Dette er historien til isklatring i Norge

Vi hadde klatret i isfall og i sprekker på breer sommerstid og på anmarsjer til klatreruter sommer som vinter. Men å klatre på vinteris – frosne fossefall – var nærmest utenkelig. Vi hadde hørt hva britiske klatrere gjorde i Skottland, på Ben Nevis, men det var jo ikke riktige frosne fossefall, mer mykere is dannet av rim og snø på fjellsider og i renner. 

Mountain Magazine, det britiske klatrebladet, publiserte i 1969 en artikkel der de amerikanske klatrerne Yvon Chouinard og Doug Robinson klatret på en frossen foss i fjellene ovenfor San Francisco. Altså gikk det an, dette måtte vi også prøve. 

I Skottland hadde det i siste del av 60-åra skjedd en revolusjon med isøkser. Klatreverdenens Reodor Felgen, Hamish MacInnes lagde en kort isøks med et sterkt nedvinklet, rett blad. Den øksemodellen ble hetende Terrordactyl, etter hode- og nebbformen til en flygeøgle fra juratiden. Parallellt med Hamish sine økser tok John Cunningham, også brite, et par tradisjonelle Charlet-Moser-isøkser fra Frankrike og smidde om bladene slik at de fikk en mye brattere bue. 

Og dermed var de første rene isklatreøksene kommet!

Yvon Chouinard, grunnleggeren av Chouinard Equipment og senere Patagonia, hadde under en klatretur i Skottland vinteren 1969 blitt kjent med John Cunninghams økser. Yvon var rask til å bruke idéen og begynte å lage isøkser og også helstive 12-taggers stegjern spesielt laget for bratt isklatring. Flere andre produsenter fulgte etter. Mens britene mest klatret på isdekkede fjellvegger og i bratte isrenner, tok isklatring på frosne fossefall fart i USA fra begynnelsen av 70-åra. 

Og vi i Norge fulgte etter. Inspirert av britene og amerikanerne begynte noen få klatrere i Trondheim og Oslo i begynnelsen av 70-åra å klatre på frosne fossefall. Man begynte så smått med å «hakke» seg oppover ikke for bratte småfosser, iført Salewas leddede 12-taggers stegjern, en breøks og en ishammer.

I Oslo arrangerte Reidar Eriksen de første kursene i isklatring i regi av Kolsås Klatreklubb vinteren 1970/71, med det «gammeldagse» breutstyret. Da det moderne isutstyret, noe fra Skottland og noe fra USA, kom ble det mer aktivitet. I Hemsedal ble de første Grøtesigene og bekken i Skyrvedalen gått i 1971.  Klassikeren Haugsfossen ble klatret første gang 1975 av Reidar Eriksen, Otto Haug og artikkelforfatteren. Året etter gikk samme forfatter sammen med Ben Campell-Kelly og Jarl-Ivar Sæther en annen klassiker i Hemsedal, Flagetfossen. 

Men utstyret var fortsatt preget av utilstrekkelighet. Den buede Chouinard-øksen – Chouinard-Frost Piolet – sammen med en kort Chouinard ishammer gjorde jobben om det ikke var for mye sammenhengende bratt terreng.

Men forankring i vinteris var en sørgelig sak. De gamle klassiske isboltene, 20-30 cm lange stålbolter – var brukbare på myk breis, men nærmest verdiløse på hard vinteris, om man ikke hadde veldig god tid til å slå dem inn. Og vel inne var de nærmest umulig å få ut igjen. Det østerrikske klatreren, ingeniøren og utstyrsdesigneren Wastl Mariner, kanskje mest kjent for Tyromonts alpine redningsutstyr, men også for karabiner og skosåler, hadde lagd sine «Marwa» isskruer, til forveksling – og bruk – lik korketrekkere.

Dersom isen ikke var for hard (dvs. for kald) kunne man med litt tålmodighet få skrudd dem inn. Men de beste isskruene var Salewas hule rørisskruer.

At de var hule gjorde at de boret seg lettere inn i isen, og det var fint om sommeren med breis. Da kunne man bare kakke ut iskjernen. Men om vinteren frøs iskjernen fast i røret og det ble umulig å få den ut. Salewa-skruene ble en slags engangs-skruer på hver tur. Skulle de brukes på nytt etter å ha vært skrudd inn og skrudd ut én gang, måtte de tines for å få fjernet iskjernen.

Sikringsrevolusjonen - Chouinard sine hule isskruer

1976 kom sikringsrevolusjonen – Chouinard hule isskruer. Det kan ikke framholdes nok hvor mye den oppfinnelsen revolusjonerte isklatringen. Enkelt sagt så var dette rørisskruer som Salewas, men med større diameter og tynnere gods i røret, hvilket gjorde at de var mye lettere å skru inn i isen. Og det helt store var at i tuppen satt et skjær av hardere stål og mindre innerdiameter enn selve røret. Resultatet ble at den iskjernen som ble presset inn i røret når skruen ble skrudd inn, hadde mindre diameter enn røret, og altså ikke frøs fast. Den kunne bare ristes ut med et lett slag mot isøksen, hammeren eller skosålen – og isskruen var klar for å brukes igjen. Alle moderne isskruer er laget etter samme prinsipp der tuppen med skjæret har litt mindre innerdiameter enn resten av skruen og iskjernen er lett å få ut.

Førstebestigninger av fosser i Hemsedal og Vettisfossen

Om 1976 var en «sikringsrevolusjon», så var året etter nærmest å beskrive som et paradigmeskifte inne isklatringen i Norge. Jeg var blitt kjent med Yvon Chouinard gjennom min jobb som forhandler av Chouinard Equipment klatreutstyr, og han ville komme til Norge for å klatre is. Meningen var at han skulle komme i februar/mars sammen med en annen kjent klatrer, Henry Barber. «Hot Henry» var inntil da mest kjent som en av de beste klippeklatrere i verden, bl.a. med flere hårreisende soloklatringer bak seg.

Men Yvon ble forhindret i å komme og Henry fikk i stedet med seg den drevne, skotskamerikanske isklatreren Rob Taylor. De to kom til Hemsedal i begynnelsen av mars, og ble i tre uker. Da «the gunsmoke had cleared» hadde de to amerikanerne – mye i selskap med oss lokale klatrere i Hemsedal som villige læregutter – åpnet mange nye og vanskelige isruter i Hemsedal, bl.a. Indre Haugsfossen, Grøtenutbekken, Tuvfossen, Vøllokula og de første rutene i Lærdal.

Kronen på verket under Rob og Henrys besøk ble den legendariske førstebestigningen av Vettisfossen i Sogn. De fikk lokket med seg Håkon Gammelsæter og meg på turen, men knapt halvveis oppe i fossen fant vi ut at dette ble for barskt med tanke på vår manglende erfaring. Vi fant en «escape road» ut til høyre fra fossen, en renne på ca. 70 grader med fin is – og perfekt for å fotografere Rob og Henry mens de klatret den bratte hovedsøylen på fossen. Da de to hadde omtrent to taulengder igjen var Håkon og jeg oppe og gikk da ned til Vettigården. Timene gikk, og ikke før etter mørkets frambrudd kom de to tilbake. Dødsslitne, og Henry med et blodig kutt i hodet (nei, de brukte ikke hjelmer…). Men lykkelige.

Andrebestigningen av Vettisfossen lot vente på seg, først 19 år senere, vinteren 1996 ble den klatret igjen, av østerrikeren Claus Wagner og svensken Franz Fischer.

Hva var det som skapte denne isklatrerevolusjonen? Selvfølgelig inspirasjonen fra de to amerikanerne Rob og Henry. Avgjørende var også det moderne utstyret og teknikken de to førte med seg. Vi hadde til da, som nevnt, mest klatret med en litt lang isøks og en ishammer. Øks og hammer hadde ikke håndløkker for å avlaste med, så man måtte hele tiden holde hardt rundt skaftet. Rob klatret – som den halv-skotten han var og god venn av Hamish MacInnes – med to like lange Terrordactyl-økser, to korte økser med bratt blad og håndløkker (de er avbildet lengre opp i saken).

Henry, som da jobbet som selger for Chouinard Equipment, hadde de helt nye Chouinard Zero (selvfølgelig oppkalt etter Zero Gully på Ben Nevis). 

Zero-øksene bygget på Chouinard Piolet, men forskjellen var at der Piolet hadde et 70 cm langt skaft hadde Zero 55 cm skaft. Mens Piolet bare hadde tenner ytterst og innerst under øksebladet, så hadde Zero tenner under hele bladet. Zero-øksene kom også i to varianter, en med det klassiske tverrbladet og en med et hammerhode. 

En annen sak var at lengst ned på skaftet hadde stålpiggen et lite hull, der man kunne knyte en liten løkke av fem mm. strømpetau. I den løkken kunne man, etter å ha slått øksa skikkelig godt inn i isen, henge seg opp i sitteselen med en krok – fifi-krok eller skyhook – og slik få begge hendene fri for å hvile og for å skru inn isskruer. Denne kroken ble etter hvert kalt «pysekrok» og i senere tid regnes det som dårlig klatrestil å bruke den. 

Hemsedal - et naturlig sentrum for isklatring 

Fra vinteren 1978 ble Hemsedal nærmest å betrakte som det nasjonale isklatresentrum. At Hemsedal ble så sterkt markert var at det nærmest begynte her i første halvdel av 70-åra. En annen god grunn var også det aktive klatremiljøet rundt fjellsportforretningen Skandinavisk Høyfjellsutstyr AS, der jeg jobbet sammen med klatrere som Håkon Gammelsæter, Bjørn Basberg, Hans-Christian Doseth, Ketil Svanemyr og Jon Gangdal i staben, for å nevne noen.

I tillegg til fossene i Hemsedal klatret vi også andre steder i Hallingdal og i Sogn. Det lokale isklatrermiljøet i Hemsedal fikk besøk av klatrere fra hele østlandsområdet og også fra Trøndelag i de åra. Den britiske kunstneren Leslie Ayres var også en av «isentusiastene» som var aktiv i Hemsedal i disse åra. Samtidig ble det klatret is i Valdres, Romsdalen, Sunndalen, Drivdalen i Oppdal og mange andre steder. Vinteren 1979 fikk den imponerende Hydnefossen, innfallsporten til Hemsedal når man kommer sørfra, sin førstebestigning av Marius Morstad og engelskmannen Choe Brooks. De brukte to dager på turen, med fiksing av tau opp halve veggen og bivuakk ved innsteget. 

Vinteren 1980 arrangerte Norsk Tindeklub et internasjonalt isklatrertreff i Hemsedal, med klatrere fra Sverige, Danmark og Storbritannia, i tillegg til mange norske. Klatrertreffet ble en suksess, med flere repetisjoner av Hydnefossen, Grøtenutbekken og flere av de andre fossene i Hemsedal, samt førstebestigninger av fosser andre steder i Hallingdal og i Lærdal, bl.a. Kjørlifossen og Seltunfossen. Bilde fra isklatretreffet. 

Utover 80-åra økte interessen for isklatring i Norge, og også utenlandske klatrere kom. I 1982 ble Hydnefossen for første gang gått på en dag, uten bivuakk og faste tau. DNT og lokale klatreklubber arrangerer kurser i isklatring, og Rjukan blir oppdaget som et isklatreeldorado, i tillegg til Hemsedal. I 1983 laget NRK en isklatrefilm der Dag Kolsrud og Rune Thrap-Meyer ble filmet mens de klatret Hydnefossen. 

Fra 90-tallet og utover på 2000-tallet kom det mange utenlandske klatrere, bl.a. fra Russland og Ukraina i tillegg til europeere og amerikanere til landet. I 2006 blir isklatring konkurranseidrett, i likhet med sportsklatring, og den første internasjonale isklatrekonkurransen i Norge blir arrangert i Hemsedal i 2006 på et kunstig bygget istårn i skiheisanlegget. Vinneren var en ukrainsk klatrer.

I likhet med utstyrsrevolusjonen i 70-åra skjedde det er radikal videreutvikling av isklatreutstyret fra slutten av 90-åra og utover i 2000-tallet. Klatreisøksene er nok den delen av utstyret som har gjennomgått størst endring. Allerede i 70-åra kom det noen modeller som skilte seg ut fra den tradisjonelle isøksa. Den franske klatreutstyrsprodusenten Claudius Simond kom allerede i 1975 med en hammerøks, Simond Chacal, som var enda mer radikal enn MacInnes Terrordactyl. Simond Chacal hadde noe så revolusjonerende som utskiftbare økseblad.

Man kunne velge mellom blad med tradisjonell buet form som Cunninghams og Chouinards isøkser. Men man kunne også velge et bratt nedvinklede blad, buet «feil vei», altså omvendt. Rart nok så ble Chacal ikke noen stor suksess blant isklatrere så tidlig. Men det er uten all tvil denne Simond-formen som var prototypen til så godt som alle moderne isklatreøkser i dag, inklusive «russerkrokene» som dukket opp i slutten av 70-åra. Formen forutsatte en annerledes slagteknikk enn de tradisjonelle isklatreøksene type Chouinard Zero. Det er slag med «hooking» nedover, mer enn slag rett inn i isen – som med Terrordactylen. I tillegg til bladutformingen fikk de moderne isklatreøksene ergonomisk utformede skaft, med «håndtak» som hjalp med avlastning. 

Også stegjernene ble videreutviklet. Lowe Alpine kom med sine Footfangs i 1976 – de første stegjernene med vertikale fronttagger utformede som små isøksblad med tenner på undersiden. Siden fulgte andre produsenter med lignende og andre design – stegjern med utskiftbare fronttagger og stegjern med «monospiss», bare med en fronttagg. 

Generelt kan det sies at det nye utstyret som var lettere, sterkere og mer funksjonelt gjorde at teknikken utviklet seg. Man gikk vanskeligere ruter, man kunne klatre mye raskere og det nye utstyret ble laget for å tåle mer «drytooling» – klatring på bart fjell. Som i klippeklatring ble klatrerne dyktigere, man klatrer vanskeligere ruter og man klatrer framfor alt raskere. Som sammenligning kan nevnes at de fire første bestigningene av Hydnefossen i Hemsedal ble gjort på to dager, den første endagsbestigningen ble gjort med omtrent ti timers effektiv klatretid. I dag er normal klatretid ca. to timer! Kjørlifossen i Lærdal ble klatret første gang i 1980 også på omtrent ti timers klatretid. I 2006 kjørte de to franske klatrerne Francois Lombard og Stephane Husson fra Hemsedal til Kjørlifossen i Lærdal etter frokost. Bilde av disse to. Etter å ha klatret fossen var de tilbake til lunsj i Hemsedal, og etter lunsj gikk de Hydnefossen. Og var tilbake nede i dalen til middag i god tid.   

Isklatring er ikke en risikofri aktivitet. Utstyret en isklatrer har med seg kan medføre alvorlige kutt- og stikkskader ved et fall. Fram til slutten av 1990-åra var det forholdsvis få alvorlige ulykker i forbindelse med isklatring,  på tross av den økende aktiviteten. Det er til da bare kjent noen få ulykker med fatal utgang, under selve klatringen men også under anmarsj/retur der isklatrere er blitt tatt av snøskred. Som for toppturer på ski er faren for snøskred også noe isklatrere må være oppmerksomme på.

Hva skjer i fortsettelsen? Klimaendringene ser dessverre ut til å medføre alvorlige og trolig varige begrensninger på frosne fossefall i lavere områder. I 2020-sesongen var det nesten ikke is i Rjukan og «isklatreparadis» som Lærdal i Sogn, Romsdalen, Sunndalen og store områder på Vestlandet vil med stor sannsynlighet bare unntaksvis ha klatrebare fosser i framtiden. Vi kan få «britiske» forhold, der isklatring bare foregår i høyereliggende fjellstrøk.

Tomas Carlström (født 1942)

Tomas Carlström (1942) har klatret siden midten av 1950-tallet. Tomas kommer fra Stockholm og flyttet til Norge i 1970 for å jobbe på Norges Høgfjellsskole i Hemsedal. I 1972 starte Tomas opp fjellutstyrsforretningen Skandinavisk Høyfjellsutstyr AS sammen med Hans Petter Fernander og Jan Fredrik Larsen. Fra samme år var Tomas også engasjert av Norrøna Sport AS som utstyrsdesigner. Tomas er også hjernen og designeren bak hexentrics. 

Tomas har flere førstebestigninger på is i Hemsedal (bl.a. Haugsfossen, Flagetfossen, Torsetfossen og Grøthesigene), Hallingdal (bl.a. Ridalsberget, Rotnheimfossene og fosser ved Svenkerud og i Hol.), Lærdal (bl.a. Seltunfossen og Kjørlifossen), Valdres (Langåni) og Drivdalen (Kongsvollfossen). Tomas har også undervist i fjellaktiviteter som høgfjellskiløping, brevandring, fjellklatring – og isklatring, blant annet på Norges Idrettshøgskole og for Turistforeningen.

Utenom fjellaktiviteter har Tomas jobbet som grafisk designer og fotograf, og driver i dag bl.a. med undervisning i fotografi.