digitale føreren? Har BRV-styret noe de skulle sagt? 

Saken vakte et nydelig engasjement hos gamle grinebitere og dagens hotshot’er. Mange og lange svar kom inn fra nord og syd, men undertegnede var nok den som skrev lengst. Jeg fikk klar beskjed fra den mer kortfatta generasjonen at «nå raller du Sindre», et ord jeg ikke hadde lest siden Morgan Kane-epoken i tenårene. «Ralling» er den lyden noen lager når de dør, som i «død manns ralling». Altså steg underholdningsverdien ytterligere i denne disputten: Var kveruleringen bare oppgulp og ralling fra en gjeng aldrende klatrere?

I hovedsak er det to leire: De som har deltatt på tekniske førstebestigninger i Profilveggen på 90-tallet, og de som har klatret der i fri de siste årene. Ett viktig og overordna standpunkt må framheves:

Alle syns det utelukkende er stilig at gamle tekniske ruter ender opp med å bli friruter i verdensklasse. Gamlisene applauderer at sterkinger fra alle land friklatrer linjene i Profilveggen, men det verdsettes om det lages en fører etter standard mal: original bestigning oppgis sammen med ny fribestigning.

Vi som sutrer over at de gamle tekniske rutene i Profilveggen ble «glemt» i den nye føreren eller føler at BRV-historien overses av de nye superklatrerne, står selvsagt i overhengende fare for å bli stemplet som gamle grinebitere. Det går bra, vi tåler det. Samtidig kan vi slenge frampå at den nye generasjonen klatrere muligens er mer opptatt av å framheve seg selv og sine bragder på sosiale medier, og mindre opptatt av historikk? For å nå fram i dagens kakofoniske offentlighet gjelder det å sende ut enkle budskap og ikke forvirre publikum med historiske fotnoter.

En innvending er at besøkende klatrere ikke har forutsetninger for å vite hva som er lokal klatrehistorie, og ikke kan klandres for at denne informasjonen er vanskelig tilgjengelig. Den gamle trad-føreren til BRV fins i pdf-versjon på brv.no, men bare på norsk. Her må du bla deg til side 79 for å finne topo for Profilveggen. 

På kloden for øvrig er praksisen ulik, men i hovedsak omtrent slik: I fjellet er det vanlig å oppgi «førstebestigning» og «første fribestigning», men der rutenavn beholdes og alt framgår på samme fører. Førstebestiger satte et navn og en grad (fri eller teknisk), som reflekterte tiden ruta ble gått i og blir en del av historien. Ofte rommer navnet en historie i seg selv. Første fribestigning vil som oftest være en større idrettsprestasjon både mentalt og psykisk, og skal selvsagt oppgis i føreren med navn på vedkommende atlet og grad. 

Hva med navnet, kan det endres? Derom strides de lærde og ulærde. Enkelte mener at rutenavn aldri bør endres i respekt for pionérene og lokal klatrehistorie, andre forfekter at det må bli slutt på førstebestigers definisjonsmakt over en rute. Dessuten er friklatring på naturlige sikringer utvilsomt en edlere disiplin enn teknisk klatring hvor man klatrer stiger og ikke fjell. En frirute er en helt annen rute, og fortjener et nytt navn! Eller?

Rutenavn lever av og til sine egne liv. En av verdens mest kjente storveggsruter, «The Nose» på El Cap, var opprinnelig «The south buttress of El Capitan», men det navnet er ikke mye brukt lenger. Ruta fikk en helt ny dimensjon da Lynn Hill gikk den i fri, men navnet består. For moro skyld slang jeg av gårde en melding til Lynn som besøkte Stavanger i anledning World Cup i klatring i 2015, og hun sendte følgende svar:

«I have not ever considered renaming the Nose after free climbing it. The Nose is too famous to re-name. I went back on the Nose the last two years in a row with Nina Caprez. Nina almost did it all free, but missed it by an inch! It was a good experience to be back on the Nose. It feels a lot different 25 years later!!» - Lynn Hill

Ingen bombe det svaret der.* Det er også et poeng at «Salathé wall», en annen rute på El Cap, beholdt navnet sitt etter fribestigningen. Brødrene Thomas og Alexander Huber gikk siden en «ny» rute i fri hvor 95% av taulengdene er felles med «Salathé» og kalte den «Freerider», i stedet for «Salathé Huber-variation» eller lignende. På mange sportscrag i Europa er det vel så viktig hvem som har boltet en sportsrute som hvem som har førstebestigningen. 

På mer hjemlige trakter på Dale utenfor Sandnes gikk Leiv Aspelund en gammel 7-/A1-linje til Leif Jensen i fri. Ruta het opprinnelig «Loppereiret», og årsaken er et merkelig hull rett ved cruxet. I dette hullet bor det flaggermus og følgelig tyter det flaggermus-gugge ned på veggen. Altså må du som skal klatre denne ruta – som byr på klassisk tynn og varierende sikra sjuer-klatring – også håndtere faren for flaggermus-angrep og nærkontakt med flaggermus-møkk. Ruta er nå omdøpt til «Leiv is the new Leif», vel å merke etter godkjenning fra førstebestigeren. Likevel er det gamle navnet oppgitt i parentes i føreren.

På Kjerag fins det et interessant tilfelle i «Tsunami», den imponerende aid-linja til Stein-Ivar Gravdal og Trym Sæland fra 2000. Denne ble gått i fri av Martin Skaar Olslund og Sindre Sæther i 2013 og fikk graden 9-/9, men fribestigerne respekterte det opprinnelige navnet. Det samme gjaldt da Robert Caspersen og Bjørn-Eivind Årtun gikk «En forbundsfiende» i fri. Det skal bli interessant å se hva som skjer hvis flere av Kjerags tekniske storveggsruter friklatres, særlig de som ikke er så kjent fra før.

Profilveggen er spesiell siden dette er et slags multipitch sportstradcrag. Den er for liten til å kalles en storvegg, i så fall mer en mediumvegg. Olav Båsen, forsidegutt på forrige nummer av Norsk Klatring og en nestor i BRV, deltok på bestigningen av «Polakkruta» som senere ble «The Recovery Drink». Han syns egne navn på deler av linjene kan bli problematisk. Olav påpeker også at en førstebestigning, selv om den er teknisk, alltid vil bane vei for seinere fribestigninger. Basert på linjeføring og teknisk grad får man en indikasjon på hva som kan gås i fri.

Det er noe eget med å komme til en vegg, se seg ut linjer som kanskje er mulige og så klatre dem. Min motivasjon for å gå nye ruter har vært spenningen og usikkerheten, det å utforske bratt fjell som første menneske på direkten, uten å vite hva man går til. Profilveggen er egnet for ekstrem friklatring, men også for ekstremt fin teknisk klatring siden den er så kontinuerlig. «The Shield» på El Cap er den fineste tekniske ruta jeg har gått i mitt liv. Andre taulengde på «Polakkruta» er uten tvil den fineste tekniske taulengden jeg har gått i Norge. 

«Polakkruta» endte altså som en av verdens hardeste tradruter. Men hva er bakgrunnen for dette navnet, er det så kult liksom? Ingen husker opphavet krystallklart lenger, men mest sannsynlig dreier det seg om at Trym på 90-tallet hadde sterk affeksjon for polske alpinister. Kukuczka, Kurtyka, Rutkiewicz og de andre polske alpinistene var heltene hans, de som foretrakk å fryse noen uker på et fjell i Himalaya framfor en hel vinter i Gdansk. Polske klatrere støtet hardt og kunne kunsten å lide, og det syns Trym var helt vilt inspirerende. Langt på vei skulle han ønske han var polakk. Dessuten hadde vi på oss et spesielt plagg på den tiden – «Polen-ønnik» – en type tradisjonelle underbukser som holdt stellet ordentlig på plass på hengende standplasser, noe det var mye av i Profilveggen. Disse pansertrusene så ikke spesielt sexy ut, men gjorde jobben, akkurat som polakkene. Så i det tilsynelatende kjedelige navnet «Polakkruta» ligger det mange vibber fra BRV på 90-tallet. 

– For meg var det en stor opplevelse å få klatre den ruta med selveste Olav Båsen, sier Trym i dag. Han syns det er bare positivt at sterke klatrere bringer klatresporten videre. – Men folk burde være ærlige med hva de gjør. Det gjør ikke prestasjonen mindre om du forteller at noen har hengt i sikringene der før, sier Trym. 

Et annet eksempel på at samtid kolliderer med fortid er den aller første friruta i Profilveggen, den som i dag er kjent som «Flying Vikings». Da Robert Caspersen som førstemann gikk denne i 1997, nølte han med å gi den navn og grad. Robert skriver selv fra sitt eksil i Alpene hvor han jobber og bor med familien:

– Jeg gikk linja helt til toppen i 1997 og spaserte ned på høyre side. De tre taulengdene fikk graden 8+, 9-/A0 og 4+. Jeg følte ikke jeg at jeg hadde gått ruta slik jeg ønsket siden jeg måtte hvile to steder på andre taulengde. I ettertid ser jeg at det har blitt populært og «godt nok» å bare gå første taulengde på denne ruta, men for meg der og da føltes det unaturlig – all den tid det var en logisk linje som fortsatte videre i samme stil til toppen av klippen. Siden jeg var usikker på om ruta var gått teknisk, og jeg selv hadde ambisjoner om å komme tilbake og gå hele ruta i fri, var jeg ikke opptatt av å påberope meg førstebestigning eller gi den navn, sier Robert. 

Årene gikk og prosjektet ebbet ut i sand. Inntil 2013 da Daniel Jung friklatret første taulengde på samme linja som Robert, i starten uvitende om at den faktisk var gått. Ruta fikk navnet «Flying Vikings» og Robert er nå oppført som førstebestiger, men han mener fremdeles at slike «halve ruter» burde fullføres til topps for å gjøre seg fortjent til eget navn. Han har alltid stusset når gamle tekniske ruter blir omdøpt av de som går dem i fri. 

–  Jeg foretrekker at rutene beholder sitt originale navn – da viser man respekt for de som var pionérer i området. Ved en omdøping føler jeg at historien lett viskes ut. -  Robert Caspersen  

Robert Caspersen mener også det spiller inn i hvilken æra bestigningen ble gjort – hva var tidsånden? Hva slags stil ble ting gjort i? Hva var nivået?

Profilveggen ble utforsket gjennom teknisk klatring. Det var utfordrende i seg selv å komme opp veggen teknisk. Da er det naturlig at en teknisk bestigning regnes som en førstebestigning. I dag ville det kanskje bli rart om noen gikk en ny rute teknisk og påberopte seg en førstebestigning, siden veggen nå er omdefinert til et friklatringscrag. Alle linjene venter på å bli frigjort snart.

Mari Salvesen ser poenget med å bevare historien, og er godt i gang med å oppdatere føreren. Samtidig viser hun til at det er vanlig å rangere en fribestigning som overlegen en teknisk bestigning, selv om den opplevde vanskeligheten for de ulike generasjonene sikkert føltes ganske lik, og derav kan sees som like store prestasjoner for sin tid. 

– Å lage nye navn vil jeg påstå er helt vanlig, med mindre teknisk rutenavn allerede har «satt seg» som navn. Som crag for tekniske ruter er dessverre Profilveggen relativt uinteressant i et internasjonalt perspektiv. Som crag med friruter er den høyaktuell.

Slik bølget diskusjonen fram og tilbake noen dager, heldigvis med mye avvæpnende humor. Forslaget mitt om å gå en av Jon Egil Auestads nye friruter på Dale teknisk og gi den nytt navn, falt i god jord. «Det hadde vært hysterisk funny» svarte Jon Egil, «da kan du nedgradere fra 8- til 6 A1». 

Jon Egil og kompani har gått flere gamle aid-ruter i fri og beholdt det gamle navnet, for eksempel det nydelig risset «Velkommen etter» (8a) på Tjøm i Lindesnes. Han valgte å beholde navnet i respekt for førstebestiger Nils Rune Birkeland, som opprinnelig gikk ruta teknisk. Samtidig er det mange som mener at det skal være åpning for å gi nye navn på gamle ruter, og det er et synspunkt som får støtte i BRVs egne etiske råd. Under fanen «klatreetikk» står det: 

«En rute blir regnet som en teknisk rute helt til noen klarer å gå den i fri. Ruta kan dersom den endrer karakter dramatisk, gis et annet navn. Ruter som er friklatret bør ikke klatres teknisk med (fjell)bolter.» 

Altså åpner BRV sjøl for at nye navn kan gis. Grinebiterne måtte innse at bare risset er hogd i stein, ikke navnet. De etiske rådene er i seg selv en del av historien til både BRV og Norsk Tindeklub, gamle formuleringer fra 90-tallet ført i pennen av mangeårig formann og æresmedlem i BRV, Leif Jensen. I innledningen heter det at «Bratte Rogalands Venner ønsker å ivareta norsk tradisjon og klatreskikk som skissert av Etisk Råd i Norsk Tindeklub (Norklatt 61)».

I Romsdal sitter det en klok mann som har lang fartstid innenfor fjellklatring, basehopping og tilkomstteknikk. Bjarte Bø står bak et par av de gamle aid-rutene i Profilveggen, og er i dag en dedikert familiefar som lover å bidra til Profilvegg-debatten så snart han har unnagjort pepperkakebakingen. Også han hadde lagt merke til praksisen i Profilveggen og undret seg. 

På sportscrag er det fribestigninger som gjelder som førstebestigning. I fjellet på flertaulengders ruter har det vel alltid vært de som gikk ruta først, uansett stil, som har førstebestigning. En fribestigning blir en stilforbedring som loggføres, men uten at nytt navn blir gitt. Profilveggen blir en slags mellomting. Allerede da vi var der var dette en nesten legendarisk klippe. For så vidt er det greit med nye navn når disse linjene blir gått i fri, men det blir historieløst å overse den aktiviteten som ble gjort her på 90-tallet. 

Den mest aktive og innovative av dagens friklatrere i Profilveggen er Pete Whittaker, den engelske proff-klatreren og forfatteren som sammen med Tom Randall utgjør duoen Wide Boyz. Riss-spesialisten Whittaker har repetert «The Recovery Drink» og gått flere nye og gamle linjer i fri i spekteret 7c+ til 8c+. På et tidspunkt måtte Whittaker spørre den profesjonelle klatreren og Norges-vennen Leo Houlding om linjeføringene i veggen fordi han ikke fikk skikkelig svar fra de norske klatrerne, noe Salvesen & co syns var noe pinlig. Så visse forsøk på å skaffe seg oversikt, er blitt gjort. 

Selv om denne teksten startet som en slags selvironisk kronikk fra min side, ble det naturlig å sitere flere meningsbærere underveis i skrivingen. Til slutt sendte jeg en oppsummering på engelsk til både Nico Favresse og Pete Whittaker, men bare sistnevnte svarte. Klok av skade etter ymse erfaringer med journalister og sitater som oversettes og kuttes i, ber han meg sitere svarene hans på engelsk og så uredigert som mulig. Dermed blir dette første gangen jeg skriver en tospråklig artikkel. Vi får anta at Klatrings lesere behersker engelsk bedre enn Pete Whittaker behersker norsk.

The first time you came to Jøssingfjord, could you as visiting climbers find information about the old aid routes in Profile Wall and knew their names?

– I saw the information on my very first visit back in 2015, as I went there with Øyvind Salvesen and Henning Wang. They had the original guidebook which had the topo with all the aid lines in it. I didn’t find the information though, it was presented to me by the locals. 

Do you consider these relevant or did you look at the wall with fresh «freeclimbing eyes»?

– I didn’t think it was massively relevant to know this information from a free climbing perspective, as when you get to the crag the lines are incredibly obvious and you can see where you would want to go free climbing. I think if the wall had been much bigger (10+ pitches), then I would have used the aid topo to figure out where the free climbing might have gone. But for 1, 2 and 3 pitch routes with striking crack climbs, I didn’t think it was necessary. I went with a free climbing eye and looked from the ground and hillside behind. It’s pretty easy and obvious when you get there.

You are not the first one to give aid routes new names when freed. This also is acknowledged in the BRV «ethical advice» on the homepage, i.e. changing names can be done depending on the character, how well known it is etc. But still, it would be interesting to hear your thoughts and reflections around these matters.

– From my experience of doing first ascents around the world, it’s very common to give the free climbing that you have done a name, so its easily distinguishable. If the route is an existing aid line and you free it (or part of it), rather than changing the name you’re just giving a name to the new climbing you have done, that way it’s easy to distinguish between the two genres (aid name and free name, no changing of names). I.e. someone climbs «Polakkruta», you know they have aided 3 pitches up the Profile Wall. Someone climbs «Recovery Drink», you know they have freed the middle pitch of «Polakkruta». Someone climbs «No name Jet», you know they have freed the first pitch of «Polakkruta». Same piece of rock, different names to easily differentiate between what’s been done, where people have climbed and the style in which it has been climbed. I like the fact that the name makes the climbing that has been done distinguishable between each other, otherwise it can get confusing to what has been climbed and in what style. Maybe one day someone will climb, «No name Jet», «Recovery Drink» and free the third pitch of «Polakkruta» in a single push from the ground and give that piece of climbing a new name.

Takk til Pete Whittaker, som tok seg tid til å utdype midt i juleferien i norsk fjellheim. En pikant detalj oppi det hele er nemlig at Mari Salvesen er kjæresten til Pete, noe som gir saken en romantisk touch. 

Etter at debatten gikk sin gang og kruttrøyken la seg, har Mari og kompani oppdatert nettføreren med utfyllende info om hvor de nye frirutene følger gamle tekniske ruter. I tillegg er den gamle skissen til Leif Jensen lagt ut som et bilde. Alt i alt skal det vært mulig å forstå hvilke ruter som går hvor i Profilveggen nå, også for en utlending, og særlig hvis du står under veggen og kan se selv. Happy ending.

Men noen spørsmål gjenstår: Hvem eier en rute? Eller navnet? Hvem forvalter historien? Går det an å bestemme over en formasjon i fjellet som du formelt og juridisk ikke eier? Hvis du har begynt å jobbe på en linje, altså har et prosjekt, hvor lenge har du førsteretten? Hvorfor engasjerer dette så sterkt? Og hva handler alt dette i bunn og grunn om? 

Trolig er svaret at det ikke handler om klatring, men om noe dypere. Om identitet, om prestasjon og anerkjennelse, om det banale behovet alle har for å sette spor etter seg. Fra psykologien og sosiologien lærer vi at alle vil bli sett og elsket. Kan det å bli slettet fra en fører sammenlignes med å miste synlighet på sosiale medier? At historiens forløp visker deg ut?

Øyvind Salvesen har hengt i Profilveggen han også, blant annet for å ta bilder av søsters og kompiser. Nortind-guiden har utdanningen sin fra Universitetet i Sørøst-Norge, hvor han tok en master i sosiologi med tema «Risikotaking i klatring og sosial anerkjennelse». Han understreker at identiteten vår i stor grad er bygget opp av våre prestasjoner. 

Derfor blir det så viktig å verne om synligheten av dem. Sosiale medier har effektivisert dette med identitetsbygging så til de grader. I gamle dager måtte man få navnet sitt i på trykk i førerverk, og skrive bøker og artikler for å udødeliggjøre seg selv. I våre dager trenger man bare en mobiltelefon og en Instagram-konto for å rule verden. 

Det kan forklare hvorfor enkelte av gamlekara kan føle seg passé i en verden som digitaliseres og hvor rampelyset skinner i et cyberspace de føler seg fremmede i. Forhåpentlig er det ikke mange som mister nattesøvnen av dette, de fleste vil klatre eller drive med andre fritidssysler og gi en lang beng i sosiale medier. Folk finner nye arenaer, og muligens synker behovet for anerkjennelse med alderen. 

Det aller viktigste spørsmålet er dette: Hvor viktig er dette? Vi må være ærlige: Det betyr null og niks. I-landsproblemer! Profilveggen står der og alle som vil kan klatre i den stilen de ønsker, så sant de ikke plasserer bolter eller ødelegger formasjonene. Dessuten blekner det meste mot det faktum at et ungt par, Pete & Mari, fant kjærligheten under denne brutale klippen, og nå deler samme lidenskap for klatring og for hverandre. Denne konstellasjonen forsterker båndene som fins over Nordsjøen, fra klatresportens vugge i United Kingdom til oss her oppe i steinrøysa. Mange vennskap har oppstått gjennom årene, og det er viktigere enn rutenavn og stildebatter.

Personlig skal jeg finne meg en ny rute å klatre. Den skal hete «Rallarveien». Mulig jeg tar et heng for å se om første fribestiger endrer navnet.

*Spesielt interesserte kan lese mer om Lynn Hills Stavanger-besøk på Leiv Aspelunds klatreblogg med navnet «The Vertical Dream», samt en reportasje i VG der journalisten Linn fikk møte heltinnen Lynn https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/OnAkQO/sikt-hoeyt