Med sykdom i kroppen og et hektisk tidsskjema med både kvalifisering og semifinale samme dag, og med kun tre timer pause, ble det et taktisk spill i årets nest siste verdenscup. Få dager etter at jeg hadde blitt frisk fra en to uker lang forkjølelse ble jeg forkjølet igjen kun dager før verdenscupen i Xiamen. Med kun 26 damer stillende til start var vi alle automatisk videre til semifinale, og selv om det er viktig å ha bra countback var det viktigere for meg å spare alle krefter til semifinalen. Jeg endte kvalifiseringen som nummer 23 med bra flyt, hud og massevis av krefter til det jeg visste kom til å bli en hard semifinale.
På grunn av regn ble semifinalen flyttet til neste dag og med et tidlig startnummer var jeg selvfølgelig ferdig oppvarmet og klar da vi fikk beskjed om at runden var utsatt. Tilbake igjen neste morgen så alt ut til at vi kom til å få klatre. Tidsskjemaet ble opprettholdt og jeg gikk ut som planlagt og klatret så bra som jeg følte jeg hadde kapasitet til på en dag med sykdom. Å makse ut potensialet sitt er det vanskeligste i konkurranser, og jeg var ikke annet enn fornøyd med hvordan jeg klarte å omstille meg fra utsatt semifinale, sykdom og å kjempe så bra som jeg gjorde. Ruten var hard, stilen passet meg midt i blinket, jeg gikk flere flytt jeg var nær ved å falle på og jeg tror det hadde holdt til et godt resultat. Det er selvfølgelig vanskelig å vite hvor bra det faktisk var, spesielt med tanke på at kroppen ikke var helt i hundre, men stilen kunne ikke passet meg bedre og mange av konkurrentene mine dårligere. Gleden etter en bra prestasjon varte dessverre ikke lenge.
En regnfull semifinale. Foto: Norges Klatreforbund
Etter åtte damer hadde klatret var jeg i en stor ledelse på den fysiske ruten da regnet kom. Til å begynne med var det bare en pause, men pausen ble lang og gikk over til å bli en avlyst runde. Arrangørene hadde nå valget mellom å kjøre en ny runde med semifinale senere på kvelden eller avlyse semifinalen og bruke resultatene fra kvalifiseringen til å sende de åtte beste til finale. De gikk for det siste valget, selv om det beste definitivt hadde vært å pause den orginale semifinalen og kjøre på når ruten tørket opp kun en time senere. Men med et dårlig værvarsel var dette vanskelig å forutse. Tross brukbar værmelding for kvelden mente arrangørene det var for stor risiko for at arrangementet ble avlyst ved å kjøre en ny semifinale på kvelden og bestemte seg derfor å avlyse semifinalen og ha finaler på kvelden. På grunn av mange dobbeltopper ble det 13 jenter i finalen, jeg ble frarøvet et resultat som jeg er sikker på hadde vært bra, men verst er det for jentene som var mellom de åtte første og tretten beste som kun fikk klatre kvalifisering. Om finalen hadde vært avlyst ville ingen jenter fått et offisielt resultat, noe som i mitt tilfelle ville vært en fordel.
I november arrangeres China Open, en konkurranse hvor de ti beste fra verdenscuprankingen i alle tre disipliner blir invitert til. Før Kinaturen lå jeg på 8. plass, etter fotglippen i Wujiang forrige helg falt jeg ned på 12. plass og etter helgens dårlige resultat faller jeg nok enda lenger ned på resultatslisten og mister med det muligheten for å bli invitert.
Etter en dårlig avgjørende runde i de to siste verdenscupene var jeg veldig klar for å en bra runde i Xiamen, og klatremessig var det så bra det kunne ha vært i semifinalen, men det har en ekstrem bitter bismak og jeg syns i likhet med de fleste utøvere, coacher og til og med dommere at avgjørelsen IFSC tok i helgen var feil. På grunn av penger, medieoppmerksomhet og politikk ble konkurransen urettferdig og usportslig, og utøvernes interesser ble ikke ivaretatt.
En verdenscup igjen og den er om en måned i Kranj, Slovenia. Det ryktes om at noen av buldrerne våre også skal være med der, og det blir i så fall veldig morsomt og endelig være en norskt team på tur.
