Verdenscupen i Vail var en del av GoPro Mountain Games hvor det skjedde mye i tillegg til buldrekonkurransen. Festivalen er en av landets største og hvor ekstremsport møter kunst og musikk. Profesjonelle og amatører konkurrerer i de amerikanske fjellene og elvene i formelle og uformelle konkurranser. Verdenscupen i buldring var en av de store eventene med en fullspekket arena.
For de norske ble det ingen semi-finale slik vi alle håpet på. Igjen var de to klassene delt inn i to grupper hvor de ti beste i hver gruppe gikk videre til semifinale. Hannah ble nummer 14 i sin gruppe og nummer 27 totalt med 2 topper på 4 forsøk og 5 bonus på 19 forsøk. Kenneth startet som en av de siste i sin gruppe, og toppet en bulder på to forsøk. Han ble nummer 26 i sin gruppe og 51 totalt.
Jeg var ikke tilstede til konkurransen, så da tenker jeg det er best å la Hannah og Kenneth selv fortelle om hvordan det gikk.
Hvordan var bulderne og rutesettingen?
H: Det var bra, men kjedelig at cruxet var å matche topptaket på flere av bulderne i kvalifiseringen. De var ganske lette opp dit, men med veldig kjipe topptak.
K: Bulderne var bra. Stilen var ganske lik sånn vi trener på, men med dårligere fottak og slappere grep. Mer power enn vanlig konkurranser, og det passer meg jo bra. Var surt å ikke gjøre det bedre når stilen passa meg så bra.
Hvordan var konkurransen som helhet? Vail er jo kjent for å være en bra en
K: Publikum var veldig bra, men mye forsinkelser og skader. Puccio ødela kneet i isolatet, Anna Stöhr røyk et ringbånd i finalen, Guillaume brakk fingeren i semi og Alban som vant forrige WC ødela kneet i kvaliken. Hele byen var full av andre konkurranser, men buldring var nok den største. Men ja, mye forsinkelser og sløve dommere.
Var det stor forskjell fra en verdenscup arrangert i Europa? I så fall på hvilke måter?
H: Ikke så annerledes, men litt lenger problemer. Man måtte flashe buldre fordi man ikke hadde kapasitet til flere støt.
K: Litt mer power og litt mindre følsomt enn konkurranser arrangert i Europa.
Hvordan var det å se semifinalen fra sidelinjen?
H: Skikkelig surt. Hadde lyst til å klatre på de fysiske bulderne.
K: Både gøy og kjedelig. Man vil jo helst klatre selv.
Hvordan følte dere marginene var denne helgen? Det er jo ofte veldig små marginer som skiller
H: Jeg hadde vel de mot meg denne gangen. Det var to buldere som folk sleit skikkelig på, fysiske buldre, men jeg syns det var greit opp til topptaket, men jeg klarte ikke å matche fordi takene var så dårlige. Også var det en slab jeg ikke helt skjønte starten på, og når jeg endelig fant ut av det gikk tiden ut da jeg var på toppen.
K: For min del handla det ikke om marginer, det gikk bare dårlig. Alle bulderne føltes innafor ut bortsett fra den siste slabben som føltes umulig.
Ble dere påvirket av høyden?
H: Ja, man blir mye mer sliten og har kun ett eller to bra forsøk.
K: Ja, ble mye mer andpusten og sliten etter hvert forsøk og hver bulder.
Hva skal dere gjøre før neste konkurranse som er verdenscupen i Munchen i august?
Begge: Hard trening, og prøve å tilpasse øktene mer spesifikt for konkurranse og flash.
De to neste verdenscupene i buldring er i Kina de to siste helgene i juni. Hverken Hannah eller Kenneth reiser dit, så for deres del er neste konkurranse i august. Neste konkurranse jeg rapporterer fra er junior EM om kun et par dager. På fredag reiser en haug unge nordmenn til Edinburgh for å konkurrere, noen erfarne og noen som deltar for første gang. Jeg ønsker dem alle lykke til!
