De siste årene har Magnus Midtbø sikret Norge pallplass fra World Games og diverse verdenscuper, 4. plass fra VM og etablert seg som en av de beste klatrerne i verden. Jeg selv har stått for pallplass fra junior EM og VM, samt seiere fra flere europacupstevner og europacupen sammenlagt og mange semi-finaler i verdenscupen. Jakob Heber Norum har en 4. plass fra junior VM et par år tilbake, samt. han og Maria Davies Sandu sine utallige finaler og noen pallplasser fra europacupen i både tau og buldring, og Thilo Schröter har en 4. plass fra junior EM i buldring. Hannah Midtbø har en utrolig 3. plass fra EM i buldring da hun kun var 18 år, og vært stabil finalist med flere pallplasser som juniorklatrer i europacupen og mange semi-finaler i verdenscupen i både tau og buldring. Og selvfølgelig Therese Johansen som har gitt oss utallige spennende semi-finaler hvor hun har vært så nære finale som det går an å være.
I år har høydepunktene vært Magnus sine to finaleplasser fra verdenscupen på tau, mine to semi-finaler også fra verdenscupen på tau, Hannah sin semi-finale fra verdenscupen i buldring og Thilo sin 10. plass fra europacupen i buldring. Med andre ord, ikke helt på nivå med hva vi har prestert tidligere.
Men hva er årsaken til dette? Ingen av oss er jo blitt dårligere.
Det kan være mange årsaker til mangel av hva som blir ansett som en bra prestasjon. Viktigst er nok den høye nivåstigningen internasjonalt. Om man sammenlikner 2014 med 2009 ser man en stor økning i antall deltakere, og en enda større økning i antall utøvere som har et nivå til å komme til finale eller semi-finale. Hvor det tidligere var de samme åtte som gikk til finale i hver verdenscup på tau, er det nå tolv eller femten som kjemper om de åtte plassene. Det er ingen konkrete tall å finne frem, men etter å ha vært en del av konkurransemiljøet en stund ser man den tydelige utviklingen og nivåhevingen som skjer fra år til år.
Landslagstrener Stian Christophersen, som i år hadde ansvar for junior- og seniorlandslaget er enig i at det på resultatlisten ser ut som et dårlig norskt konkurranseår. Han sier også at vi er blitt bortskjemte med junior- og seniorplasseringer i toppsjiktet internasjonalt. Det internasjonale nivået er blitt høyere, som gjør marginene mindre og mer avgjørende. I år har vi hatt marginene mot oss og det påvirker resultatene, spesielt fordi vi har så liten bredde i toppen, og det gjør oss sårbare. Men det er også andre årsaker til mangel på resultater som at utøvere har vært syke/skadet og blitt satt ut av spill, juniorer som har blitt seniorer, og de yngre juniorene har fått mindre oppfølging enn de som utmerket seg internasjonalt for et par år siden. Men vi har også lært en del fra dette året. Blant annet hvor viktig kvalitet på trening er og viktigheten av å utnytte hverandre på trening. Vi er et lite, men sterkt team og utøverne kan lære mye av hverandre.
Lars Ole Gudevang, sporssjef i Norges Klatreforbund og trener for rekruttlaget, mener der i mot at 2014 har vært et bra norskt år. Han sier det ikke har vært resultater tilsvarende med hva vi har hatt de siste årene fra europeiske konkurranser, men at rekruttlaget har mer fokus på nasjonale og nordiske konkurranser, og selvfølgelig rekruttering, som jo er hovedmålet deres. Fra de nordiske konkurransene har rekruttlaget prestert og kommet hjem med topplasseringer i alle klasser, i både buldring og tau. Han forteller at formålet med rekruttlaget er å øke bredden fra bånn av slik at utøvere kan utvikle seg fra nasjonale konkurranser til europacupen og forhåpentligvis videre til verdenscupen. Det er også blitt satt av mer økonomisk støtte for å kunne sende flere utøvere til internasjonale konkurranser som nordiske mesterskap og europa-/verdensmesterskapene, noe jeg personlig synes er veldig bra. Det er i løpet av de seks årene som junior at grunnlaget for lysten til å satse konkurranser blir lagt, og om Norge skal få flere utøvere i verdenstoppen må det legges ned ressurser som gjør det mulig for juniorene å finne ut av hva konkurranseklatring faktisk er.
Tross labre resultater er det likevel mye positivt å ta med seg fra 2014. Både individuelt for oss utøvere og som et lag. Det sies at det er i motgang man lærer mest, og det er definitivt noe som stemmer for meg. Jeg har lært mer om meg selv, trening og klatring i år enn jeg har gjort noen gang tidligere. Jeg kan innrømme at det har vært et vanskelig år, med mange små og store utfordringer som har tatt på motivasjonen, men det har aldri vært et øyeblikk hvor jeg har tvilt på hva jeg vil. Men jeg må likevel akseptere at året 2014 var et steg tilbake for min del, og en del av livet som toppidrettsutøver.
For Norge er det mye positivt å ta tak i, og da spesielt den store rekrutteringen det har vært på alle nivåer i år med rekordstore tropper på europamesterskapene, nye utøvere på seniorsiden og en som gjør come-back.
Hannah Midtbø, en av Norges beste klatrere har kommet tilbake på konkurransearenaen etter et par år med fokus på uteklatring, og hun er sterkere enn noen sinne. Dessverre har hun ikke fått det helt til i konkurranser og derfor ikke fått de resultatene som gjenspeiler nivået hennes. Sammen med henne reiste kjæresten Kenneth Elvegård og Thilo Schröter som begge hadde sin første verdenscupsesong. De tre utgjorde en gira buldregjeng som inspirerte oss alle, og det vil bli spennende å se om de får ut mer til neste år nå som de har mer erfaring. I buldrekonkurranser er det viktig med erfaring, og det er det bare en måte å få – delta på konkurranser.
På juniorfronten er det som sagt rekordstore tropper som har reist til europamesterskapene, men det er også mange som har deltatt på europacupen. Mesterskapene er for de fleste finansiert av Norges Klatreforbund, men europacupene er finansiert på egenhånd, og det at såpass mange juniorer har valgt å reise og delta gleder meg, forbundet og sikkert mange andre.
Og med det avslutter vi konkurranseåret og ønsker alle våre lesere en riktig god jul! Første konkurranse for 2015 er norgescupen i Sandane siste helgen i januar.
