Alle forhåndsfavorittene var i finalen på både dame- og herresiden, med unntak av regjerende europamester Dinara Fahritdinova som kom for sent til isolatet før semi-finalen. Finalen var et fantastisk og rørende show. Jain Kim fra Sør-Korea utklasset alle og toppet ut finalen som for henne så ut som oppvarming. Hun ble firt ned gråtende fra toppen og rørte en hel klatreverden. For herrene var det Adam Ondra som tok tittelen med et pluss - en bevegelse lenger enn hjemmefavoritten Ramon Julian Puigblanque. Adam Ondra er nå første i historien til å vinne VM i både buldring og sportsklatring, og har virkelig etablert seg som tidenes beste klatrer.
Av nordmenn var det kun Magnus og jeg selv som deltok, og begge har nivå for henholdsvis finale og semi-finale, men dessverre var det ingen av oss som klarte å levere.
«Tina har vært plaget med en vond ankel i åtte måneder, og det har gått på bekostning av kvaliteten i treningen. På tross av det burde hun likevel vært i semi-finale, men det gikk dessverre ikke denne gang. Magnus gjorde en veldig bra semi-finale, og det sier mye om toppnivået i verden nå. Med litt mer pumptrening er han tilbake i finale, og der han hører hjemme» sier landslagstrener Stian Christophersen som var med oss på konkurransen.
For min egen del handlet det i grunn om mangel på utholdenhet, og det er også noe jeg var klar over i forkant. Jeg har hatt mye fokus på styrke og harde enkeltflytt, mye på grunn av skaden jeg har vært preget av det siste halvåret, men også fordi det bare blir viktigere og viktigere som kvinnelig konkurranseklatrer. Pump er ferskvare og noe som tar relativt kort tid å bygge opp så sant man har et godt grunnlag, mens styrke tar tid. Med ankelbruddet jeg pådro meg i starten av året skjønte jeg raskt at jeg ikke ville kunne ta det neste steget i år, og av den grunn var det naturlig å jobbe mot noe mer langsiktig.
Kvalifiseringen her i Gijon var rene pumpruter, da spesielt 1. kvalik. Rute nummer to hadde en teknisk start, og uten selvtilliten man må ha på en sånn stil, falt jeg på et veldig teknisk flytt som fellet mange. Usikkerheten kom og tok meg, og selv om jeg anser meg selv som relativt god teknisk er dette noe jeg er nødt til å trene mer på. Det var en rute som passet meg bra, og en rute jeg kunne klatret meg inn mange plasseringer på etter den pumpende 1. kvaliken. Men det tekniske flyttet i starten gjorde at semi-finalen røk.
For Magnus sin del handler det om små marginer og noe mangel av utholdenhet. Han kvalifiserte seg til semi-finale som nummer 13 etter en teknisk 1. kvalik og en svært pumpende 2. kvalik. I semi-finalen, som i følge han selv var rundt 8c, klatret han veldig bra og det så lenge ut som det ville holde for å gå videre til finale som topp 8. Han falt på det femte siste flyttet, og for oss virket det usannsynlig at 13 klatrere skulle bli skilt på de siste fem flyttene. Men det var altså det som skjedde, med unntak av et par som falt før, og Magnus endte på en 11. plass og tre flytt fra finale.
Dette var hans sjette verdensmesterskap og sin fjerde finale fra sidelinjen. Etter fjorårets 3. plass fra World Games hadde vi alle høye forventninger for hva dette mesterskapet ville bringe, fordi vi vet at han kan levere når det gjelder som mest. Selv mener han at han mangler det lille ekstra på utholdenheten som gjør at han ikke klarer å kvalifisere seg til finale. Han har kun vært i en verdenscupfinale i år, men med fire resterende konkurranser skal vi ikke se bort i fra at det blir fler. Det er fire uker til neste verdenscup, og han vet hva han må gjøre og hva som skal til for å være tilbake i finale. Den andre helgen i oktober begynner den intensive Asiaturen med tre konkurranser på tre uker; en i Sør-Korea, en i Kina og en i Japan, og Magnus vil være eneste nordmann som stiller til start.
Jeg hadde også planer om å delta på verdenscupene i Asia sammen med Magnus, men etter å ha innsett den store jobben jeg har foran meg for å bli helt skadefri, har jeg valgt å avslutte sesongen for å kunne fokusere på å bli 100% sånn at jeg kan begynne å trene med høy kvalitet så fort som mulig. Det siste halvåret har vært preget av mye trening, og jeg kunne egentlig ikke gjort så mye annerledes, men jeg har ikke hatt kvaliteten jeg er avhengig av for å kunne bli bedre, og i stedet for å pushe gjennom en hel sesong og fortsette å gjøre ting halvveis, er det bedre å avslutte sesongen nå for å fokusere på å bli ordentlig bra før jeg fortsetter arbeidet for å bli en bedre konkurranseklatrer.
Til helgen arrangerer Bergen Klatreklubb NM i buldring på Bryggeriet, og det kan bli et veldig spennende mesterskap. For første gang på flere år vil det være ordentlig konkurranse for Magnus som har dominert den norske arenaen så lenge jeg kan huske, og både Thilo Schröter og Kenneth Elvegård er potensielle vinnere. I tillegg vil John Henry Nilssen, som tok sølv i fjor, delta, og selv om han ikke er blant de sterkeste, er han definitivt en som kan gjøre det veldig bra.
På damesiden er det en litt mer laber deltakelse. Hannah Midtbø er favoritt til å vinne, og så vidt jeg vet er det neppe noen som kan gi henne noe særlig konkurranse, men i buldring er det alltid små marginer og mye kan skje. Tidligere norgesmestere Therese Johansen, Maria Davies Sandbu og jeg selv vil ikke delta.
For mer informasjon sjekk http://www.bergen-klatreklubb.no/nc_14/. Vi ønsker arrangører og alle deltakere lykke til i NM i buldring!
