– Neeei! Erik får øye på tre treige typer på fossen vi hadde sett oss ut. Rett ut fra første stand står lederen lenge, så lenge at det sannsynlige utfallet for oss ville bli venting på stand.
– Hva gjør vi nå, spør Erik. Skal vi ta den der i stede? Han peker på fossen ut til høyre. Jeg synes den ser ut som en liten fjert; en kort søyle i starten ender i snøbaksing det meste av de 200 høydemetrene. En stump av is i toppen ville vel gledet noe. Vår planlagte mastadont frister mye mer.
At det er klatrere på fossen overrasket oss ikke. Vi sto opp seks, men det var i hovedstaden. Og da vi kom til bilen var vinduet knust og den blå ipoden borte. Bilbytte og garasjeplassering hadde forsinket oss. Det ble røsjtid og vi endte opp i Rjukan noe for sent. Klokka ett står vi under vakre Rjukanfossen, men på den er det altså folk.
Fossen frister og venting får være venting. Jeg høgger meg oppover og skrur et par symbolske skruer før første stand. Får heller prøve å være hyggelig med treigingene, tenker jeg. Kanskje de har noe interessant å si?
Les også: Offpiste på Voss
Klassiker: Tre klatrere på første stand på Rjukanfossen (WI 4, 3 tl). Foto: Erik Neergaard
– Hei, sier jeg til karen på stand.
– Hello, sier han tilbake.
Britisk altså. Rjukan er isklatringens svar på Fontainebleau. Nordmenn må vel som franskmenna godta myldrende klatreturisme, både med proffer og amatører. Det er tydelig at de har med seg en av sistnevnte sorten. De bruker lang tid på å sende han ut som andremann.
Jeg ber aller nådigst om mulighet til å sette en liten skrue i den isen som finnes, noe som innebærer at tredjemann må flytte seg tjue centimeter. Det gjør han motvillig. En kort skrue går inn i den tynne isen jeg får tilgang til. Et par gode økser backer opp.
Les også: Jon Haukåssveen rutetips på Rjukan.
– Standplass! Jeg tenker at før Erik kommer etter flytter briten seg nok til at jeg får skrudd inn en god skrue til.
Erik er veldig glad for å komme i gang. Han bruker kort tid opp til stand og smiler fra øre til øre; Endelig ute av kontoret, endelig ute av bilen, endelig på is! Den britiske treern kommer seg raskere avgårde enn fryktet og Erik ser om mulig enda lykkeligere ut der han lader med et knippe skruer. Jeg nyter tilværelsen mens han nyter klatringen. Men på neste stand blir han stående lenge. Jeg minnes de mange iskalde opplevelsene i storvegger. Tanken får meg til å grøsse, og jeg benytter heller tiden til å knipse bilder og tenke andre tanker. Dessuten har jeg alltid hatt for lite klær i disse storveggene, og dårlig forberedte overnattinger i tusen meters høyde må jo bli kaldt. Her har vi jo både goretex og dunjakke. Null problem.
Opp i fossen: Dag Hagen leder første lengde på Rjukanfossen. Foto: Erik Neergaard
Rjukanfossen: Første lengde på Rjukanfossen. Foto: Erik Neergaard
Rjukanfossen ble på 1800-tallet antatt å være Norges høyeste fossefall, og dro turister i hopetall. DnT bygde eget hotell for å huse gjestene, og kunstnere malte fossen. Vinterstid er den vakker, der den ligger innest i dalen. Bassenget fossen lander i er frossent og den massive iskolossen formelig tyter ut av det smale skaret den starter i. Det er opp der vi skal.
Jeg nyter den lettere klatringen opp mot andre stand, nederst i slukta.
– Hva skjer, spør jeg.
– Jo, de lot meg ikke få plass til å lage stand, forklarer Erik. – Så jeg måtte vente.
Slik er livet når massene skal ut i naturen. Deres sistemann starter klatringen når jeg nærmer meg.
– Se hit, du skal avbildes i et magasin, spøker jeg.
Erik har forklart at det er klatrepressen som er på tur, og det forplikter. Jeg river opp kamera og roper cheese.
– Ohh, thats nice, repliserer briten i 50-åra, som jo virker som en trivelig type.
Den tredje mann: – Nice climbing, sier briten og følger på tredje taulengde. Erik Neergaard på standplass. Foto: Dag Hagen
Neste lengde er en nytelse. Opp den flotte kaminen på morsom is, videre til et nytt lite opptak før en hærlig drytoolpassasje. Angivelig nytt av vinteren på grunn av en steinblokk som har flyttet seg.
Vi hadde jo ikke lest i føreren og dermed heller ikke fått med oss at det er vanlig å bruke en kamkile på dette punktet. Sikringene lå igjen i bilen.
Jeg står der og lurer. Det er tre valg; a) Drytooling på svaplater ut til venstre, b) passere blokka rett på venstre side eller c) passere blokka rett på høyre side. Uten kamkilen er valget greit. Jeg får lirket inn en kort skrue til høyre for steinen. Ikke helt inn, den stopper i fjell, men jeg antar at den holder et fall. Sannsynligvis vil jeg uansett lande i hylla grunnet tauslakk, men stoppe før neste hylle. Det er dessuten betryggende å ha muligheten til å klatre ned og eventuelt gripe slynga om opptaket skulle være for vanskelig.
Jeg roper til Erik at nå må han passe på, men forstår at han verken hører hva jeg sier eller ser hva jeg gjør. Klassisk som i fjellet. Man er på egenhånd og må regne med å falle langt. Jeg pirker forsiktig inn venstreøksa tjue cm over skruen. Høyreøksa hookes på et par steinplater som ser ut til å sitte. Høyre stegjern på en liten list på høyreveggen, dra på og kjøre venstre skinke i siden på steinen. Jodda, her går det unna. Match hånd på den innpirkede øksa, hooke høyt på fjell med venstre og jokke seg over kanten. Dette er ikke WI 4, nei, men slik er det med isklatring, forholdene forandrer seg. Kjentes ut som MI 6 eller noe i den dur.
Uansett superfornøyd. Et lite isopptak til og jeg står på toppen. Hmmm, standplass? Jeg ser bare fjell og det er ikke is det jeg står på. Uten fjellsikringer gir standplassen seg selv: en stor stein der oppe. Britene har tydelig tatt stand på den lavere steinen, som etter mitt syn er for dårlig egnet. Jeg tar den neste, den høye, og bakser meg rundt. Solid stand med 20 meter tau. – Standplass!
Kaminklatring: Dag Hagen leder tredje lengde på Rjukanfossen. Foto: Erik Neergaard
Nedsikt: Utsikt fra led på 3. lengde. Erik Neergaard titter opp fra standplass. Foto: Dag Hagen
Mixopptak: Erik Neergaard på vei opp på blokka etter mixklatringen. Foto: Dag Hagen
Erik kommer kjapt etter og smiler nok en gang som en sol, der han står under mixopptaket. – Jeg gikk til høyre, roper jeg ned. Erik velger svaklatringen til venstre. Det er tydeligvis lett, men ikke om jeg hadde risikert å tumle ti meter traversfall uten skikkelig mellomforankring. Jeg blir sikker på mitt valg når jeg ser kavingen som må til for å komme seg opp på hylla.
Vi er superfornøyde med Rjukanfossen. Akkurat en slik opplevelse vi kom for.
Planen var å klatre to fosser denne dagen, men vindusknusinga og ventinga hadde medført at klokka nå var halv fire.
– Vi rappellerer ned Verdens Ende og går den, melder Erik. – Jep, sier jeg. Skal bare opp i bilen og hente matpakka. Den var glemt i morgenens hete, og det rumlet glupsk i magen. Men å tråkke med stegjern og fullt utstyr opp til bilen var veldig langt, til å være så kort og før jeg rakk å komme ned igjen var det begynt å skyme. Vi beslutter å bare kjøre sistelengden. Dermed slipper vi all snøbaksinga på midten, og trenger bare en rappell. Erik høgger seg friskt opp, men blir møtt av veldig hard is, og får seg noe å jobbe med. Halvveis inn med en isskrue løsner en svær tallerken og han blir stående med skrue og fem kilo is i hånda. Denne må knuses for å frigjøre skrua. – Det var tungt på led, sier han da jeg er vel oppe. Merkelig hvor hard isen var her, mot Rjukanfossens softhet.
Nesten kveldsmat: Erik Neergaard på led på Verdens Ende (WI 5, 3 tl). Foto: Dag Hagen
Dessert: Treretters på Climb Inn. Her er det karamellpuddingen som skal inntas. Erik Neergaard er forventningsfull. Foto: Dag Hagen
Det er snart mørkt og vi er veldig klare for Climb Inns treretters middag. Serveringen er kl 6, noe vi vil rekke. Der nede blir vi tatt i mot av en smilende hotellsjef André Trondsen og vist rundt på fasilitetene; tørkerom, dusj, soverom, bibliotek, kjellerstue…
Etter en god varm dusj sitter vi ved middagsbordet og loader innpå en iskald halvliter og varm tomatsuppe til forrett. Hvitløksbitene gjør magen godt og preparerer et flott bedd til den hjemmelagde lasagnaen, som smaker ypperlig. Karamellpuddingen til dessert fungerte perfekt som lokk, og bibliotekets sofaer gav magen nydelig arbeidsro. Vi ender til slutt i kjellerstuen med klatrefilmer og sprakende peis. Perfekt.
Bar: Kvelden avnytes i kjelleren på Climb Inn; ParadIce Bar. Foto: Dag Hagen
Kjellerkos: André Trondsen og Erik Neergaard i kjelleren på Climb Inn. Foto: Dag Hagen
Klokka seks ringer klokka til Erik, og to sekunder etter står han på gulvet, klar til dyst.
– Frokosten er halv åtte, Erik, kanskje litt tidlig?
Vi får oss en time ekstra i senga, før egg og varmt brød kan inntas.
Dagens plan er å klatre Sabotørfossen (WI 5, 3 tl) og eventuelt Nye Vemorkfoss (WI 5, 3 tl). Vi er begge redde for at utlendinger også i dag står først i køen og haster derfor innover dalen. Det ene kameraet ble i iveren glemt, det samme med vann og vannflasker. Men kaffe hadde vi.
Nye Vemork er ledig. Vi småløper rundt hjørnet og jammen er ikke Sabotør også fri. Vi puster lettet og beslutningen om å klatre Sabotør først er enkel: De trange kaminene tåler jo bare et taulag av gangen. Vemork er bred som en vegg.
Tidlig opp: Dag Hagen på første taulende på Sabotørfossen (WI 5, 3 tl.). Foto: Erik Neergaard
Jeg høgger løs og etter et par skruer er standplassen der; to bolter i veggen. Greit nok. Erik er like ivrig og er kjapt oppe. Neste lengde er mer interessant; kaminklatring som minner mye om tredjelengden på Rjukanfossen. Han puster og peser og skviser seg og den litt store sekken gjennom en trang passasje. Vanskelig å se stegjernsplasseringene i slike posisjoner og et par blinde spark gav nok feste til å avansere. Psykende å se hva han faktisk står på, spesielt siden isskruen han satt er et par meter lenger ned. Et fall ville medført plask i snøen under isen, og et par meters seiling før tauet er stramt. Men null problem, Erik smiler og «det var kjempekult!».
Følger: Dag Hagen følger på 2. lengde på Sabotørfossen. Foto: Erik Neergaard
Kamin igjen: Dag Hagen leder tredje lengde på Sabotørfossen. Foto: Erik Neergaard
Neste stand skal være i et par nye bolter og de viser seg å stå rett rundt hjørnet. En kort lengde, tenkte jeg, men et par rjukaneksperter hadde forklart at slik skulle det være. Jeg er uansett fornøyd med å lede så mye som mulig, og er glad for å være i skarpenden. Klok av skade har vi tatt med oss et par kamkiler, og den første plasseres godt i et solid riss ved starten av neste isopptak. Nok en gang får vi kaminklatring av beste merke. Jeg koser meg glugg på de tekniske passasjene, og ser etter hvert topphenget der oppe. Grad fem så langt ute i lengen? Andrestanden måtte ha vært feil, og jeg vurderer det slik at tauet muligens ikke er langt nok til å toppe helt ut. Isen ser også porøs ut og det er nok best om sikrer er i nærheten av hendelsene når denne istappen forseres. Slik det er nå er det umulig å høre hva Erik, som er utenfor synsvidde, roper. Han hører heller ikke meg. Jeg tar stand helt i venstrekanten under søylen. En god kamkile, en lang skrue og et par økser duger som sikringer.
Ved toppen: Dag Hagen og Erik Neergaard på siste standplass på Sabotørfossen. Foto: Dag Hagen
Siste lengde: Dag Hagen leder siste lengde på Sabotørfossen. Foto: Erik Neergaard
Vel på stand er Erik nok en gang happy, selvsagt. – Fy søren for en fin klatring! Helt fantastisk. Jeg er gullende enig, og gleder meg til mer. Søylen over frister. Dog vil jeg helst kjøre venstrekanten der isen ser bedre ut. Midt på isen er den både opphøgd og full av luftlommer. Vi får byttet stand på den trange hylla, knipset et par bilder og nyter utsikten før jeg går på. Erik er litt nervøs der jeg klatrer rett over han uten mellomforankring. Forståelig, jeg ville heller ikke likt å ha to stegjern og 80 kilo potensielt i knollen. Men alt er fastfrosset og jeg har bøttetak på en svær stein. En måned i India er gode forberedelser til mixklatring på Rjukan. Jeg beveger meg over til høyre mot toppen og får gode skruer. Det luftig og fantastisk! Man kan ikke ønske mer enn det Sabotørfossen har å by på. En klassiker.
Standplass i et tre og rapell ned. På vei nedover ser jeg nok et boltefeste på veggen ti meter over vår andrestand. Det var nok her vi skulle vært for å kjørt fossen i tre lengder, som den er satt opp som i føreren.
Retur: Rapell ned fra Sabotørfossen. Foto: Erik Neergaard
Nye Vemork: Erik Neergaard leder første lengde på Nye Vemorkfoss (WI 5, 3 tl.). Foto: Dag Hagen
Erik skal hjem til kona i kveld så vi har dårlig tid. Rekker vi Nye Vemork før vi må dra? Ja, det gjør vi. Klokka er bare tolv og vi er gira! Jeg spiser niste og drikker kaffe mens Erik gyver løs. Han klatrer innerst i «grooven» og traverserer inn under den massive hovedsøyla på Vemorkfossen. Den er både bred og svær og blir nok en jobb. Fosser er rare; de ser gjerne korte ut, men er virkelig mye lengre enn man tror. Det kan jo være noe å ta med seg…hint, hint, du er herved advart.
Søylen viser seg også å by på mellom 20 og 30 meter så og si loddrett klatring. Det ble den svetteste lengden på turen – i vår hast glemte jeg å ta av dunjakka og bare kjørte på. Svetten rant da jeg kom over kanten. To hele dager med isklatring setter også sine spor, og med kun et par turer på is i november to måneder før som oppseiling, hadde ikke spesielt legga fått særlig istrening. De brant og det var greit å komme på slakere terreng. Der står abalakovankeret som svenskene rappellerte fra. De passerte på vei ned da jeg hang på søylen, noe som gikk helt fint, men det kom en hel del is da vi sto nede på bakken, før vi begynte.
– Det var et par skotter der oppe, kunne svenskene melde. – Dom var helt galna. Svenskene virket drevne og hyggelige. Uansett er det vanskelig å ikke sprenge løs is når man klatrer, så jeg skal ikke kjefte på skottene. Jeg sendte av gårde en hel del tallerkner selv. Hva skal man ellers gjøre med det som løsner?
Erik titter over kanten. – Jeg er så pumpa!
Stand: Erik Neergaard følger med fra stand på siste lengde på Nye Vemorkfoss. Foto: Dag Hagen
Hovedsøylen var knallfin men absolutt en jobb, noe også veltrente Erik måtte erkjenne.
– Fin og mye tyngre enn jeg hadde trodd, kunne han melde. Et kjapt standplassbytte og jeg bakser videre på siste lengde. Mye snø og noe is. Legga har fått hvilt seg og er friske igjen. Bedre å klatre annenhver gang enn å doble som på klippe – man holder seg varm og får hvilt.
Jeg nyter også denne lengden, selv om klatringen er mindre interessant. Etter noen meter ser jeg kraftstasjonen der oppe. Det krydrer opplevelsen og jeg tenker krig, sabotører, ni liv – hele konseptet Rjukan og klatring, Climb Inn og dalen med alle linjene, historikken… Eksotisk, behagelig, spennende og nært.
Erik kommer etter og vi er så fornøyde som det er mulig å bli der vi står ved kraftstasjonene og nyter utsikten. Fire fosser har vi fått med oss, fire flotte fosser på to komprimerte dager.
En dobbel wiener i Rjukan sentrum smaker bedre enn man kan ane, Erik spretter kartongen jeg har tatt med og som ikke ble benyttet grunnet Climb Inns eminente bar.
Knallbra.
Oslo neste, men Rjukan skal besøkes igjen.
Les også: Klatreskolen, tips for å bli en bedre klatrer
Kraftstasjon: Siste stand på Nye Vemorkfoss. Den legendariske kraftstasjonen i bakgrunnen. Foto: Dag Hagen
Forbud: Ikke klatre over gjerdet, nei. Foto: Dag Hagen
Tilbake: Nedmarsj mot brua. Foto: Dag Hagen
Kondemnert: Gammel tysk kvalitet. Foto: Dag Hagen
Das Kraftwerk: Info om Rjukan. Foto: Dag Hagen
Ruiner: Der nede ligger det gamle kraftverket. Foto: Dag Hagen
Les også: Hemsedals isklassikere.
Se også: Alt av den perfekte svingen
