Det er risikabelt å skru hardt. Er det ett flytt som er for hardt risikeres det at alle faller der. Det skjer oftere enn vi liker å innrømme og disse konkurransene blir i ettertid omtalt som fiasko, og på resultatlisten er de nettopp det. Men i mine øyne er det et steg fremover. Det gir oss som utøvere et signal om at vi må bli sterkere. Vi må klare å gå de harde enkeltflyttene for å gå videre til neste runde. Rutesetterne bestemmer hvilke arbeidskrav som kreves for å lykkes på konkurransearenaen. I dag er veggen som regel 15 meter høy med partier så bratte som 55 grader overheng. Rutene er mellom 40 og 45 flytt og intensiteten høy. Det skrues sjeldent for at rutene skal få flere topp. Grepene som brukes varierer med hvilke grepsmerker som sponser konkurransen, men trenden nå er store tak, mange volumer og i tillegg til de vanlige arbeidskravene som teknikk, fingerstyrke og makspump har elementer som koordinasjon og eksplosivitet også fått en naturlig plass på tauveggen.
Intensitet, grep og eksplosivitet har vært de viktigste faktorene for forandringen av den klassiske klatreren. Jeg så min første verdenscupfinale i 2009 og da var det de tynneste damene som kom lengst. Vinneren fikk score 71- i finalen. Score 71- betyr at denne klatreren gikk 70 flytt i finalen og falt i det hun tok på det neste taket. I dag bruker vi ikke lenger minus i poengsystemet, kun hele tall og pluss. Med dagens poengsystem ville hun fått score 70+.
Jeg var 14 år gammel da jeg så denne finalen, for ung til å konkurrere, men oppegående nok til å ta inn over meg at de tynneste damene var de beste. Som ung klatrer ser man opp til de beste. Og hun som var best kan jeg med sikkerhet si i dag, ikke var et godt forbilde. Det tok flere år før jeg skjønte at jeg burde hatt andre damer å se opp til.
Men, jeg var også med på utviklingen av konkurranseklatring. Jeg observerte hvordan denne overlegne utøveren falle sakte, men sikkert av. Hun var for tynn til å følge utviklingen. Grepene ble større, veggene brattere og rutesettingen hardere. Hun begynte å misse pallen, hun begynte å misse finaler og kanskje til og med semifinaler. Fire år etter at jeg så på henne som overlegen og fantastisk slo jeg henne på to av tre ruter i et verdenscupstevne. I dag har hun lagt opp etter en imponerende karriere, det er det ingen som kan ta fra henne, men i mine øyne hadde hun tapt.
Da jeg entret den internasjonale konkurransearenaen var mitt inntrykk at vekt var den eneste faktoren som bestemte hvor god man kunne bli. Jeg vokste opp og trodde at jeg måtte bli tynnere enn de tynneste for å bli best. I dag er elementer som dynamikk, eksplosivitet, fysikk og koordiasjon med i spill, og dette er elementer hvor det egner seg å ha en større og sterkere kropp enn hva som var idealet for ti år siden.
Siden jeg så denne verdenscupklatreren i aksjon for første gang i 2009 har det skjedd mye med sporten vår, og i mine øyne er vi i en utvikling som gagner sporten, fremtiden og oss utøvere. Vi bør ha lyst til å være en idrett som fremmer helse og gode verdier, og mye av makten er det rutesetterne som sitter på. De bestemmer hvilke arbeidskrav som kreves for å lykkes på konkurransearenaen, og vi som utøvere gjør evalueringer og tilpasser oss deretter.
Vi vil nok alltid ha utøvere som presser sine egne grenser, utøvere som ligger på grensen eller kanskje over grensen, av hva som er forsvarlig med tanke på helse, men så lenge vi fortsetter i sporet vi er på nå sender det et signal til de unge som vokser opp i dag. Det sendes et signal om at de må bygge seg en kropp som er sterk nok til å gå de hardeste enkeltflyttene, eksplosiv nok til å gå hoppene, offensiv nok til å gå koordinasjonssekvensene, flink nok til å klatre kraftbesparende, utholdende nok til å komme seg til topps og de må være smarte nok til å holde seg skadefrie. Det tar tid å bygge en solid kropp som skal tåle mange år med hard trening, og min erfaring og observasjon er at det å rendyrke én av de mange faktorene som kreves er en korttenkt løsning som er ødeleggende for utviklingen din som klatrer.
