Bratt isklatring på Fosen

Olsendriver-legenden Kjetil Grimsæth byr ikke lenger på Olsendriver, men i den legendariske bloggens ånd har han sendt oss en kolossalt lesverdig historie fra temmelig spenstige førstebestigninger på Fosen i Trøndelag:

Den dype fjorden

Mellom Harbak og Roan finner man Skjørafjorden og Trøndelags villeste kystlinje. Fjorden er veiløs og glemt av de fleste. Kystlinjen er bratt og ufremkommelig, med store fjellvegger, fossefall og veiløse gårder.

Alle brukene unntatt én er fraflyttet, noen brukes som ferieboliger mens andre står og forfaller. I en navnløs dal mellom Håvika og Tøssvika faller en foss hundre frie meter før den treffer dalbunnen. Denne fossen har jeg drømt om i mange år og med Dag på besøk var det bare å gå gorilla.

Det ble alpin start. Vanligvis i alpinklatring er det usikkert om man klarer klatringen. På denne turen var jeg usikker på om vi i det hele tatt ville finne veien inn til der klatringen starter - høy eventyrfaktor med andre ord. Anmarsjen gikk inn i komplekst landskap gjennom utallige daler, steinurer og høydedrag. To tredjedeler av distansen gikk utenfor sti.

Innimellom passerte vi de fraflyttede gårdene og selv på de mest usannsynlige steder fant vi spor etter mennesker i form av steintrapper og gamle steinmurer. Etter tre timers intens navigering kunne vi runde hjørnet inn i den trange dalen og konstatere at der oppe var det is! Bratte søyler steg til værs opp den delvis overhengende veggen.

Som vanlig er ting lengre enn man tror. Det jeg trodde skulle være femten meter var førti og fossen viste seg å være hundre høydemeter med bratt is. Dag var i storform og ledet raskt opp de vanskeligste taulengdene.

Tusen takk til Dag som var turens absolutte suksessfaktor. Klatringen var bratt, med gotiske formasjoner og takknemlige standplasshyller å hvile seg på. Etter tre taulengder toppet vi ut. Klatringen var krevende, men hadde tatt kortere tid enn antatt. Dag sørget for det.

Returen gikk i dagslys og vi fikk tid til å beundre ubestegne islinjer, crag, buldreblokker og store vegger. Dehydrerte og fornøyde ankom vi bilen i skumringen. For en allsidig klatrer byr Skjørafjorden på en utømmelig saldo med eventyr.

Se flere bilder fra turen i galleriet under artikkelen!

Den dype dalen

Etter lørdagens alpine start og monstermarsj følte vi på søndagen for litt lengre frokost og kortere anmarsj. Det er helt sprøtt, men 800 meter fra huset mitt finner man et lite monster av en foss inne i Djupdalen på Stokkøya. Mens vi spiste egg og bacon pekte jeg ut av vinduet og foreslo nonsjalant at vi kunne dra inn og ta en titt i den dalen der.

Etter ti minutters rusletur opp Stokkøyas mest populære tursti kuttet vi ned i bushen og inn i Djupdalen. Holy føkk der tittet fossen fram, den så skikkelig skummel ut, men ga oss likevel en eller annen god følelse. Den gode følelsen var viktig, for nå regnet det og fossen var klissvåt. Dag ledet en krevende taulengde med svært bratt klatring i toppen. Standplassen var like sikker som den var ukomfortabel. Kiler i klippen ga trygghet, dusjen ut fra toppsøylen ga tortur. Vi var våte til beinet. Aldri før har verken jeg eller Dag hatt det mer ubehagelig under isklatring. Vi orket ikke engang å ta bilder, det sier vel sitt he he. Men vi var i rett modus og det var bare å komme seg videre. Andre lengden fulgte søylen før den toppet ut via noen meter miksklatring.

Med permafrost i kroppen var vi nesten på en snurr når vi toppet ut. Men dusjen hjemme var femten minutter unna og vi løp skjelvende ned fra en verden og inn i en annen.

Les også om hvordan du holder varmen på isklatretur. 

Stokkøya er en spesiell plass, men jeg tør påstå at uansett hvor i Norge du bor, så finnes eventyrene nærmere enn du tror. Og om du ikke finner noe i nabolaget kan du gjøre som oss: stå opp tidlig og bare gå og gå...

Førstebestigninger på Fosen:

Les mer om graderingssystemet i isklatring.

Les mer om graderingssystemet i miksklatring.