Jeg var først ut med min semifinale som gikk av stabelen klokken 19.00 fredag kveld. I dette semifinaleheatet var det bare store navn og jenter jeg har stor respekt for, og det føltes utrolig kult å være der blant dem. Med speedkvalifisering som oppvarming tidligere på dagen grunnet ønsket om å få en overall-ranking var jeg klar og gira før jeg skulle klatre semifinale. Oppvarmingen var bra, hodet var på plass og jeg storkoste meg. Da jeg begynte å klatre fikk jeg aldri flyten – takene var dårligere enn de så ut som og klippene var kjipere, men det føltes likevel ganske greit ut. Problemet var at jeg tenkte for mye. Jeg klatrer aller best når jeg klatrer på intuisjon og soner ut, og det klarer jeg nesten alltid i konkurranser, men i går fikk jeg det ikke til. Med et hode som var for tilstede føltes klatringen rotete ut og jeg falt med en dårlig følelse. Ruta dro seg skikkelig til halvveis, og det er en sånn type rute som passer meg aller best - en intro man blir litt sliten av, et bulder med relativt harde flytt som skal skille ut de dårligste og så makspump til toppen. I går var jeg en av de som ble spyttet av først, og det er en kjip følelse når jeg vet at jeg kan så mye bedre. Samtidig er jeg veldig fornøyd med å i det hele tatt klare å kvalifisere meg i et så sterkt heat uten optimale forberedelser grunnet en fingerskade som satte klatringen på vent i så og si hele sommer. Det gjør meg utrolig spent og nysgjerrig på hva jeg kan få til med en hel treningsvinter og ikke bare fire uker som jeg fikk nå. Motivasjonen for å satse verdenscup for fullt neste år er på topp igjen, men det gjelder å holde seg skadefri. Mitt endelige resultat ble 21. plass.
Fikk du med deg Tinas kvalifisering?
Hannah og Mie klatret sin semifinale lørdag morgen og Mie var først ut av de norske damene. Hun fikk smekk på både bulder 1 og 2, men så utrolig bra ut på bulder 3. Det var en bulder ingen hadde vært i nærheten av å gå, og det var synd å se hun falle på det siste flyttet. Hun kom seg opp det siste bulderet som var et sva på fem forsøk. Man så på hele henne at hun storkoste seg og hadde det utrolig gøy. Da hun var ferdig bekreftet hun akkurat det. Hun var likevel litt misfornøyd med egen klatring, men legger til at det kanskje skyldtes nervene. Det var tross alt hennes første semifinale og da er det lov å være litt nervøs. Konkurransen ga mersmak for jenta fra Bergen og gleder seg allerede til neste år. Mie endte som nummer 17 i sin aller første semifinale, og bare det å gå videre til semifinale er en stor seier.
Mie Kastet topper siste bulder i semifinalen. Foto: Tina Hafsaas
Hannah kom ut i det Mie kom ned fra sin siste bulder og hun så sterk og klar ut. Rota litt med beta på de første forsøkene og så kom hun seg opp det første bulderet, en av de som ganske mange gikk. En god start. Nummer to var en ren volumbulder, ganske fysisk, men vanskelig å finne beta på. Til nå var hun den som så best ut på den, men måtte gå ut igjen tomhendt. Tredje bulder var det bulderet som passet henne best – fysisk og teknisk på samme tid. Store tak og store flytt. Også litt rot i starten, men hun kom seg oppover etter hvert, men dessverre uten topp. Heldigivis tok hun med seg svaskillsene inn til siste bulder og cruisa den i tredje forsøk. Det vil si to topp på åtte forsøk og tre bonus i fem. Endelig fikk vi se en konkurranse hvor Hannah fikk ut mye av det hun har inne, men dessverre kostet forsøkene henne en finaleplass. Men, og det er et veldig viktig men, det er at hun var nære finale, hun kunne vært der i dag, og det bør gi masse motivasjon til neste år. Hannah ble nummer 12, og er med det er hun 12. best i verden!
Hannah Midtbø går dynoen på første bulder. Foto: Tina Hafsaas
Tross litt rot med beta og forsøk, er de begge veldig fornøyde med å være i semifinale i den største konkurransen av dem alle og det er bare å glede seg til å se hva disse damene kan få til neste år.
Les om damenes buldrekvalifisering her.
Både Hannah og Mie syns det er vanskelig å trene på den sære stilen man møter på internasjonale buldrekonkurranser. Bulderne er så vanskelig, samtidig som de er så lette. Som mange vet er jo Hannah en ekstremt fysisk klatrer, og det har hun blitt fordi hun syns det er morsomst å trene på harde flytt, men i verdenscupen møter man ikke alltid så harde flytt. Sesongen i år har vært preget av å klamre seg opp volumer, og det er ikke det vi nordmenn gjør mest av på trening. På grunn av den sære stilen må jeg inrømme at for min del gir det bare avsmak. Det er en stil som ikke er relevant på noen andre områder enn konkurransebuldring, og etter å ha stilt opp på tre verdenscuper i år har jeg funnet ut at konkurransebuldring er noe jeg ikke vil fortsette med så lenge jeg har et ønske om å satse på verdenscupen i tau. Grunnen til det er at det tar så mye tid at det vil gå utover treningen for led, som er en disiplin som i utgangspunktet krever mye arbeid. For meg er buldrestilen så fjern at jeg måtte ha lagt ned utrolig mye tid for å klare og beherske den. De siste årene har det kommet et mer og mer tydelig skille på de to disiplinene led og buldring, og det er veldig få i verden som klarer å beherske begge stiler samtidig. Om det er bra eller dårlig får en jo lov til å avgjøre selv, men at stilen som dominerer nå er spesiell er det ingen tvil om.
To finaler er allerede klatret og to til skal klatres i dag. Damenes buldring starter 12.00 og herrenes ledfinale starter 16.30, og begge finalene er absolutt verdt å sjekke ut live streaming www.ifsc-climbing.org. Jeg kommer tilbake med VM-rapport etter mesterskapets avslutning.
