Viruspandemi på Storen i 1918

Da Spanskesyken kom til Hurrungane – sommeren 1918.

«I løpet av sommeren 1918 blev vi i Kristiania vant til å ta de mest omfattende forsigtighetsregler likeover for Spanskesyken. Den enkleste og mest elementære forsigtighetsregel overfor denne lumske sykdom bestaar som bekjendt i, at man tar sig et glas kognac med ganske korte mellomrum. Jeg overholdt denne regel samvittighedsfuldt og slap uskadt gjennem den farlige sommeren i byen. Da jeg i slutten av juni maaned sammen med min hustru kom gaaende indover Sognefjeld bidrog flaskene i vesentlig grad til at øke vegten av min oppakning. Jeg følte mig ogsaa derfor nogenlunde sikker for mit liv, da vi efter en tung og slitsom marsj over Sognefjeld kom frem til Turtagrø.»  -  Streiftog i fjeldet sommeren 1917 og 1918  av Alf Bonnevie Bryn. (i DNT-årboken 1919)

Les om Slingsbys førstebestigning her!

Ifølge Store norske leksikon kom Spanskesyken til Norge, antagelig med båt fra Skottland, i juni 1918. På verdensbasis døde mellom 50 og 100 millioner mennesker, i Norge måtte omkring 15 000 mennesker bøte med livet. Pandemien tok flere menneskeliv enn både 1. og 2. verdenskrig til sammen. 

Rådet Bryn fulgte om å ta seg ett «glas cognac med ganske korte mellomrum» kan for oss i dag høres ut som en unnskyldning, for med god samvittighet, å ta seg en drink. Det var imidlertid helt i tråd med anbefalinger fra myndighetene. I november 1918 - da epidemien for alvor skjøt fart i Norge - fikk hver husstand utlevert en halv flaske cognac mot fremvisning av rasjoneringskort. Brennevinsforbudet var innført to år tidligere og ble ikke opphevet før i 1927, men pandemien trumfet altså forbudet. I dag har også myndighetene lansert kjøreregler for å unngå spredning av virus, og hva de innebærer for klatrere finner du ut her.

Les om bonden fra Luster som prøvde seg på Store Skagastølstind lenge før noen andre, men måtte gi seg an hensyn til ei ku.

Bryn var på flere klatreturer under oppholdet på Turtagrø hotel sommeren 1918. Han klatret opp til Gjertvasskaret fra Styggedalsbreen og returnerte over Styggedalsryggen, Slingsbybreen og Bandet ned til hotellet. Da Bryn kom ned til Turtagrø hadde en filmfotograf, Herr Nilsen fra Nerlien Fotobureau ankommet hotellet, i følge med en assistent. Filmkameraet som de slepte med seg hadde en samlet vekt på et sted mellom 40 og 50 kilo. I flere uker hadde herr Nilsen og assistenten reist omkring i Jotunheimen og filmet, og nå ville han filme et klatrelag i aksjon på Store Skagastølstind. Ola Berge, Eilert Sundt, Egill Rostrup, Reidar Birkeland og Bryn selv meldte seg frivillig som klatrere.

Neste dag la de i vei opp Skagadalen. Herr Nilsen og assistenten, med deres tunge bør, startet en god time før klatrerne, kameraet var blytungt og uhåndterlig, «umulig at faa det ned i nogensomhelst rypesæk», som Bryn skrev. Men Herr Nilsen «var en sliter» og et stykke ut på dagen var filmkameraet kommet opp til avsatsen under Sydvestveien på Storen. Assistenten nektet her å gå videre, men «Herr Nilsen var like ivrig». Filmingen skjedde både ovenfra og nedenfra. Herr Nilsen og filmkameraet ble heist oppover i etapper og kunne da både filme klatrerne som kom nedenfra og klatrerne som var i aktivitet over ham. Da de endelig nådde toppen var det en i følget som spurte herr Nilsen om dette var hans første klatretur. Nilsen svarte : «Ja, det er det, og det skal bli sidste ogsaa».

Da de kom ned til hotellet igjen ble det fest utover natten – det var jo første gang en bestigning av Storen hadde blitt filmet – og Bryns «medicinbeholdning» av cognac forsvant, som dugg for solen.  Han var dermed uten forsvar mot spanskesyken og - som Bryn sier i artikkelen i årboken - «følgerne uteblev ikke».

Dagen etter festen ble det en ny tur – tross nattlige utskeielser og lange klatreturer de to foregående dagene. Denne gang var det nordvesteggen (i dag heter ruta Nordvestveien) på Store Skagastølstind, som var målet. Bryn fikk med seg sin hustru Sofie Lind Mortensen – populært kalt Sossen, Eilert Sundt, Egill Rostrup og Reidar Birkeland på klatreturen. 50 meter på nedsiden av toppen satte Bryn seg ned på «en hylde for at spise et stykke smørbrød». Da han reiste seg igjen 5 minutter senere var «han angrepet av den spanske syke». Han klarte å ta seg opp til toppen og videre ned til Hytta på Bandet hvor han overnattet sammen med Birkeland. Etter 15 timers søvn var han «til og med letsindig nok til at tænke paa muligheten av en tur til», men merket fort at det ikke var mulig og gikk utpå formiddagen ned til Turtagrø. Her ble han liggende i åtte dager, før feberen slapp taket. 

«Denne sidste oplevelse bekræfter den gamle regel om at man gaar i fare hvor end man gaar. Ikke engang i tinderne kan man til enhver tid føle sig helt tryg for sit liv».