De fem flotteste på Store Skagastølstind

1. Slingsbys rute fra Mohns skar 

Slingsbys rute fra Mohns skar er fortsatt en av de fineste rutene opp til toppen av Store Skagastølstind. Det er ikke så mye på grunn av fjellklatringen, men mest på grunn av de storslåtte omgivelsene. Fra det mye omtalte Mohns skar har man et fantastisk utsyn ned Skagadalen og Midtmaradalen og tindemassivene omkring.

Nøyaktig hvor Slingsby startet klatringen oppover mot toppen er det i dag ingen som vet sikkert. Han hevdet selv at han startet et stykke til høyre for selve skaret, opp en isete, trang renne som hadde en del vanskelige partier.

Ruta i dag følger minste motstands vei oppover langs eggen og er bare gradert som toerklatring  i Klatrefører for Jotunheimen. Fjellet er stort sett fast og kompakt, med noen løsere partier når man nærmer seg toppen.

Man kommer opp på Slingsbys fortopp eller den nordligste toppen og må derfra gjøre en 30 meter lang travers langs toppeggen for å komme frem til hovedtoppen. I godt vær, uten snø og is, er det ingen vanskelige passasjer.

Les også

Klatresko

Test av klatresko til alle bruksområder: Buldresko, klatresko for dame, barn, erfaren klatrer og nybegynner. Det er en liten jungel å finne riktig klatresko til din fot, klatregrad og ikke minst lommeboka di. Her er guiden til de beste klatreskoene og seks nye tester av sko til fjellklatring.

2. Heftyes Renne

Heftyes renne er den første norske ruta på toppen og Heftyes forsøk på å føre bevis for at Store Skagastølstind ikke var en «topp av første klasse». Da Heftye fant veien opp Heftyes renne hadde toppen med ett to forskjellige veier opp til toppen.

Den var da, ifølge tidens definisjon, ikke lenger en topp av første klasse. En topp av første klasse kunne bare ha èn mulig adkomst.

I ettertid er Heftyes renne blitt den mest trafikkerte og mest populære ruten på toppen, men Heftye hadde altså helt andre intensjoner da han klatret opp renna. Ruta er i siste utgave av Klatrefører for Jotunheimen blitt oppgradert til 5-.

Cruxet er å komme seg inn i renna, og det er tungt og vrient, men med moderne sikringsmidler og bra fottøy er det ikke vanskelig. Det mest fantastiske med Heftyes renne er kanskje ikke klatringen opp renna, men den forutgående traversen over galleriene, 300 spektakulære meter over Slingsbybreen. 

3. Vigdals sva

Bare et titalls personer hadde besteget Store Skagastølstind da læreren Hans Olsen Vigdal i 1890 bestemte seg for å gjøre et forsøk på toppen. Planen var nok å klatre opp Heftyes renne, men han klarte ikke å finne ruten og endte med å klatre opp en ny rute, 6-7 meter til venstre for Heftyes renne.

Vigdal var hverken fører eller tindebestiger og han tilhørte heller ikke, som Mohn, Hall, Heftye og Slingsby, de øvre samfunnsklasser. Han var en lokal skolelærer med stødig fot og skarpe øyne.

Starten på Vigdals sva er en utsatt og svært luftig travers rundt et hjørne og opp en enklere renne til topps. Vigdal skal ha traversert frem og tilbake over svaet flere ganger for å trene inn flyttene. Han klatret opp til toppen og ned igjen samme vei uten bruk av tau eller andre hjelpemidler.

Les også

Hvor lenge varer klatreutstyret?

Nytt klatreutstyr tåler større belastning enn vi klarer å utsette det for. Slitt utstyr derimot kan ryke ved kroppsbelastning. Hvor lenge varer utstyret?

4. Sydveggen 

Bestigningen av sydveggen var en milepæl i norsk klatrehistorie. I 1927 var det den lengste og vanskeligste klatreruten i Norge. Ruten ble gått nærmere ti år før man begynte å bruke bolter og stålkarabinere til forankring og sikring.

Den eneste sikringen de hadde i 1927 var å legge tauet bak utstikkende formasjoner og håpe at det ville være tilstrekkelig til å stoppe et eventuellt fall.

Det er bevart fotografier fra bestigningen i 1927 og de viser  personer stående uforankret midt i brattveggen på bittesmå hyller med kveiler av tau under armene. I Klatrefører for Jotunheimen er ruta oppført med 17 taulengder.

Det er nok mulig å strekke noen av taulengdene noe, men antagelig ikke til mye under 10 taulengder. Ruta er gradert 5- og er fortsatt, nesten 100 år etter den ble klatret første gang, en seriøs klatrerute som fordrer en god margin på klatringen og ikke minst gode stifinneregenskaper.

5. Vestveggen

Å gi seg i kast med den bratte vestveggen i 1976 var dristig. Ruta hadde langt mer vedvarende og eksponert klatring enn noen av de andre rutene på toppen. Fjellveggen er fast og kompakt og har mye flott, velsikret klatring på femmer- og seksertallet.

Ruta ble klatret før kamkiler kom i bruk, men Hansen og Fernander hadde med kiler og hexer og også noen bankebolter.

Ruta ble klatret 100 år etter Slingsbys førstebestigning og var en rute som appellerte sterkt til den yngre garde, med flotte granittlignende formasjoner og fast fjell. Den fikk mange repetisjoner i årene etter og ble ganske kjapt en klassiker.

For graden er det antagelig den fineste ruten i Jotunheimen og en av de fineste rutene i Norge. Ruta ble gått noen år før svaskoene kom på markedet.

Førstebestigerne klatret med stive støvler og gikk alt i fri unntatt en vrien diederpassasje mot slutten, hvor et punkt ble gått teknisk. I 1979 ble ruten gått i fri av Hans Christian Doseth og Dag Kolsrud og fikk da graden 7-. Vestveggen er en moderne klassiker som hører hjemme på alle fjellklatreres CV.