– Hei, sier jeg til karen på stand.
– Hello, sier han tilbake, på klingende engelsk.
Rjukan er Norges og isklatringens svar på Fontainebleau, og vi her oppe må som franskmenn godta klatreturismen, både med proffer og amatører. Dalen uten sol vinterstid er vel den mest benyttede isklatredestinasjonen i Norge, og altså ofte av utlendinger.
Les også: Slik plasserer du isskruer
Det er ikke bare i nyere tid Rjukanfossen har fått internasjonal fokus. På 1800-tallet ble den antatt å være Norges høyeste, og dro turister i hopetall, mye på grunn av sitt voldsomme rykende driv. Herav også navnet, rjúkandi, som er norrønt for «den rykende». DNT bygde eget hotell for å huse reisende, deriblant kunstnere som ønsket å male fossen. Vinterstid er den også vakker, der den ligger innerst i dalen. Bassenget fossen lander i er frossent og den massive is-kolossen formelig tyter ut av det smale skaret øverst der oppe.
Det er dit vi skal. Jeg nyter den lettere klatringen opp mot andre stand, nederst i slukta. Britenes sistemann starter klatringen når jeg nærmer meg.
– Se hit, du skal avbildes i et magasin, spøker jeg.
Erik har forklart at det er klatrepressen som er på tur, og det forplikter. Jeg trekker frem kameraet og roper «cheese».
– Oh, thats nice, repliserer briten i 50-åra, som jo virker som en trivelig type.
Neste lengde er en nytelse. Først en flott kamin på morsom is, videre til et lite opptak før en herlig drytoolpassasje. Angivelig nytt av vinteren på grunn av en steinblokk som har flyttet seg.
Vi hadde jo ikke lest i føreren og dermed heller ikke fått med oss at det er vanlig å bruke en kamkile på dette punktet. Sikringene lå igjen i bilen. Jeg står der og lurer. Det er tre valg; Drytooling på svaplater ut til venstre, passere blokka rett på venstre side eller passere blokka rett på høyre side. Uten kamkilen er valget greit. Jeg får lirket inn en kort skrue til høyre for steinen. Ikke helt inn, den stopper i fjell, men jeg antar at den holder et fall. Sannsynligvis vil jeg uansett lande i hylla grunnet tauslakk, men stoppe før neste hylle. Det er dessuten betryggende å ha muligheten til å klatre ned og eventuelt gripe slynga om opptaket skulle være for vanskelig.
Jeg roper til Erik at nå må han passe på, men forstår at han verken hører hva jeg sier eller ser hva jeg gjør. Klassisk som i fjellet. Man er på egenhånd og må regne med å falle langt. Jeg pirker forsiktig inn venstreøksa tjue cm over skruen. Høyreøksa hookes på et par steinplater som ser ut til å sitte. Høyre stegjern på en liten list på høyreveggen, dra på og kjøre venstre skinke i siden på steinen. Match hånd på den innpirkete øksa, hooke høyt på fjell med venstre og jokke seg over kanten. Dette er ikke WI 4, nei, men slik er det med isklatring, forholdene forandrer seg. Kjentes ut som MI 6 eller noe i den dur.
Uansett superfornøyd. Et lite isopptak til og jeg står på toppen. Hmm, standplass? Jeg ser bare fjell og det er ikke is det jeg står på. Uten fjellsikringer gir standplassen seg selv; En stor stein der oppe. Britene har tydelig tatt stand på den lavere steinen, som etter mitt syn er for dårlig egnet. Jeg tar den neste, den høye, og bakser meg rundt. 20 meter tau gjør susen.
– Standplass!
Erik kommer kjapt etter og smiler nok en gang som en sol, der han står under mixopptaket.
– Jeg gikk til høyre, roper jeg ned. Erik velger svaklatringen til venstre. Det er tydeligvis lett, men ikke om jeg hadde risikert å tumle ti meter traversfall uten skikkelig mellomforankring. Jeg blir sikker på mitt valg når jeg ser kavingen som må til for å komme seg opp på hylla.
Rjukanfossen er noe å få med seg. Den har ren fosseklatring, trange passasjer og mixopptak. Perfekt for en hyggelig dag på Vemork. Om du er tidlig ute har du tid til en foss til. Vi gikk nabofossen Verdens ende (WI 5, 3 t.l.), på grunn av dårlig tid. Et enda bedre valg er Sabotørfossen (WI 5, 3 t.l.), en klassiker vi vil fortelle om ved en annen anledning.
Les også: Slik settes isskruene
Rjukanfossen
238 meter høy, med høyeste fall 104 meter
Fossen er en del av elva Måna
Var en stor turistattraksjon i førindustriell tid og fikk besøk fra alle verdenshjørner
Den var et av de første vannfall som ble opplyst ved hjelp av egenskapt elektrisitet
Ved fossen ble det tidlig bygd et eget hotell med tennisbane for ressurssterke turister
I 1905 ble fossen lagt i rør for å gi energi til salpeterproduksjon og industriprosjektet Norsk Hydro
Vannet brukes i Vemork kraftstasjon
Det var fossen som gav navn til Rjukan, og ikke motsatt
Navnet Rjukan kommer av norrøne rjúkandi, som betyr «den rykende»
Tre taulengder, grad WI 4, M4
Ta med litt sikringer til mixopptaket
Førstebesteget av
Fører finner du i Heavy Water fra Rockfax.com
Siste: Dag Hagen på starten av siste taulengde på Rjukanfossen (WI 4, M4). Foto: Erik Neergaard
