Isklatring ved Trollstigen: Postapokalyptisk klassiker

Jeg må ofte spørre meg selv om hvorfor jeg driver med isklatring, det er et slags elsk-hat forhold, de gangene jeg har følelsen av kontroll er det noe av det kjekkeste jeg vet om av utendørsaktivitet, å cruise opp god is i fine forhold med fantastiske omgivelser er rett og slett helt rått. Men bikker det over og jeg først blir redd er det noe av det skumleste, kaldeste og kjipeste som finnes. Jeg ender ofte opp med å love meg selv at økser, skruer og stegjern skal rett ut til salgs når jeg kommer hjem. Men heldigvis, som Jimmy Chin sier, de beste alpinistene har den dårligste hukommelsen, vi glemmer det kjipe og rosemaler turen med bare gode minner og fine forhold.

Les også

Mer om isklatring her!

Her kan du lese om isklatreklassikere, men også turrapporter og nyturer på is.

Denne dagen starta som de fleste andre turdager, vedi godt mot traska vi inn Isterdalen i skumringen. Å gå opp Trollstigvegen på vinteren gir en følelse av å være i en apokalypsefilm. Alt er dødt, mørkt og kaldt, men med tydelige tegn på sommerhalvårets massetrafikk. Veiskilt stikker opp av snøfonnene og veien er halvveis dekket av snø der vinden ikke har tatt tak og flyttet den. Man går forbi søppeldunker og informasjonsskilt om nasjonale turistveier og trollfigurer.

– En drøss av muligheter! utbryter Even når mørket begynner å slippe taket og vi kan se hva vi har rundt oss. 

Navnet Isterdalen kommer av elva Istra som renner ned fra Trollstigplatået og helt ned der den møter Rauma elv tett på Åndalsnes. Ifølge internett kommer navnet Istra av «vann i fast form», noe som er veldig beskrivende her på denne årstiden. Fjellveggene rundt Trollstigen er som et stort halvmåneforma crag med alt fra slak isklatring til bratte mikslinjer.

Even kommer opp til standplassen min i hula. Det er kaldt nok til at det river i nesa, og det begynner å bli skumring. Vi har klatra nok i lag til at standplassrutinene går av seg selv, kun med korte replikker, «sikra» og «klar». Even tar over ledinga på dagens siste taulengde. Med denne lengden blir turen på seks taulengder, først fire av de fem lengdene på orginallinja, før man går direkte opp i to brattere taulengder. Det er noen meter videre opp på rampa før man fortsetter med bratt klatring igjen, og den siste taulengde er virkelig fin klatring. Man følger et slags vedvarende isdieder opp, med gode hyller underveis i akkurat passe avstand for mine utpumpa underarmer. Uttoppingen er rett fra bratt is til slakt snaufjell, det er ingen elv som danner isen på denne siden av Tverrelva, bare et sig.  Et par ryper skratter og ønsker oss velkommen til topps, og vi kveiler tauene og pakker bort isskruene for så å gå bort til der vi skal rappellere ned.

Les også

Langtur på bratt is i Romsdal

Roger Eidem melder om fin isklatring på Ølmåa i Romsdal, som byr på hele 720 meter isklatring opp mot grad WI4.

Sist gang jeg var oppi her valgte vi å gå den lange veien rundt via kafeen og bilveien ned. Nå har vi planlagt en snarvei, ned skredgjerdene til Statens vegvesen. Hele fjellsiden innerst i botn over Trollstigveien er dekt av et stort spindelvev av vaier for å holde steiner på plass, og fungerer som et stort lekestativnett. Dagene er korte på denne tiden av året og hodelyktene må frem ganske tidlig på returen, og med mørket blir det også enda kaldere.

Det blir en rappell med anker sponsa av vegvesenet, før vi så fulgte veien ned Isterdalen. 

På bensinstasjonen er det denne kvelden ingen bobilturister, bare noen kjærkomne burgere.