Erobringen av Store Skagastølstind

The memory of the past will stay

And half our joys renew

THOMAS MORE

Om det skyldtes den hårde og smale seng, tankene på en gledelig seier eller et forsmedelig nederlag som vekselvis stirret i hjernen, eller vond samvittighet, skal jeg ikke kunne si. Men da jeg hin morgen, fredag 21de juli 1876, ved 3-tiden hadde rullet meg ut av mitt skotske pledd og krøp frem av sauefellen, hadde jeg ikke noen utpreget følelse av at morgenstund har gull i munn. Og hvordan skulle jeg kunne ha det når jeg hørte på stemmene til de klarøyete piker Live og Olivia lokke på kuene, så de kunne melke spannene fulle av morgenmelk?

Nei, jeg følte at selv om Mohn hadde høstet sine laurbær, så var mine avhengig av dagen foran oss, og jeg student efter å komme på bena og virke, for å få mest mulig ut av Knut på hans siste dag med oss. For vi hadde all grunn til å tro at bestigningen av Skagastølstind ville bli en stri tørn. Vormeli ligger bare 1600 fot over fjorden ved Årdal, og Skagastølstind er 7874 fot høy. Det ble langt å klatre, og vi måtte over en høy utløper før vi nådde den virkelige base til fjellet.

Å stå tidlig opp under klatreferder er ikke så avgjørende viktig i juli i Norge, for døgnene har nesten ingen natt. Da vi vinket adjø til våre vertinner, hadde vi likevel en fornemmelse av at det var nesten to timer for sent. Men som det framgår av overskriften på dette kapittel, er «bedre sent enn aldri» en sannhet som passer på dagen. Skjønt barometeret hadde steget om natten, var været lite lovende, og alle de nærliggende høyder var dekket av tette skyer. Knut sa: «Du kommer ingen vei i dag», og jeg svarte: «Kanskje ikke, men vi må ut og gjøre vårt beste. For alt jeg vi vet kan toppene i Horungene i dette øyeblikk bade i solskinn.»

Jeg har ofte satt av gårde til et høyt fjell fra tåke i lavlandet og fått fine dager. Lave skyer alene burde aldri avskrekke klatrere fra å starte. Noen av de fineste dager jeg har opplevet i fjellet, kom da toppene i gryet, og en stor del av dagen, var skjult for folk i dalene. Da Knut tydelig var trett efter hårdt slit og dårlig nattesøvn, påtok jeg meg å bære både mitt eget tau og ett av hans, samt det meste av provianten. Et bratt siksaktråkk førte oss lettvint opp langs kanten av en vakker foss, Maradalsfossen, og inn i Maradal, en kort dal hva vegetasjon angår.  Lengst inn i dalen ligger Maradalsbreen, den fineste bre i Horungene. En av de nuter som tårnet seg opp fra breen, er Gjertvasstind, som vi hadde besteget dagen før.

Øverst ved fossen, like over tregrensen for bjerken, tok vi en rast, angivelig for å beundre fossen, men i virkeligheten fordi våre lemmer og lunger krever det. Det var i sannhet et vakkert utsyn, den fredsæle seter med kuer og gjeter på grønne beiter, Utla som skummet under oss, snart i strie stryk, snart i stille høler, og hinsides elven hammer over hammer, terrasse over terrasse med dyster furu og sølvstammet bjerk – helt opp til det sted hvor et stygt sneskred hadde sopt vek fjellskogen. Solskinn var det lite av, og oppe i dalen hvor vi skulle gå, lå skydekket tett og overlot til vår livlige fantasi.

Efter en kort rast ledet Mohn oss oppover dalen. Blant kampestener fant vi noen store eksemplarer av fjellkvann med alle toppene avspist av bjørn, - fotefarene var lett synlige hvor bakken var bløt. Senere har jeg ofte vært i Vormeli, og alltid funnet spor efter Bamse Brakar. Litt nedenfor breen snudde vi til venstre for å krysse Rolandsnosi, og steg 314 fot til en dal som på stedet ble døpt til Skoddedalen. Her kunne vi ikke se tyve meter foran oss. Terrenget var nytt for oss alle, og kartene stemte ikke, så vi reiste små varder for å trygge oss på nedveien. Været var fortsatt lite lovende, vi kunne intet se, og løp nesten hodene mot foten av den barske obelisk som heter Østre Maradalstind. Mohn og jeg hadde titt lagt merke til Horungene, efter å ha ligget i tett tåke hele dagen, lyste opp i dobbelt skjønnhet sent på eftermiddagen eller i kveldingen. Vi fortalte Knut at slik ville det bli idag også, men jeg tviler på at vi mente det oppriktig.

Nær toppen av en rygg, 3726 fot over Vormeli, fant vi at jo lenger vi kom, desto lettere var skyene. Derfor løp jeg frem til det høyeste punkt og fikk et praktfullt utsyn. På den andre siden av den skytunge Midt-Maradal sto de forrevne rygger på Midt-Maradals- og Dyrhaugstindene, som danner en kolossal og nesten loddrett vegg på mellem to og tre tuden fot, en vidunderlig kontrast til det hvite tåkehav nedenfor. Jeg ropte på Mohn og Knut, og ba dem skynde seg. Da de kom, delte de min begeistring.

Snart efter øynet vi bunnen av dalen under oss. Lengst ute i dalen er det ypperlige beiter, en ren gullgrube i Norge. Men  her er det bjørnene, og en slenger av en reinsbukk, som forpakter beiteretten. Bjørnen er vesentlig planteter, ikke kjøtteter, og reinen har krysset Skagastølsbreen med fare for å miste livet i revnen på nordsiden av passet. Sikkert er det at i 1837 hadde Anfind, dalens eier, som hadde sett den tusener av ganger over Utlagjelet, mindre enn en kilometer i luftlinje fra seteren ved Vettisfoss, aldri vært i den romantiske dal, og at han ba meg være veiviser dit.

Skyer rullet atter opp gjennom dalen og visket for noen minutter ut alt som heter utsikt. Så kom det frem en diger og tilsynelatende ubestigelig nut i enden av vår kam. «Er dette Skagastølstind?» brast det ut av oss. Vi kunne bare se toppen. Den forsvant like hurtig som den var kommet til syne, og tåken forvirret alle begreper om høyde og beliggenhet. Noen minutter etter dukket en virkelig storartet nut opp, et uforglemmelig syn. Her var ingen tvil mulig. Dette måtte være Skagastølstind, og den første, som Mohn riktig hevdet, bare en av Maradalstindene. Så kom det frem en ny nut mellem de to, og en stund så det ut som om alle tre svevet i skyene. Det ligger langt utenfor mine evner å beskrive de underfulle forandringer i utsynet som skapes av drivende skyer. Det er nok å si at vi ble stående og stirre i under og forvirring, til skyene oppløste seg.

Og noen øyeblikk efter var alt klart.

Som rimelig kan være, var vi voldsomt spente og nysgjerrige. Ingen tanke på tretthet nu. Ingen erindring om de hårde senger og de korte stubber av søvn vi hadde måttet tåle de siste ti dager. Her lå oppgaven rett foran føttene på oss, og uten at et ord ble sagt, kravlet vi ved middagstid gjennom ur og uryddighet ned i Midt-Maradal.

Efter en mile eller så i skrekkelig ulende kom vi ved 13 tiden til den flate snute av Midt-Maradalsbreen ved foten av fjellet, og 4396 fot fra toppet. Her lunchet vi i stekende solskinn og gransket omhyggelig den foreslåtte rute. Da Skagastølstind skulle være mitt spesielle fjell, ble det overlatt til meg å være fører, men jeg rådførte meg selvsagt med de andre.

Skagastølstind er bare forbundet med nutene på østsiden av passet ved en smal egg, 518 fot under toppen. Den ruver derfor i skjønn og ensom majestet. Den stiger omkring tre tusen fot fra det øverste av passet, fra to breer. Fra høydene på østsiden faller der også en tredje meget brattere og villere bre, som en foss av is. Denne bre streifer de sydøstlige vegger av Skagastølstind, og norske klatrere har med sin rases edelmodighet hedret meg med å knytte den til mitt navn, – Slingsbybreen. Den gang endte breen brått ved toppen av en rad hammere, som var seksti, sytti fot for høye. Herfra raste det isblokker fra brefoten, og de utgjorde kjernen i en ørliten sekundær bre nedenfor. Elven som rant ut av breen, laget en foss i sneen og var en avveksling i dette ville landskap.

Senere har breen trukket isfoten litt oppover, til tross for at flere av nabobreene har gjort det motsatte og fremdeles hevder sine fremskutte posisjoner. Det var denne barske bre som min søster og jeg året før hadde sett i det fjerne, og betraktet som en naturens landevei til toppen. Jeg foreslo at vi skulle krysse viften av nederste bre, klyve opp gjennom en renne mellem to stenblokker til kanten av vår eftertraktede landevei, og på dette vis komme opp på selve breen.  Det var faktisk vår eneste chanse så sent på dag, skjønt det noen år senere ble funnet en ny rute uten brevandring, som nu benyttes av nesten alle. Den tar opp fra Midt-Maradal og kalles «Bandet».

Et blikk oppover viste oss et smalt belte av stener øverst i breen, som skilte den fra en bratt sneskrent ovenfor. Her var vi redde fir vanskeligheter, og Knut sa: «Dere kommer ikke frem her, sneen er altfor bratt.» Jeg svarte at det var den eneste vei hvor vi kunne ha den ringeste chanse, og at vi måtte forsøke. Mohn støttet meg loyalt, for både han og jeg hadde sett fjellet fra nord og mente det var umulig å gå opp der. Knut, som aldri hadde vært i nærheten av fjellet, hadde liten tro på at det ville lykkes. Sneskrenten fører bratt opp til et skar, drøye 500 fot under toppen, og selv om vi fra basen ikke hadde kunne se om den fortsatte lenger oppe, håpet vi inderlig at en skorsten eller vennligsinnet egg førte fra skaret til topps. Den sydøstlige vegg står nesten loddrett opp av isen og der kunne intet gjøres.

Vi kom lett over viften på den lille bre, gjennom rennen, og frem til en bergrist som skilte de to breer. Snart nådde vi en sneflekk som vi måtte over, og her så vi – fotspor foran oss! Crusoe´s forbauselse over fotspor i sanden kunne ikke ha vært større enn vår. En fryktelig tanke! Er noen kommet oss i forkjøpet? Sitter det nu et ukjent selskap av klatrere på toppen? Visselig ikke. Vi måtte ha hørt om det, hvis det fantes andre klatrere i disse øde trakter.

En omhyggelig tanke viste at det var fotefar efter en bjørn. Hva Bamse Brakar hadde å gjøre her oppe, langt borte fra all vegetasjon, kunne vi ikke hitte ut, men der var farene hanse, og de var ganske nye. Kanskje han også var ute på oppdagelsesferd, eller kanskje vi hadde skremt ham dagen før, da vi veltet  stener i stupet på Gjertvasstind? Han hadde gått i samme retning som oss, og da vi kort efter kom ut på breen, fant vi farene igjen, og fulgte dem – til vår fordel – gjennem en labyrint av sprekker, til de dreiet av i retning av midttinden. Jeg har ofte sett far efter bjørn på norske breer, og to ganger har jeg fulgt dem, som vi nu gjorde. Jeg er overbevist om at bamsen kjenner de skjulte farer på sneviddene nesten like godt som vi gjør. En bjørn er antagelig en bedre brefører enn en gemse. Sikkert er det at jeg aldri er blitt ført på villstrå av noen bjørn, men at jeg en gang kom i en stygg knipe da jeg fulgte en gemse under nedstigning fra en topp i Alpene.

Vi hugget trinn i noe is, hvor et fremspring i fjellet gjorde breen smalere. Så dreiet vi litt til venstre like under Skagastølstind, som steg stolt til å være 3 000 fot over oss.  Det så ut som om det nesten ikke hadde gått ras ned på breen fra dette veldige stup. Det var et godt tegn, som tydet på fast berg ovenfor. Derimot tordnet et snøskred ned på den motsatte siden av breen, og ekko svarte ekko gang på gang.

Langt oppe på breen, som er nesten 500 fot bred, gikk en stor sprekk nesten tvers over. Da vi kom dit opp, nesten midt på breen, så den ut som et glupskt uhyre med en gapende kjeft, skremmende dyp og parat til å sluke en hel tindeklubb. Her var ingen snebroer, og vi fulgte sprekken til vestkanten, hvor sneveggen hadde brutt sammen så sprekken var delvis fylt. Her følte vi oss sikre på at vi kunne komme over. Men på det beste sted var det en tolv meter høy sneskavl ovenfor sneen i sprekken. Mine kamerater forankret seg forsvarlig og ga et tau mens jeg kløv ned i gropen.

To ganger hugget jeg meg oppover veggen, men skjønt jeg laget et dusin brede trinn, kunne jeg ikke komme over kanten fordi sneen så sent på dag var blitt for bløt til at jeg kunne få feste med isøksen. To ganger rauset jeg ned i den bløte sne under mine fruktesløse forsøk. Annen gang gikk føttene igennem, og jeg fikk et skimt av uhyggelige dyp og en blå tåke som ikke var oppmuntrende. Hvis sneen hadde vært sterk nok til å bære én mann til, kunne vi ha kommet opp. Jeg kunne stått på skuldrene hans og hakket en skrå trapp til plattformen ovenfor. Jeg gjorde et nytt forsøk og greide det nesten. En stund hadde Knut ropt «til høyre», og nu svarte jeg: «Ja, vi må gå til høyre.» Vi fulgte sporene tilbake, og fant til vår glede en solid isbro nær østkanten.

Breen ble brattere, men snart nådde vi det sorte belte av stener, hvor vi nedenfra hadde ventet vanskeligheter, eller kanskje nederlag. Lykken var at revnen øverst på breen var fylt opp av et sneskred, som ga oss en ferdiglaget vei til stenbeltet. Skjønt vi ennu var 1100 fot under toppen, erklærte Mohn at han var trett og måtte hvile. Begge mine kamerater brukte av prinsipp støvler uten spor av brodder eller pigger, og følgelig hadde den bratte del av breen trettet dem ut. De innrømmet at deres teorier var gale, og at klatrebrodder var ypperlige og hindret mangt et fall.

Da klokken var nesten 17, og det største basketak ennu gjensto, sa jeg at vi ikke hadde råd til å miste noen tid. Derefter gikk jeg ut av tauet, og nådde snart snehellingen ovenfor stenene. Hellingen var nesten 600 fot høy. Den var delvis hårdfrossen og krevet den største forsiktighet. En isøks var uomgjengelig nødvendig. Jeg ble nokså engstelig ved tanken på nedstigningen her. Stedet lå i skygge, og skaren ville bli hårdere. Hellingen var bratt og et fall var ikke til å tenke på. Hvor det var mulig, holdt jeg meg på berget og forlot sneen, helt til knausene ble for bratte å klatre.

En time efter at jeg forlot mine venner nådde jeg toppen av skaret og så meg om. Nord for det sted hvor jeg var kommet opp var der - istedenfor en vennligsinnet bre eller en brukbar kløft – et svart stup, og ved foten av stupet en bre, Skagastølsbreen, som stakk foten ned i et fjelltjern. På den andre siden av tjernet ruvet de nordlige Dyrhaugstinder med sine steile vegger.

Da jeg så på den virkelige Skagastølstind, 518 fot over skaret følte jeg at jeg var slått, og at det var slutt på drømmen. Det er vanskelig å forestille seg et fjell som ved første øyekast ser mer utilgjengelig ut. Skaret består av en smal flat egg, kanskje 100 meter lang, og den ene ende slutter ved et veldig avlangt tårn av gabbro, som er selve toppen. På høyre side gaper avgrunnen med tjernet, og på venstre står tårnets sokkel opp av breen som vi hadde klatret, nesten loddrett og så å si uten hyller. Der så ikke ut til å være noen  virkelig egg som forbandt toppen med skaret, bare en smal fasade som for det meste besto av glattskurte og nesten vertikale bergheller.  De første 150 til 200 fot så verst ut, og det falt meg inn at hvis man kunne nå så høyt opp, kunne tiooen kanskje allikevel bli vunnet. Men på det tidspunkt hadde jeg ingen tro på en slik mulighet, der var selvsagt ingen renne, for hellene var altfor bratte til at det kunne samle seg noen mengder av sne der.

Bak meg sto en annen nut, som nu kalles Vesle Skagastølstind. Den reiser seg i en høyde av omtrent 300 fot fra den andre enden av eggen, og stigningen er forholdsvis slak. Den så lett ut å bestige, og jeg tenkte at noe var bedre enn ingenting, og la i vei for å klatre den før mine kamerater kom. Et  stykke oppe i hellingen så jeg meg tilbake og fikk se de andre runde en hammer like under skaret. Jeg skyndte meg ned for å møte dem.

«Hva tror du, Mohn?»

«Vel, jeg antar at vi nu rolig kan slå fast at det er helt umulig.»

«Vi har ennu ikke bevist det. Vi må ikke gi oss uten å gjøre et forsøk. Går du med?» 

«Nei.»

 «Knut – vil du»

«Nei, jeg vil ikke risikere livet der.»

«Jeg vil i det minste forsøke, men jeg tror ikke jeg greier det»

Heldigvis var jeg godt opplagt, og sterkt stimulert av uvissheten i mitt foretagende og gleden ved å  trenge enda lenger inn i det ukjente.  Dessuten er det sjelden man sikkert kan si at en fjellvegg er ubestigelig når man ikke har studert den i profil, men bare ansikt til ansikt. Jeg anbefalte de andre å klatre den lille toppen som den gang ikke var besteget. Men Mohn sa filosofisk «Aut Cæsar, aut nihil.» Så forlot jeg dem, passerte under en sneskavl som hang utenfor nordveggen lik en bølge som er stivnet i det øyeblikk den skal bryte ned mot stranden – og sto snart ved bergveggen. 

Og nu – farvel til sneen, denne gode hjelper under klatring, – og fem hundre fot med nakent fjell! Jeg fant et lite fremspring i bergveggen, litt syd for skaret. Det dannet et hjørne. Her måtte jeg opp, det var den eneste mulighet, jeg hadde intet valg. På nært hold så det mer lovende ut enn ved første blikk. Det viste seg snart at fjellet var fast, og selv om hyllene var ørsmå, var de sikre. Lagene i berget hellet i riktig retning, nedover fra overflaten og mot fjellets sentrum. Og det beste av det hele: Jeg var fullstendig rolig og i fin form. Ikke desto mindre måtte der vises den største varsomhet.

Efter å ha vært skjult for mine venner av sneskavlen, kom jeg på ny til syne for dem, og de fulgte spent hver bevegelse. Snart fikk jeg vanskeligheter i hjørner, og hvis det ikke hadde vært for en hylle, smalere enn en håndflate, ville jeg allerede nu ha lidt nederlag. Jeg måtte hugge isen av hyllen det eneste fotfeste som gjorde det mulig å komme videre, i hvert fall på denne side av fjellet. Mine venner så med på dette sted, og prøvet forgjeves å rope meg tilbake, men ved hjelp av min velbrukte isøks overvant jeg vanskeligheten. Jeg skal ikke utbre meg mer om dette stedet og andre vanskelige punkter, skjønt jeg dagen efter gjorde omhyggelige notater. Hvis jeg prøvet å beskrive turen i detalj, ville jeg utvilsomt av folk uten innsikt i klatrefaget bli beskyldt for å overdrive, eller for å ha vært dumdristig. Selv om jeg kanskje ikke hadde gjort meg skyldig i noen av delene.

La det være nok å si at det som under de gunstigste forhold ville ha vært en slitsom oppgave, ble enda mer slitsomt på grunn av den ishinne som dekket hver eneste lille hylle. Tre ganger var jeg nesten slått, men dette mitt spesielle og sterkt efterlengtede fjell. Jeg skrapte isen bort, og for hver fot kom jeg høyere og høyere.

I de andres påsyn nådde jeg det som vi fra skaret hadde anslått å til å være i toppen. Jeg oppløftet et jubelskrik, som ble gjentatt nedenunder, og ble oppmerksom på en egg, en knivskarp egg, kanskje seksti meter lang, og på at det høyeste punkt åpenbart var i den bortre ende av eggen. Der er tre små topper, og et hakk i eggen som nesten stoppet meg. For første gang måtte jeg stole på en nokså løs berghylle, som hang utover. Jeg prøvet den omhyggelig og halte meg opp på fast fjell. Og med noen få skritt, litt over en halv time efter at jeg hadde forlatt mine venner, nådde jeg den uplettede isse på den makeløse Skagastølstind, et fjellplatå på 4 x 3 fot, og fem seks fot høyere enn eggens sydende. Mine drømmers slott, - det som i eventyret ligger østenfor sol og vestenfor måne.

Det var skyfritt, og utsynet var slik at det ville være umulig å gi en utførlig beskrivelse av det jeg så. På alle kanter tok noen av de villeste stup, nuter og breer i «gamle Norge» seg ut på det aller beste. På den ene kant så vårt lunchsted, 4396 fot nedenfor, ut til bare å ligge et stenkast borte. På den andre, omtrent 4 000 fot under meg, lå fjelltjernet med isflakene og over det breen og Dyrhaugstindene steile vegger. Hist og her øynet jeg skog og grønne beiter, som mildnet inntrykket av villskap. Og i det fjerne de mange skjønne kupler of raffinerte buer av blendhvit sne som til sammen utgjør Jostedalsbreen i en lengde av 45 miles fra Kamphammerpasset til snefjellene i Fjærland. En deilig og harmonisk horisont, en skjønnhet som umerkelig vokser i sinnet år for år, og som sjelden fullt ut påskjønnes første gang man ser den.

På et slikt sted, alene, ute av syne for alle levende vesener, og med et av hjertets store ønsker oppfylt, var det naturlig at jeg følte at taus andakt og ærefrykt var mer på sin plass enn skribling i en notisbok. Utsikten var for overveldende til notater. Jeg ønsket å ha min trofaste venn Mohn ved min side, og hans fravær var en stor skuffelse. Her oppe ville hans begeistring ha vært uten grenser. 

Efter en slurk kold te, en bit gjetost, en skorpe rugbrød og noen svisker, gikk jeg i gang med å reise en varde, men da berget var så makeløst solid, var det få stener å finne, og varden ble bare to, tre fot høy. Under en av stenene la jeg mitt lommetørkle, som senere ble observert på lang avstand i kikkert. Mitt barometer viste en høyde av 6 200 fot over Vormeli.

Klokken 18.53 puttet jeg noen småstener og litt reinlav i lommen og forlot toppen i varmt solskinn. Efter å ha traversert eggen kom jeg inn i en kold skygge på den iskledde nordøstvegg. Nedstigningen til skaret var avgjort vanskelig, og det at jeg var alene gjorde antagelig følelsen av vanskelighet mer merkbar enn om jeg hadde hatt selskap. En klatrer som har fulgt min rute, har skrevet at det på to, tre steder nær toppen var «en stor tilfredsstillelse å vite at man gikk i et tau som ble forsvarlig holdt». Den bratte snehelling var nu hårdfrossen og tilsa den største forsiktighet. Men jeg kom ned i god behold og var snart over stenbeltet og nede på breen, hvor jeg hadde god nytte av noen sklier. Det var med stor takknemlighet jeg klokken 19.45, nær toppen av breen, sluttet meg til mine venner, som gratulerte meg hjertelig. Det var bitterlig koldt, og nødvendig med varme hansker.

Ved 21-tiden nådde vi vårt tidligere lunchsted, og jeg skal aldri glemme hvor snill Mohn var da han delte med meg sin siste skive ostebrød. Mine var for lengst gått ned. En beskjeden gave ganske visst, men likevel en oppofrelse som bare kan vurderes av den som vet hva en brødbit er verd når der ikke er annet å få.

Vi fant resten av nedstigningen svært trettende. Jeg var den best opplagte, mitt hell holdt meg antagelig oppe. Fra toppen av den store rygg – nåsi – som vi nådde i tusmørket ved 23-tiden, fikk vi et vidunderlig utsyn til skarpe tinder som ennu ble farvet røde av solnedgangen, skjønt Jupiter skinte klart som et fyrtårn over snekammen på Stølsnostind. Sneen var fast, og det glitret i skaren som diamanter.

I Maradal ble det meget mørkere, og vi snublet stadig i ener og dvergbjerk. Litt efter klokken 1 kom vi i god behold til seteren, hvor den eldste av pikene ventet på oss. Hun fikk snart i stand et sprakende bål av bjerkekubber, laget kaffe og Liebig og hygget for oss på alle måter. Så sov vi utmattelsens søvn til solen sto høyt på himmelen og kuene for lengst hadde ruslet på beite noen miles borte.

Slik foregikk den første bestigning av det som vanligvis kalles Norges fineste fjell. Dets ry for utilgjengelighet var omstyrtet, – og det antagelig ved første besluttssomme angrep på dets skremmelige tårn, – og en gammel skrøne måtte vike for en solid kjensgjerning.

Selv om bestigning av Skagastølstind er blitt populært blant erfarne klatrere, vil fjellet aldri kunne bli det som i alpene kalles «fasjonabelt», – er fjell for turister som blir dradd og skjøvet opp på fine nuter av likegyldige guider. Den siste biten er for stygg til det. Jeg for min del ville aldri alene ha forsøkt å klatre i lignende berg på noe annet sted. Men Skagastølstind var den jeg hadde konsentrert all min energi om, og jeg ser alltid tilbake på de 518 fot jeg klatret alene med en følelse av ærbødighet. Det ble en begivenhet i mitt liv som jeg aldri vil glemme. Først start i tåke med en følelse av håp, men uten forventninger. Den første del av turen i tette skyer og tynget av tvil, resten i strålende solskinn. Hellet skulle under alle omstendigheter være meg forunt, og hva som bedre var, – vi var alle kommet tilbake i god behold.

Dagen efter så godværet ut til å ha satt seg og innby til mer klatring. Men Mohn og jeg fø1te slik lengsel efter sivilisasjonens goder at vi besluttet å bytte fjellene med fjordene, avlegg et noen dagers besøk hos en venn av Mohn, og derefter vende tilbake og fortsette vårt klatreprogram. 

Efter en avskjedsskål med Knut, forlot han oss ved broen i Guridal, med gjensidig beklagelse. Knut, som av naturen var makelig anlagt, hadde hjulpet oss godt, og skjønt han ikke bar et gram av vår bagasje, hadde vi drevet ham hardt hele den uke han kunne avse til oss. På seks dager hadde vi besteget fem berømmelige jomfrutinder, antagelig det mest vellykkede lille felttog som noensinne er gjort i Jotunheimen, og den dristige reinjeger var svært stolt over å ha deltatt. Det er neppe nødvendig å fortelle at vi tok det svært rolig over Keiserpasset. Mohn var ganske opplagt, men jeg var dødsens trett. Øverst i Helgedal fikk vi fin utsikt til Skagastølstindene, og til min glede observerte vi i Mohns kikkert ikke bare min lille varde på toppen, men også lommetørkleet.

Ved 22-tiden kom vi til det koselige lille gjestgiveri i Fortun, og ble, som så ofte ellers, hjertelig mottatt. Hvor herlig det var, så sent på dagen, å få servert et overdådig måltid, å kunne vaske seg i ro og mak, og sove i rene hvite lakner, kan ingen fatte som ikke selv har levet villmarksliv. 

Den natt sov vi i ett, og fikk delikate pannekaker til frokost. Først ved middagstid gikk vi videre. Termometeret viste 28° C i skyggen. Vi hadde en makelig tur til Eide, hvor vi traff fru Sulheim, men ikke hennes brave ektemann. Da hun hørte at vi kom fra Vormeli, sa hun:

 «Har bjørnen vært frempå der, og er alle kuene i live?» 

På disse spørsmål kunne vi gi et mer beroligende svar enn hvis det hadde vært en uke senere, for i mellemtiden hadde en bjørn avlagt besøk i Vormeli. 

Ti dager efter Skagastølstind kom Mohn og jeg sent en kveld til Rødsheim, hvor det oppholdt seg en større forsamling av norske fjellelskere, deriblant flere universitetsprofessorer. De hadde hørt mange svevende rykter om våre eventyr i fjellet. Ett rykte gikk ut på at Mohn og Knut hadde gått til topps, men ikke utlendingen, og det var de naturligvis vel tilfreds med. Et annet rykte på at utlendingen hadde vært den heldige, og skuffelsen var stor. Det siste gikk ut på at Knut var den eneste som hadde nådd toppen, og de ble sterkt trøstet av at det i hvert fall var en landsmann som hadde utført bragden. Men da vi kom til Rødsheim, og sannheten kom frem, gikk det en skygge av skuffelse over ansiktene, og det var ikke til å undres på. Ikke desto mindre utbragte de skåler, og gratulerte, og holdt pene taler for meg, og jeg svarte på den beste norsk jeg kunne prestere. Vi hadde en riktig hyggelig aften sammen. Blant gjestene var professor E. Sars, hvem jeg hadde den glede å forære en liten sten fra toppen av Uranostind, hans yndlingsfjell. 

Meldinger om våre klatringer kom snart i avisene i Christiania og Bergen, og det ble ikke spart på konfekten. Mitt eget utseende ble beskrevet, som jeg synes nærmest efter tysk mønster, og det var tydelig at en sterk interesse for klatring hadde våknet over hele landet. 

Til slutt noen ord om Skagastølstinds senere historie. I 1877 forsakte Harald Petersen, en kunstmaler som attpåtil var en kjernekar, å komme opp fra nord, men greide det ikke. Uforferdet gjorde han i 1878 at nytt forsøk med to førere – den ene var Knut Lykken –  som førte ham til Mohns Skar, og så sviktet ham på nøyaktig samme sted hvor jeg begynte min ensomme klatring i 1876. Petersen gikk videre alene, og til min store glede hadde han hellet med seg. Han fant mitt lommetørkle, som hadde trosset stormene i to år, og sendte meg det i posten. Petersen fortjente fullt ut sin suksess, og eftersom han ikke hadde fått noen slik loyal støtte som den jeg fikk av Mohn på den øverste bre og i den bratte snehelling, tror jeg at selv om han ble mindre hyldet, tilkommer det ham som nummer to på toppen større ære enn den utlending som var så heldig å vinne de første laurbær. Dessuten hadde Petersen den gang svært liten erfaring som klatrer, og han ble sviktet av Knut under forhold da Knut ikke kunne påberope sag tretthet og mangel på søvn, som han ved første anledning, og bare da, kunne anføre som lovlig unnskyldning for å skulke sine plikter. 

«Han fant mitt lommetørkle, som hadde trosset stormene i to år, og sendte meg det i posten.»

Men det var først i 1894 at Skagastølstind ble viet den oppmerksomhet den fortjente. De første bestigninger det år ble gjort av to engelskmenn, og i begge tilfeller var førerne Knud Fortun cg Ole Øiene. Så ble fjellet den 30. juli for første gang besteget av en kvinne. Der gleder meg å kunne si at heltinnen var den norske frøken T. Bertheau, som senere har utført mange berømmelige klatringer. Dagen efter kom to selskaper til topps. Den ene av deltagerne var kvinne, og også norsk, frøken Fanny Paulsen. Neste dag, første august, klatret en tredje kvinne opp, denne gang til min glede en engelsk pike. Ved at merkelig slumpetreff ble denne fjellkjempe, som aldri før var blitt angrepet av det svake kjønn, i løpet av tre dager klatret av tre forskjellige kvinner.

Ikke desto mindre ble Skagastølstind i løpe av 16 år (1876/1891) bare besteget otte ganger, mens syv registrerte forsøk måtte oppgis. Herom henvises til en artikkel av Carl Hall i D.N.T.F.'s årbok for l891~92. Detaljerte beretninger om de tidligste klatringer er å finne i forskjellige bind av foreningens årbøker. 

Tre bestigninger ble fullført av menn som gikk opp alene, en form for klatring som neppe sterkt nok kan fordømmes, medmindre forholdene er helt usedvanlige. 

Alle fjellfolk som har klatret i Horungene, vil være enige med meg i at vi skylder Carl Hall fra København stor takk for hans glimrende beretninger om egne og andres bestigninger i denne fjellkjede, og for hans fotografier, som så ofte har prydet årbøkenes sider. 

Les også: Slik sikrer du naturlig. 

Dette utdraget er fra 1966-versjonen «Til fjells i Norge», og gjengitt med tillatelse fra Cappelen Damm. Oversatt til norsk av Thor Bryn.

THE NORTHERN PLAYGROUND

• 32 år etter sitt første besøk i Norge utga William Cecil Slingsby boken Norway – The Northern Playground; Sketches of Climbing and mountain exploration in Norway between 1872 og 1904.

• Boken har en unik posisjon i norsk fjellitteratur, både som utgangspunkt for egne turer, men også for å få forståelse av hvordan livet i fjellene var for over år siden. 

• Boken ble første gang utgitt i 1904. I Norge ble boken oversatt til norsk i 1966 og fikk tittelen «Til Fjells i Norge».

• 11. mars relanseres boken basert på 1904-versjonen, med en egen fjellkveld på Litteraturhuset i Oslo. Her blir det flere foredrag og innlegg om Slingsbys betydning for norsk tindesport. David Durkan har skrevet forordet i boken og står bak gjenutgivelsen. Durkan er tidligere medredaktør i Mountain Magazine, og var sentral i oppbyggingen av fjellitteraturbiblioteket på Turtagrø etter brannen i 2001, der han selv mistet 450 bøker. 

– Med en livslang interesse for fjellitteratur og rundt 60 turer på Storen, «sitter» Slingsby sterkt i meg. Det var på tide at noen løftet boka fram igjen, sier Durkan, som også vil holde foredrag med temaet «Tigere på Skagastølstind» med utgangspunkt i sin egen bok «Penguins on Everest», som retter et kritisk blikk på masseturismen til Everest.