Nyttårstur på Storen

En vinterbestigning av Storen er mange alpinklatreres drøm. 

På vinteren blir ting mer komplekst da dagene er kortere, og de er spesielt korte rundt nyttår. Disse tre gutta var optimistiske og satsa på gode forhold søndag 3.januar, 2021. Her er en ikke så liten cragrapport av forholda på Storen og Hurrungane i disse dager. 

Se bildegalleri nederst i saken.

Etter feiring av at 2020 endelig tok slutt, klinket værgudene til og valgte å starte 2021 med fire dagers megasol på yr. Jeg kunne tenkt meg å cruise knusktørr faregrad 1 snø i Sogndalsdalen, men med de værmeldingene begynte Ola som var på nyttårsbesøk å gå i ring i stuen og skalv av overstoke. Han skulle til Hurrungane, han skulle på Storen, ferdig snakka. 

Jeg prøvde å forklare at klatring på vinteren er vanskelig, mørkt, kaldt og glatt. Lite hjalp det, og sekken ble pakka full i hexer og tricams, termos og tjukke votter. I siste liten dumpa Håvard innom på juleferie fra Bodø, og hev seg med på tur. Ung og dum han også tydeligvis.  

Golfen trillet mot Turtagrø godt ut på kvelden dagen etter skallebankdagen (les 1.januar),  og ankom parkeringen med rolige 15 kalde, stjernehimmel og måneskinn. Vanskelig å baile allerede ved bilen, så vi la avgårde mot NTK-hytta. Det var herlig skiføre innover Skagadalen, og ingen skispor. Vi hadde forventet den joikafesten på hytta, men Hurrungane var komplett forlatt og nesten foruroligende stille. 

Bratthenget opp til Tindeklubhytta ble forsert uten dramatikk, og redsel for liv og helse. Ble en koselig senkveld på hytta med toddy og real turmat, og en vekkeklokke satt til 05.00. 

Neste morgen labbet vi oppover dalen 05.58, to minutt foran tidsskjema. Vi overlevde også henget opp til breen, og skiføret for returen var i tillegg av beste sorten. Solen lå fortsatt og lurte bak Stølsnos- og Falketind når vi kom til Hytta på Bandet. Det eneste vi så var hardt føre rundt hytta. Herfra satte vi på stegjern og tok tak i den seige bakken opp mot svaene på Storen. 

Motbakken gjorde ikke noe med Ola sin overstoke, og det ble lite brøyting på oss andre. Ved svaene måtte øksene frem. Her var det tynn is og dårlig snø, og ikke akkurat de patagoniaforhold som vi hadde håpet på. Håvard poppa ene øksen og plass og fikk seg en støkk. Tauet kom på og vi kom oss trygt opp til Hjørnet, noe etter skjema grunnet at tau tar tid. 

Planen i dag var å gå Heftyes renne. Andrews renne så for øvrig ganske kjip ut også. 

Ved første syn så hele toppkronen ut som Climbing sitt forsidebilde av Cerro Torre, men Patagoniaforholdene var en illusjon og snøen minnet mest om blomkål laget av støv. Her var det lite feste for hverken stål på hender eller føtter, og opptaket opp til og bortover Galleriet tok evigheter. En stor kost hadde nok hvert bedre enn en isøks. Ola overstoka gjorde en god innsats, og fikk både hamret inn en hex i standplass og satt en tricam som mellomforankring noe som for så vidt gjorde han fornøyd med det utbyttet av dagen. Siste jeg gikk over Galleriet sendte jeg antakeligvis snapchats med ene hånden og spiste snickers med den andre, og i dag hadde vi kostet, krabbet og skrapet i mer en halv time. 

Ingen var gira på epic i mørket, og en behagelig retur ble besluttet. Jeg ledet tilbake, fikk børstet frem en nabb i fjellet, og vi rappellerte ned til Hjørnet. Ytterligere en rappell måtte til fra en ny nabb for å komme oss ned til toppen av svaene. Herfra kunne vi gå ned til kjettingen (er en kjetting på Svaene for rappell), som vi fikk gravd fri, og kunne nyte tilrettelagt rappell ned svaene. I lyset så vi nå at snøfeltene litt ski venstre for der vi gikk opp hadde tidenes akeføre, så returen ned til Bandet ble en lek.  

Det ble fin skikjøring ned til NTK-hytta, utvasking, og cruising til Turtagrø, med ankomst en halv time før mørket, gjorde det til en perfekt bail. Dagen etter fikk jeg ønsket mitt oppfylt i Sogndalsdalen, mens Ola fortsatt skjelver etter å få seg en vinterbestigning av Storen.