Komplett fjellklatretur

Sørryggen på Bispen er stort sett grad to, med et kort parti som er en grad vanskeligere. Denne vanskegraden gjør at turen blir joggetur for noen og fjellklatretur for andre. Selv klatra jeg Sørryggen alene med joggesko og løpeshorts første gang jeg var der, men med sele, turbukse, sekk og turkamerat den andre gangen (begge gangene gikk jeg sannsynligvis feil forresten, ble muligens lurt av to borebolter oppi der).

Litt på samme måte som nordveggen på Romsdalshorn - turen som for noen er en joggetur, og for mange andre en viktig trofétopp. Fullt av folk med andre ord, og med sketchy rappellretur. 

Østryggen på Bispen er et litt større prosjekt, og jeg tror ikke den har blitt joggetur ennå. Men det skjer sikkert snart. Vengetindtraversen og Kvanndalstind og lignende har gått fra å være fjellklatring til å bli jogging - for noen.

Heldigvis er verken disse turene eller Østryggen på Bispen aktuell som joggetur for meg, men for en fjellklatrer som vil avansere litt er sistnevnte en skikkelig fin tur.

Vi spaserte forbi innsteget på Sørryggen, over svaene som er forma som gigantiske trappetrinn, og fant relativt greit diederet som markerte innsteget. En ganske naturlig vei opp på sørsiden av selve ryggen, og videre opp mot det tydelige, lyse feltet midtveis i ruta. Det er ikke alltid like enkelt å vite om man starter på riktig sted, men på Østryggen på Bispen er det i det minste umulig å ikke finne ruta etter hvert. Den flotte skrårampen som går opp den bratte og lyse veggen er uunngåelig.

Opp hit var det veldig grei og lettsikret klatring, stort sett grad tre, men litt mer krevende helt i starten. Skrårampa opp det lyse feltet byr på fantastisk fin svaklatring – enkelt, temmelig fast og lett å sikre, men likevel luftig og spektakulært.

Like over dette partiet er rutas kruks, og etter å ha bomma på standplassene – uten at det spilte så stor rolle – var jeg spent på om jeg skulle følge føreren og ta stand rett under krukset, eller bare gønne på. Under det to meter høye diederet met et lite overheng i starten hadde jeg ennå ikke fått særlig taudrag, og det hele var så kort at her var det bare å fortsette. Noen faste, lettsikrede og gøyale klatremeter etterpå, og rutas vanskeligste punkt var forsert. Men det verste gjensto likevel.

Etter to lange, en kjempekort, så en litt lengre taulengde var vi i gang med den femte. Her var fjellet tidvis ganske løst og sikringene få. Dermed ble var vår femte og sjette taulengde litt verre. Aldri vanskelig klatring, men ofte langt mellom sikringene og temmelig løst fjell. Heldigvis fikk vi en godbit til slutt, med en kort taulengde opp et enkelt og lettsikret sva, før den siste, enkle klyveetappen til toppen.

Siden Østryggen er østvendt (!) og nedturen går på Bispens nordvest- og vestside klatra og gikk vi i sola stort sett hele dagen. Returen er en fin spasertur langs normalruta - litt bratt i starten, men relativt godt merket. Det er rett og slett aldeles herlig å slippe å rappellere ned.

Siden jeg uansett grubler på en slags sammenligning med Romsdalshorn, så innser jeg at det er vanskelig å komme på noen grunn til å velge Hornet foran Bispen hvis man er ute etter en fin fjellklatretur som ikke er alt for vanskelig. Østryggen på Bispen byr på mer klatring, mindre folk og langt tryggere retur.

Bispen (1 462 moh)

• Bispen ligger syd for Kongen, på vestsiden av Isterdalen i Romsdal. Dermed er den sydligste topp i den imponerende fjellrekken som består av (fra nord) Karitind, Dronninga, Kongen og Bispen

• Fjellet bestiges vanligvis via normalruta som er en litt bratt sti på nordsiden

• Sørryggen (grad 3) og Østryggen (grad 5-) er de vanligste klatrerutene på fjellet

• Fra Stigrøra - toppen av Trollstigen - er det i underkant av 800 høydemeter til toppen

• Bispen ble besteget for første gang av Carl Hall, Matias Soggemoen og Erik Norahagen 13. august 1882

• Klatrefører: Den gode, gamle og litt vage fjellklatreføreren for Romsdal kan du lese her!